Jeg har så påtrengende tanker! Jeg får ikke fred samme hva jeg distraherer meg med

[UtakknemligDiva]

Beklager, dere har neppe savnet meg. Jeg er på vent hos ny dps og har time om 2 uker. Jeg har flyttet til et større sted der ikke alle ser gjennom livet ditt og har det psykisk bedre slik sett. Men jeg føler på at jeg er ubrukelig. Jeg søker jobber, har fått avslag på 2 av dem hittil. 
Men jeg har vasket i dag, jeg går 30.000+ skritt hver dag fordi jeg ikke takler å sitte inne for da får jeg denne kjeftende stemmen i hodet. Jeg gjør aldri nok. Andre folk er på jobb. Jeg er lat som ikke søker jobb i barnehage eller pleiehjem. Jeg har såvidt møtt noen nye da jeg flyttet hit fordi vi bor i samme leilighet men de enten studerer eller jobber. Jeg føler at jeg er hun på nav, hun late. Jeg sier ikke at jeg er det. Men jeg har en kjeftende stemme i hodet hele tiden. Slik  var det da jeg trente før og. Jeg ble aldri utslitt nok. Nå har jeg skadede føtter og må ta det med ro. Men tankene kommer så fort jeg er i ferd med å nyte tilværelsen min. Jeg har ikke rett til å nyte livet så lenge jeg ikke gjør noe. Jeg er skyldig folket å lide for at jeg lever på deres skattepenger. Jeg har ikke lov å forelske meg! 
Jeg er nødt til å gå for en mann jeg ikke finner tiltrekkende fordi det er arrogant å bare plukke det man selv vil. 
Jeg har sånn medfølelse for alle som nå jobber i pleiehjemmene og/eller barnehage. Den torturen de går gjennom. Så sitter jeg her og søker ikke en gang. Jeg føler meg svak og udisiplinert. 
Jeg tenker at skal jeg faktisk unne meg selv å ha det bra vil det være det samme som å være både narsissist og super egoistisk. 
Jeg får virkelig ikke fred og hver dag dagen lang tortureres jeg av slike tanker. Hun late som ikke gjør noe lenger.. 

[AnonymBruker]

Hei, velkommen tilbake! Har du vært utestengt? 

De stemmene du hører virker ikke helt friskt. Har du tatt det opp med lege? 

Anonymkode: 9849f...c30

[Glitter]

Så fint at du har flyttet og at du søker jobber, er fysisk aktiv og skal begynne i behandling om to uker. 

Da har det jo skjedd ting, og du er ikke lat. Kan forstå det føles kjipt å være den i kollektivet(?) som ikke har noe fast å gå til, men du søker jo jobber, så jeg tviler på at de ser ned på deg for at du går på nav akkurat nå. Det er det nok du selv som gjør. 

Har ikke så mye å bidra med, men jeg synes nå det var noen positive ting i innlegget ditt. Så trenger du, som du lenge har trengt, hjelp til å endte måten du tenker på og slikt. Det krever nok mye jobbing siden tankegangen din er fastlåst. Vet mye om det å ha fastlåst tankegang. Min var urokkelig før. Men med behandling, mye prøving og feiling, og kanskje også å bli eldre?, så har jeg bevegd meg framover. Selv om jeg til tider fortsatt er svært fastlåst.

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Så fint at du har flyttet og at du søker jobber, er fysisk aktiv og skal begynne i behandling om to uker. 

Da har det jo skjedd ting, og du er ikke lat. Kan forstå det føles kjipt å være den i kollektivet(?) som ikke har noe fast å gå til, men du søker jo jobber, så jeg tviler på at de ser ned på deg for at du går på nav akkurat nå. Det er det nok du selv som gjør. 

