Pårørende for psykisk syk person

[AnonymBruker]

Jeg har en i familien som sliter. Vedkommende har forsøkt å gå til psykolog men sluttet der fordi han følte at han ikke kom noen vei med det.

Jeg vet ikke helt alltid hva jeg kan gjøre for personen. Men skriver meldinger på dager jeg har fri fra jobben om vedkommende ønsker å finne på noe/ være med å gå tur eller gå på en kafe. Av og til får jeg ja. Av og til nei. Det varierer. 

Personen har ikke jobb. Men er helt tiltaksløs. Personen orker ikke å forsøke å få jobb engang. 

Vedkommende har hatt det mye vanskelig gjennom livet sitt med en del ting. Klarer ikke å etablere sosialt nettverk/ oppføre seg normalt i  sosiale sammenhenger osv.  Han har også sagt at han har selvmordstanker.  

Har du vært i en lignende situasjon? Har du råd for hva jeg kan gjøre for å hjelpe han? Vi bor ikke under samme tak. Men jeg prøver å gjøre det jeg kan for å hjelpe. Litt oppgitt for at det ikke er mer og bedre hjelp i psykiatrien. 

 

 

 

Anonymkode: e0fb5...940

[bibben]

Er det et Fontenehuset i nærheten av hvor han bor? Det kan kanskje være verd å undersøke. Der vil han treffe mange hyggelige mennesker i tilsvarende situasjon, og vil kunne ta del i mye sosialt samvær på en «ikke-krevende» måte. Håper det kan være en løsning. Det finnes også en del dagsentra for folk med psykiske problemer rundt om i landet. Det sorterer inn under kommunen/bydelen.

[AnonymBruker]

bibben skrev (3 minutter siden):

Er det et Fontenehuset i nærheten av hvor han bor? Det kan kanskje være verd å undersøke. Der vil han treffe mange hyggelige mennesker i tilsvarende situasjon, og vil kunne ta del i mye sosialt samvær på en «ikke-krevende» måte. Håper det kan være en løsning. Det finnes også en del dagsentra for folk med psykiske problemer rundt om i landet. Det sorterer inn under kommunen/bydelen.

Jeg pratet med en annen i familien som ser det samme som meg. Vi synes det er rart at han ikke får mer hjelp for han sliter jo virkelig med å fungere pluss så er det så mye annet som gjør at vi mener at han burde fått en diagnose og hjelp og støtte rundt den. Men sånn er det desverre ikke. Vi er redd for at vi en dag kommer til å miste han pga dette. 

Takk for råd. Jeg skal sjekke det. Men han har ufattelig mye vansker med å fungere i sosiale settinger. Mye angst også. Men skal søke det opp og sjekke. 

Anonymkode: e0fb5...940

[AnonymBruker]

bibben skrev (8 minutter siden):

Er det et Fontenehuset i nærheten av hvor han bor? Det kan kanskje være verd å undersøke. Der vil han treffe mange hyggelige mennesker i tilsvarende situasjon, og vil kunne ta del i mye sosialt samvær på en «ikke-krevende» måte. Håper det kan være en løsning. Det finnes også en del dagsentra for folk med psykiske problemer rundt om i landet. Det sorterer inn under kommunen/bydelen.

Takk! Det er et fontenehus i nærheten. Skal se på det. 

Anonymkode: e0fb5...940

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en i familien som sliter. Vedkommende har forsøkt å gå til psykolog men sluttet der fordi han følte at han ikke kom noen vei med det.

Jeg vet ikke helt alltid hva jeg kan gjøre for personen. Men skriver meldinger på dager jeg har fri fra jobben om vedkommende ønsker å finne på noe/ være med å gå tur eller gå på en kafe. Av og til får jeg ja. Av og til nei. Det varierer. 

Personen har ikke jobb. Men er helt tiltaksløs. Personen orker ikke å forsøke å få jobb engang. 

Vedkommende har hatt det mye vanskelig gjennom livet sitt med en del ting. Klarer ikke å etablere sosialt nettverk/ oppføre seg normalt i  sosiale sammenhenger osv.  Han har også sagt at han har selvmordstanker.  

