Når man ikke har fremgang eller bedring under innleggelse

[Gjest Niomi]

Jeg har til nå vært innlagt i 4 uker hovedsakelig på grunn av depresjon og suicidalitet. Det har ikke blitt noe bedre den tiden jeg har vært innlagt. Eller det vil si jeg hadde en liten bedring uken etter at jeg kom hit, men etter det har det bare gått nedover igjen. Jeg deltar i programmet på avdelingen, trener, går turer og har gode rutiner der jeg spiser faste måltider, står opp og legger meg til samme tid hver dag osv. Likevel er bedringen fraværende.

Vi jobber med at jeg skal finne meningsfulle aktiviteter jeg kan fylle dagene med etter at jeg skrives ut, der dagsenter og arbeidstrening igjennom nav er blant tiltakene. Men akkurat nå er alt ganske meningsløst og jeg føler ikke for noe. Det er likevel tenkt at jeg bare skal "tvinge meg selv gjennom det" for å forhåpentligvis finne mening i det etterhvert. Noe jeg egentlig ikke er så positiv til for å være ærlig, men jeg ser jo likevel poenget i det. 

Denne tiden jeg har vert innlagt har jeg ikke hatt noen permisjoner der jeg har vært alene da de ikke har anbefalt det grunnet at suicidaltankene har vært så sterke og de har vært redde for at jeg skulle gjennomføre det, noe jeg også føler på selv. De sier også at det er veldig vanskelig å komme i posisjon til å kunne hjelpe når ting er som de er (og jeg ikke lenger har håp). Jeg skjønner veldig godt at man må ville ha hjelp for kunne hjelpes. Så det gjør jo det hele en del vanskeligere. Det er jo ikke bare å tenke seg bedre heller, eller å snu tankegangen så brått. Jeg har prøvd å, som i de typiske rådene man får, ikke henge meg så mye opp i de negative tankene og være mer positiv, men det funker dessverre lite da alt fortsatt bare føles mørkt, håpløst, meningsløst og uoverkommelig. 

Jeg er medisinert med to stemningsstabiliserende, og de tenker å øke ene dosen som nå på en måte har blitt det siste lille håpet. Men hva om det ikke hjelper?

Nå har jeg i tillegg fått beskjed om at jeg ikke kan være her mer enn ca. 2 uker til (kanskje 3). De stenger for sommeren og tenker også at det kanskje kan motivere meg til å bli bedre og jeg håper jo at det kan fungere, selv om det ikke bare er å knipse med fingrene. De tenker også at vi bare må gi det tid også vil jeg bli bedre, men 2 uker er jo veldig kort tid og jeg er redd jeg ikke blir bra til da. Jeg håper jo at det i kombinasjon med medisinendringen kan føre til at jeg er bra nok til å fungere ute til den tid, men hva om det ikke er tilfelle?

Er det noe annet jeg kan gjøre for å bli bedre? Som jeg kanskje ikke har tenkt over selv... 

Endret 20. mai 2021 av Niomi

[Drømmeautomat]

Får du noen terapi da, utenom innleggelsen? Hvorfor to stemningsstabiliserende og ikke antidepressiva?

Aldri vært innlagt selv, men så vel for meg at det er noe man stort sett gjør for å stabilisere folk/få dem gjennom en krise.

[Gjest Niomi]

Drømmeautomat skrev (10 timer siden):

Får du noen terapi da, utenom innleggelsen? Hvorfor to stemningsstabiliserende og ikke antidepressiva?

Aldri vært innlagt selv, men så vel for meg at det er noe man stort sett gjør for å stabilisere folk/få dem gjennom en krise.

Ja, jeg har en terapitime i uken med psykolog. Akkurat hvorfor de har satt meg på to stemningsstabiliserende og ikke antidepressiva vet jeg ikke, mulig fordi jeg har bipolar?