 

De vet ikke at jeg er på nav. Jeg finner bare på noen ting så jeg ikke virker totalt ledig. Og vi er ikke hjemme likt hele tiden så det er ikke slik at vi får med oss alt heldigvis. 
Men det er som om kroppen min reagerer på at jeg har det bra, og så begynner alt igjen med en gang å analysere negativt. Hvorfor må det alltid bli negativt? Kan det her være reaksjon på traume som har bygget seg opp uten at jeg har merket det? 
Den tiden jeg faktisk var i jobb så sa mamma at jeg måtte passe på å ikke kjøre meg for hardt, for jeg var den som jobbet overtid, møtte opp på fridagene mine og tok så mange vakter jeg kunne. 
Jeg sammenligner meg også veldig mye, enten folk har det bedre eller verre enn meg. Har de det bedre så tenker jeg at er det mulig å klare noe så uoppnåelig, mens er det noen som har en veldig trist historie så tar jeg inn deres følelser og forbereder meg på at det skjer meg også, som feks havne i trafikkulykke så jeg ikke kan gå, eller at jeg får als eller får ME eller noe snart. 
Jeg tenker kanskje være litt forsiktig å være lykkelig og for nedturen blir stor når jeg evt blir syk. 
 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hei, velkommen tilbake! Har du vært utestengt? 

De stemmene du hører virker ikke helt friskt. Har du tatt det opp med lege? 

Anonymkode: 9849f...c30

ja har vært utestengt.. 

[UtakknemligDiva]

Jeg føler meg som en idiot der jeg søker jobber da. Det blir liksom vi på bunnen som må bare lete og lete fordi vi ikke finner andre måter å tjene penger på. Og jeg gruer meg til gjenåpning for da føler jeg at folk setter i gang igjen med livene sine, mens jeg jo bare skal gå i behandling.. det er så irriterende asperger statistikk.

[UtakknemligDiva]

Jeg har heller ikke egne meninger og jeg forandrer veldig syn på ting ettersom hvem jeg er med.
Samfunnet er ondt, for jeg føler at vi som ikke kom så heldig ut skal manipuleres til å videre tro at vi ikke er noe og at vi skal ende opp som slavene for alle andre.
Noen ganger er det som om samfunnet vil hjelpe, men så plutselig bare tjener de på min sykdom.
Jeg er liksom alltid den som har feil. Jeg kan møte en gruppe som mener "A", og så møte en gruppe som mener "B" men likevel har jeg liksom aldri rett.
Jeg føler ofte at folk er imot meg, ikke liker meg eller baksnakker meg. 

Hvorfor kan jeg ikke ha det gøy? Jeg kan liksom aldri nyte ting jeg gjør lenger, fordi jeg hele tiden må se alvoret og alt som kan gå galt. 

[AnonymBruker]

Spør egentlig til alle her. Med asperger er det jo ikke alle jobber som passer like godt. Jeg var innom pleiehjem en sommer, og barnehage en dag, og var like hjelpeløs begge steder, empatisk sett. Det er dumt at de jobbene som kanskje er lettest å få, er de jobbene som krever mest av meg med asperger. Tar f.eks. NAV sånne hensyn, og finnes det noen som kan asperger, som kan hjelpe med jobb? Det virker litt urimelig at 90tallsbarn skal måtte stå i denne prosessen alene, det er krevende nok uten asperger. 

Anonymkode: 6d1d0...47a

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Spør egentlig til alle her. Med asperger er det jo ikke alle jobber som passer like godt. Jeg var innom pleiehjem en sommer, og barnehage en dag, og var like hjelpeløs begge steder, empatisk sett. Det er dumt at de jobbene som kanskje er lettest å få, er de jobbene som krever mest av meg med asperger. Tar f.eks. NAV sånne hensyn, og finnes det noen som kan asperger, som kan hjelpe med jobb? Det virker litt urimelig at 90tallsbarn skal måtte stå i denne prosessen alene, det er krevende nok uten asperger. 