Har du vært i en lignende situasjon? Har du råd for hva jeg kan gjøre for å hjelpe han? Vi bor ikke under samme tak. Men jeg prøver å gjøre det jeg kan for å hjelpe. Litt oppgitt for at det ikke er mer og bedre hjelp i psykiatrien. 

 

 

 

Anonymkode: e0fb5...940

Det som er med psykiatrien er at han må ville ha hjelp selv ellers kan de ikke gjøre noe, men kanskje du kunne sendt bekymringsmelding til legen hans? Eller kontaktet kommunal psykisk helse? Der trenger man ikke henvisning, kanskje han vil ha en kontakt der hvis du oppmuntrer til det? De kan være med å gå tur og hjelpe til hjemme hvis det trengs, være med til lege osv. 

[bibben]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Takk! Det er et fontenehus i nærheten. Skal se på det. 

Anonymkode: e0fb5...940

Jeg har god kjennskap til tilbudene på Fontenehusene (Oslo og Bergen). Det er et svært inkluderende miljø og virkelig høyt under taket. Jeg tenker at det kan oppleves som en «avlastning» for dere pårørende at han kommer i kontakt med andre som kan fylle noe av hans sosiale behov. Lykke til!

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en i familien som sliter. Vedkommende har forsøkt å gå til psykolog men sluttet der fordi han følte at han ikke kom noen vei med det.

Jeg vet ikke helt alltid hva jeg kan gjøre for personen. Men skriver meldinger på dager jeg har fri fra jobben om vedkommende ønsker å finne på noe/ være med å gå tur eller gå på en kafe. Av og til får jeg ja. Av og til nei. Det varierer. 

Personen har ikke jobb. Men er helt tiltaksløs. Personen orker ikke å forsøke å få jobb engang. 

Vedkommende har hatt det mye vanskelig gjennom livet sitt med en del ting. Klarer ikke å etablere sosialt nettverk/ oppføre seg normalt i  sosiale sammenhenger osv.  Han har også sagt at han har selvmordstanker.  

Har du vært i en lignende situasjon? Har du råd for hva jeg kan gjøre for å hjelpe han? Vi bor ikke under samme tak. Men jeg prøver å gjøre det jeg kan for å hjelpe. Litt oppgitt for at det ikke er mer og bedre hjelp i psykiatrien. 

 

 

 

Anonymkode: e0fb5...940

Dersom vedkommende ikke ber deg om å finne løsninger for hans liv, så synes jeg du skal konsentrere deg om å være et godt medmenneske/slektning. Høres veldig fint ut at du av og til foreslår at dere gjør noe sammen. 

Hvis han ber om hjelp, så kan det være greit å minne om at de fleste typer hjelp starter med en samtale med fastlegen. Han må formidle at han ønsker hjelp. Hvis dere begge synes det er en ok løsning, så kan du evt. bli med ham til fastlegen og formidle dine synspunkter der. 

Når det gjelder manglende jobb, så vil han før eller senere måtte forholde seg til de regler som gjelder for å få dagpenger osv. 

Som storfamilie så kan det hende at dere må akseptere at folk er svært forskjellige og gjør helt ulike livsvalg. Dersom han alltid har strevd sosialt, så er det høy sannsynlighet for at det fortsatt vil være noen problemer på dette området også i fremtiden. 

 

[AnonymBruker]

frosken skrev (1 time siden):

Dersom vedkommende ikke ber deg om å finne løsninger for hans liv, så synes jeg du skal konsentrere deg om å være et godt medmenneske/slektning. Høres veldig fint ut at du av og til foreslår at dere gjør noe sammen. 

Hvis han ber om hjelp, så kan det være greit å minne om at de fleste typer hjelp starter med en samtale med fastlegen. Han må formidle at han ønsker hjelp. Hvis dere begge synes det er en ok løsning, så kan du evt. bli med ham til fastlegen og formidle dine synspunkter der. 

Når det gjelder manglende jobb, så vil han før eller senere måtte forholde seg til de regler som gjelder for å få dagpenger osv. 