[Eva Sofie]

Jeg har vært innlagt på lukket avdeling i slike tilfeller og vært der så lenge det har vært behov, men min erfaring der har vært at det beste jeg kan gjøre for meg selv, siden det gis minimalt med terapi, er å skrive side opp og side ned for å sortere i hodet. Da skrev jeg ned egne tanker. Jeg har erfart at det hjelper å "skrive de ut av hodet", og gjerne da fokusere på hvordan du skal overleve og vinne fremfor å la det destruktive få for stor plass. Men det er ikke alle som er skriftlige. Noen vet jeg også lager lyddagbok eller videodagbok. Det handler bare om å få satt ord på tankene du har inni deg.

Gis du anledning på avdelingen til å komme ut og få frisk luft og beveget på kroppen? Ofte som deprimert er en litt motvillig til dette fordi det føles som et stort ork og tiltak, men der jeg har vært innlagt tvang de meg rett og slett me ut på tur minst en halv time daglig. Og jeg forstår nå 7 år senere utrolig godt hvorfor. Jeg vil i dag, som utskrevet og hjemme, gjerne ta meg en tur ut i frisk luft og gjør det på eget initiativ om jeg føler meg trøtt, litt nedstemt e.l. fordi jeg vet at jeg har det bedre når jeg kommer inn igjen etter en times eller halv times tid.

En annen viktig ting, er at du også må hjelpes for egen skyld. Du må selv ville ha et bedre liv for egen motivasjon. Det fungerer absolutt best om du ønsker å bli bra for din egen del og ikke for å gjøre dine omgivelser tilfredsstilt. Det gjelder alle former for behandling, depresjon, rusavhengighet, angstbehandling, traumer, det å ta medisiner mot en lidelse...

[Gjest Niomi]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Jeg har vært innlagt på lukket avdeling i slike tilfeller og vært der så lenge det har vært behov, men min erfaring der har vært at det beste jeg kan gjøre for meg selv, siden det gis minimalt med terapi, er å skrive side opp og side ned for å sortere i hodet. Da skrev jeg ned egne tanker. Jeg har erfart at det hjelper å "skrive de ut av hodet", og gjerne da fokusere på hvordan du skal overleve og vinne fremfor å la det destruktive få for stor plass. Men det er ikke alle som er skriftlige. Noen vet jeg også lager lyddagbok eller videodagbok. Det handler bare om å få satt ord på tankene du har inni deg.

Gis du anledning på avdelingen til å komme ut og få frisk luft og beveget på kroppen? Ofte som deprimert er en litt motvillig til dette fordi det føles som et stort ork og tiltak, men der jeg har vært innlagt tvang de meg rett og slett me ut på tur minst en halv time daglig. Og jeg forstår nå 7 år senere utrolig godt hvorfor. Jeg vil i dag, som utskrevet og hjemme, gjerne ta meg en tur ut i frisk luft og gjør det på eget initiativ om jeg føler meg trøtt, litt nedstemt e.l. fordi jeg vet at jeg har det bedre når jeg kommer inn igjen etter en times eller halv times tid.

En annen viktig ting, er at du også må hjelpes for egen skyld. Du må selv ville ha et bedre liv for egen motivasjon. Det fungerer absolutt best om du ønsker å bli bra for din egen del og ikke for å gjøre dine omgivelser tilfredsstilt. Det gjelder alle former for behandling, depresjon, rusavhengighet, angstbehandling, traumer, det å ta medisiner mot en lidelse...

Jeg skriver dagbok hver dag der jeg skriver ned det som har skjedd og hva jeg tenker og føler, det kan nok bli veldig negativt og destruktivt til tider, men jeg øver meg på å være mer nyansert. Synes det hjelper veldig å få det ned på papiret. Jeg får heldigvis kommet meg ut og gått tur, men ikke så ofte som jeg skulle ønsket da jeg har utgang med følge og de som oftest ikke har mulighet til å gå mer enn en gang per vakt. Men det er jo bedre enn ingenting. Jeg merker også at det gjør godt. Jeg tror nok det siste du skriver er veldig avgjørende for bedring, for akkurat nå overlever jeg bare på grunn av andre og ikke meg selv. Jeg har ikke noe håp om endring eller tro på at det kan bli bedre i fremtiden akkurat nå. 