Anonymkode: 6d1d0...47a

Jeg har jobbet i butikk og det gikk kjempe bra. Men jeg føler dette er jobber som blir sett veldig ned på. Og jeg føler jeg heller bør gå for bhg eller pleiehjem for det er mer beundringsverdig men jeg kommer jo til å bli totalt utslitt. Det er det som er tanken min nå, at andre jobber og jeg sitter uten å gjøre noen ting. Det er også typisk at de jobbene som er lettest å få er de jeg vil ha minst. Har ikke lyst kjøre lastebil heller men det må en ta førerkort på og sånn så er nok ikke aktuelt uansett 😛 
 

Endret 27. mai 2021 av 90tallsbarn

[stjernestøv]

90tallsbarn skrev (21 timer siden):

Beklager, dere har neppe savnet meg. Jeg er på vent hos ny dps og har time om 2 uker. Jeg har flyttet til et større sted der ikke alle ser gjennom livet ditt og har det psykisk bedre slik sett. Men jeg føler på at jeg er ubrukelig. Jeg søker jobber, har fått avslag på 2 av dem hittil. 
Men jeg har vasket i dag, jeg går 30.000+ skritt hver dag fordi jeg ikke takler å sitte inne for da får jeg denne kjeftende stemmen i hodet. Jeg gjør aldri nok. Andre folk er på jobb. Jeg er lat som ikke søker jobb i barnehage eller pleiehjem. Jeg har såvidt møtt noen nye da jeg flyttet hit fordi vi bor i samme leilighet men de enten studerer eller jobber. Jeg føler at jeg er hun på nav, hun late. Jeg sier ikke at jeg er det. Men jeg har en kjeftende stemme i hodet hele tiden. Slik  var det da jeg trente før og. Jeg ble aldri utslitt nok. Nå har jeg skadede føtter og må ta det med ro. Men tankene kommer så fort jeg er i ferd med å nyte tilværelsen min. Jeg har ikke rett til å nyte livet så lenge jeg ikke gjør noe. Jeg er skyldig folket å lide for at jeg lever på deres skattepenger. Jeg har ikke lov å forelske meg! 
Jeg er nødt til å gå for en mann jeg ikke finner tiltrekkende fordi det er arrogant å bare plukke det man selv vil. 
Jeg har sånn medfølelse for alle som nå jobber i pleiehjemmene og/eller barnehage. Den torturen de går gjennom. Så sitter jeg her og søker ikke en gang. Jeg føler meg svak og udisiplinert. 
Jeg tenker at skal jeg faktisk unne meg selv å ha det bra vil det være det samme som å være både narsissist og super egoistisk. 
Jeg får virkelig ikke fred og hver dag dagen lang tortureres jeg av slike tanker. Hun late som ikke gjør noe lenger.. 

Jeg har tenkt på deg og hvordan det går med deg  

Høres ikke lett ut med den stemmen, har du hjelpeapparat rundt deg? 

[Ekstra]

90tallsbarn skrev (55 minutter siden):

Jeg har jobbet i butikk og det gikk kjempe bra. Men jeg føler dette er jobber som blir sett veldig ned på. Og jeg føler jeg heller bør gå for bhg eller pleiehjem for det er mer beundringsverdig men jeg kommer jo til å bli totalt utslitt. Det er det som er tanken min nå, at andre jobber og jeg sitter uten å gjøre noen ting. Det er også typisk at de jobbene som er lettest å få er de jeg vil ha minst. Har ikke lyst kjøre lastebil heller men det må en ta førerkort på og sånn så er nok ikke aktuelt uansett 😛 
 

Jeg forstår ikke hvorfor det ikke er bra nok å jobbe i butikk, om det er noe du takler. Jeg ville aldri sett ned på noen fordi de jobbet i butikk, absolutt ikke. Tror dette sitter i ditt hode, ikke andres.