Som storfamilie så kan det hende at dere må akseptere at folk er svært forskjellige og gjør helt ulike livsvalg. Dersom han alltid har strevd sosialt, så er det høy sannsynlighet for at det fortsatt vil være noen problemer på dette området også i fremtiden. 

 

Jeg foreslo i dag at vi kunne enten gå tur eller spise et sted sammen. Men han var for sliten til det i dag. Men ville heller komme til meg på 17 mai. Ja, jeg synes det er viktig å forsøke å få han med på å gjøre noe sammen. Og prate litt, prøve å inspirere,  og prøve å få han til å se positivt på fremtiden. Målet mitt er å få spart opp til en liten reise som vedkommende kan bli med på når samfunnet åpner opp igjen. 

Han har strevd veldig på sosiale plan så lenge jeg kan huske. Han er også veldig usikker på seg selv og svært sårbar. Så vi må alltid veie våre ord nøye. Jeg kjenner meg faktisk mye igjen i det samme. Slet mye med det samme da jeg var yngre. Det var støtte av familie som gjorde at jeg klarte å komme meg opp igjen og fungere. 

Anonymkode: e0fb5...940

[frosken]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg foreslo i dag at vi kunne enten gå tur eller spise et sted sammen. Men han var for sliten til det i dag. Men ville heller komme til meg på 17 mai. Ja, jeg synes det er viktig å forsøke å få han med på å gjøre noe sammen. Og prate litt, prøve å inspirere,  og prøve å få han til å se positivt på fremtiden. Målet mitt er å få spart opp til en liten reise som vedkommende kan bli med på når samfunnet åpner opp igjen. 

Han har strevd veldig på sosiale plan så lenge jeg kan huske. Han er også veldig usikker på seg selv og svært sårbar. Så vi må alltid veie våre ord nøye. Jeg kjenner meg faktisk mye igjen i det samme. Slet mye med det samme da jeg var yngre. Det var støtte av familie som gjorde at jeg klarte å komme meg opp igjen og fungere. 

Anonymkode: e0fb5...940

Jeg tror det  betyr mye for ham at du tilbyr kontakt, enten han orker eller ikke.  Viktig å tenke at dette neppe kommer til å endre seg i løpet av kort tid, så fornuftig å finne ut av hvor mye kontakt du vil ta initiativ til uten at det går ut over din egen livskvalitet - i et langtidsperspektiv. 

Han er heldig som har en støttende familie:-)

[AnonymBruker]

frosken skrev (29 minutter siden):

Jeg tror det  betyr mye for ham at du tilbyr kontakt, enten han orker eller ikke.  Viktig å tenke at dette neppe kommer til å endre seg i løpet av kort tid, så fornuftig å finne ut av hvor mye kontakt du vil ta initiativ til uten at det går ut over din egen livskvalitet - i et langtidsperspektiv. 

Han er heldig som har en støttende familie:-)

Jeg ønsker å gjøre alt jeg kan klare for at han skal ha det bra. Synes det er viktig å være støttende. 

Folk har brukt ulike taktikker i forsøk på å få han til å fungere bedre. Husker i oppveksten at lærer kjeftet veldig på han. På foreldremøte så ble det full kjeft helt til han følte seg ydmyket og gråt. Jeg synes det var feil taktikk. . Han ble bare mye verre. Søsteren hans er flini i det meste, men er veldig støttende og forstår og ser situasjonen hans. Men det er svært mange som blir veldig hard mot han/ har vært veldig hard mot han og da gikk det bare nedover synes jeg. Han mistet motivasjonen. Tror det er viktig å fortsatt motivere med å foreslå ting / treffes / finne på ting osv. 

Anonymkode: e0fb5...940

[AnonymBruker]

frosken skrev (37 minutter siden):

Jeg tror det  betyr mye for ham at du tilbyr kontakt, enten han orker eller ikke.  Viktig å tenke at dette neppe kommer til å endre seg i løpet av kort tid, så fornuftig å finne ut av hvor mye kontakt du vil ta initiativ til uten at det går ut over din egen livskvalitet - i et langtidsperspektiv. 

Han er heldig som har en støttende familie:-)

Tror det samme. Tror det jeg gjør betyr veldig mye for han. Han sier at det betyr mye. 

Anonymkode: e0fb5...940