[Eva Sofie]

Niomi skrev (På 21.5.2021 den 13.55):

Jeg skriver dagbok hver dag der jeg skriver ned det som har skjedd og hva jeg tenker og føler, det kan nok bli veldig negativt og destruktivt til tider, men jeg øver meg på å være mer nyansert. Synes det hjelper veldig å få det ned på papiret. Jeg får heldigvis kommet meg ut og gått tur, men ikke så ofte som jeg skulle ønsket da jeg har utgang med følge og de som oftest ikke har mulighet til å gå mer enn en gang per vakt. Men det er jo bedre enn ingenting. Jeg merker også at det gjør godt. Jeg tror nok det siste du skriver er veldig avgjørende for bedring, for akkurat nå overlever jeg bare på grunn av andre og ikke meg selv. Jeg har ikke noe håp om endring eller tro på at det kan bli bedre i fremtiden akkurat nå. 

Det er utrolig vondt og fortvilende å ikke føle at det er håp og tro for en selv. Men ut ifra det du har skrevet om hva du har gjort og tenker i egen terapiprosess, virker det som om du har et ønske om at livet ditt skal bli bedre. Jeg synes det virker som om det virker som om du har arbeidet og arbeider bra med deg selv. Hold fast ved det i det minste - for det er viktig. Det viser meg at du ikke har gitt helt opp. Og kan du klare å finne grunner som gjør at du finner livet verdt å leve for egen del? Hva er det som gjør at du mangler følelsen av mening i livet? Om det nå "bare" er en depresjon fordi du har ipolar lidelse (misforstå meg nå rett), er det da verdt å velge å dø for en situasjon/tilstand som om en tid vil stabilisere og forhåpentligvis forbedre seg igjen? Har du vært igjennom lignende tidligere som du kan bruke erfaringer av før som viser deg at det er mulig for deg å komme deg igjennom dette (også)?

Jeg har et forslag som jeg selv i blant benytter meg av for å sortere argumenter for og imot en sak: Kunne du forsøke å dele et ark i to kolonner hvor du i ene kolonnen setter fordelen med å leve videre og i andre kolonnen skriver du opp hva du går glipp av om du ikke fortsetter å leve. Du kan lage flere slike ark om du vil, fordeler og ulemper med å leve, fordeler og ulemper med å ta en eller annen avgjørelse du strever me å ta, hva du får og hva du taper ved å gjøre et valg eller handling m.m.

(Du trenger ikke svare på mine spørsmål i dette innlegget - jeg spør de mest for din egen refleksjons del og det er opp til deg selv hvor mye du ønsker å dele av deg selv  ) Men jeg ønsker deg riktig lykke til! Selv om du ikke har troen på deg selv akurat nå, har jeg det.

Jeg kom på en terapeut jeg hadde i en av mine depressive faser. Hun sa en gang: "Kan jeg få lov til å bære håpet ditt i denne perioden inntil du selv klarer å være det igjen." Det høres for enkelt til at det skulle fungere, men på et vis hjalp det litt å vite at noen hjalp til med å holde håpet i en periode det var fraværende hos meg. Og det kom tilbake.

Og husk for all del at om du har spørsmål omkring egen behandling eller ønsker, rundt medisinering, samtaler, opplegg på avdelingen, utskrivelse osv., ta det opp med ansatte. De er der for deg og andre pasienter, men det er du som er viktig i ditt liv. Og et godt råd er at perioden etter utskrivelsen bør være grundig planlagt slik at du slipper å bruke de siste par ukene til å bekymre deg om tiden rundt og etter at du har kommet hjem. Tiden på avdelingen burde brukes til annet. Lykke til videre!