[UtakknemligDiva]

stjernestøv skrev (41 minutter siden):

Jeg har tenkt på deg og hvordan det går med deg  

Høres ikke lett ut med den stemmen, har du hjelpeapparat rundt deg? 

Er på venteliste nå. Den stemmen har blitt betydelig sterkere etter jeg ble helt arbeidsledig pga Covid. Har jo blitt redusert for alle av oss. 
Stemmen var ikke der før, mens jeg hadde noe å gå til. 
Jeg var hardtarbeidende, slik at moren min ble nesten bekymret. Så gikk jeg for noe jeg trodde var smart men som ikke gikk som jeg håpet, men klarte å få meg deltidsjobb ved siden av, men denne gikk konkurs (sjefen eide ikke økonomisk sans  ) og så har jeg hatt en tilkallingsjobb men har jo vært sånn 4 timer i uka opplegg. Tilkalling ved behov, bare for å ikke få hull i CV. Nå har jeg jo flyttet og her har jeg ingenting. Nå kan det kanskje se ut til at det blir muligheter innenfor noe jeg holdt på med før, men det kreves at du har litt å flyte på økonomisk da, og nå er jeg bare stressa fordi jeg føler jeg beveger meg mer og mer mot negativ statistikk. Mens de andre jeg kjente kan sette i gang igjen, må kanskje jeg bare være her fordi jeg har havnet på nav. Nav bestemmer kanskje mer og mer Hvorfan du skal leve... jaja slik går det vel når man blir født med slike hjernefeil

[UtakknemligDiva]

Ekstra skrev (1 minutt siden):

Jeg forstår ikke hvorfor det ikke er bra nok å jobbe i butikk, om det er noe du takler. Jeg ville aldri sett ned på noen fordi de jobbet i butikk, absolutt ikke. Tror dette sitter i ditt hode, ikke andres.

Ikke at det er negativt å jobbe i butikk. Men jeg føler meg så «i det samme gamle» hele tiden. For meg virker det uoppnåelig å faktisk få en høyere utdannelse.. men det å leve seg inn i det gir meg mye mer selvtillit, men i virkeligheten er jeg ikke der

[Ekstra]

90tallsbarn skrev (Akkurat nå):

Ikke at det er negativt å jobbe i butikk. Men jeg føler meg så «i det samme gamle» hele tiden. For meg virker det uoppnåelig å faktisk få en høyere utdannelse.. men det å leve seg inn i det gir meg mye mer selvtillit, men i virkeligheten er jeg ikke der

Nei, det er greit å forholde seg til de forutsetningene og begrensningene man har og forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen, i stedet for å fokusere på ting som kunne vært annerledes.

[stjernestøv]

90tallsbarn skrev (20 minutter siden):

Er på venteliste nå. Den stemmen har blitt betydelig sterkere etter jeg ble helt arbeidsledig pga Covid. Har jo blitt redusert for alle av oss. 
Stemmen var ikke der før, mens jeg hadde noe å gå til. 
Jeg var hardtarbeidende, slik at moren min ble nesten bekymret. Så gikk jeg for noe jeg trodde var smart men som ikke gikk som jeg håpet, men klarte å få meg deltidsjobb ved siden av, men denne gikk konkurs (sjefen eide ikke økonomisk sans  ) og så har jeg hatt en tilkallingsjobb men har jo vært sånn 4 timer i uka opplegg. Tilkalling ved behov, bare for å ikke få hull i CV. Nå har jeg jo flyttet og her har jeg ingenting. Nå kan det kanskje se ut til at det blir muligheter innenfor noe jeg holdt på med før, men det kreves at du har litt å flyte på økonomisk da, og nå er jeg bare stressa fordi jeg føler jeg beveger meg mer og mer mot negativ statistikk. Mens de andre jeg kjente kan sette i gang igjen, må kanskje jeg bare være her fordi jeg har havnet på nav. Nav bestemmer kanskje mer og mer Hvorfan du skal leve... jaja slik går det vel når man blir født med slike hjernefeil

Håper virkelig du finner noe som passer for deg og fungerer bra. Og det er jo bra du skal få hjelp. 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Jeg har jobbet i butikk og det gikk kjempe bra. 

Er du sikker du har aspergers? Skulle tro butikkjobb ville være noe av det minst passende for en asperger.

Anonymkode: 9a894...481

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Er du sikker du har aspergers? Skulle tro butikkjobb ville være noe av det minst passende for en asperger.

Anonymkode: 9a894...481

Asperger angriper på forskjellige måter men det virker som alle tror at du er totalt isolert og sitter hjemme og stirrer. 
Nei jeg klarte det faktisk fint. Når jeg er i rutine på jobb går det strålende. Jeg klarer også å møte kunder høffelig, aldri vist frem irritasjon selv om noen kunne få det til å koke. 
Nei kanskje det er ikke Asperger da. Kanskje det er en pf av noe slag.

Men jeg har det på den måten at jeg blir fort opphengt i hvordan ting ser ut, hva det inneholder, konsistens og hvor ryddig ting er. Jeg må vite mye om produktene. Kjøper feks ikke lenger Zalo fordi det ikke er svanemerket. Å bli opphengt i detaljer er også typisk Asperger. Stuper rett i detaljene i stedet for å fokusere på selve arbeidet, og det er jo en utfordring for meg. Så når jeg skal bestille feks flybillett så klarer jeg aldri la være å legge merke til hvilket selskap osv 😛 dette er bare en av mange tilfeller. 
Så når jeg leser at ting inneholder skadelige stoffer, så må jeg vite navnet på stoffene. Så googler jeg hvert enkelt stoff for å vite hva det faktisk ER. 

[UtakknemligDiva]

Ekstra skrev (2 timer siden):

Nei, det er greit å forholde seg til de forutsetningene og begrensningene man har og forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen, i stedet for å fokusere på ting som kunne vært annerledes.

Men jeg vet ikke hvilke forutsetninger jeg har. For i mitt hode skal behandling funke slik at jeg blir helt annerledes. Utadvendt, like meg selv, drite mer i hva andre mener og mestre mer. Jeg tenker det kanskje kan være noe i barndommen som sitter i meg. At jeg har lært flere år at jeg er mindreverdig for jeg ble tross alt mobbet og det gjør jo noe med en når man over flere år opplever å få mobbere over alt. Men jeg ser meg som for fin til å ha den rollen, jeg bør være den dominante. Ikke at jeg mener at jeg skal dytte andre, men det er for kjedelig å liksom bare ta til takke med «Ok jeg har Asperger og må bare gi opp. Finne det jeg kan samme hvor kjedelig det er». Jeg vil fortsette med det jeg holdt på med. 

[UtakknemligDiva]

Jeg har ikke gjort noe i dag. Bare dusjet, tatt litt egenpleie, sittet og gjort pusteøvelser og sett på nett etter rimeligst solkrem 😛 hvorfor sier hodet at man må komme seg ut når man ikke skal noe spesielt? Jeg skal ut fordi jeg skal noe i dag, men det er ikke et bestemt tidspunkt så jeg venter. Dette er de påtrengende tankene. Men fikk en beskjed angående noen i stad og ble veldig optatt av det. Så da har ikke stemmen vært like sterk akkurat i dag.

[UtakknemligDiva]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Håper virkelig du finner noe som passer for deg og fungerer bra. Og det er jo bra du skal få hjelp. 

Ja jeg og. Men gruer meg litt da. Jeg er redd at psykiatrien og nav skal kjøre over meg. Har også nylig lest om psykiatere som misbruker pasientene sine og får beholde jobbene. Jeg blir virkelig skeptisk altså. Er redd jeg skal komme til psykopater som bare ser ned på meg og kan klare å gjøre livet mitt verre med å bruke skjult makt.