tanker

[Gjest (ikke undertegnet)]

Ok. Jeg føler meg død. Kanskje jeg ikke en gang kan skryte av å ha prøvd. Jeg bare bakset som spurv i en vanndam. I det evinnelige.

Hvordan forklare at jeg føler meg som en stilk uten blomst, eller rettere sagt, som en jævla løvetann? Har jeg egentlig prøvd? Har jeg noen gang nytt livet?

Nei. Jeg har levd i sort og hvitt. Det har vært min verden og den insisterer jeg på. Det er visst vanskelig, svært vanskelig det. – Å skifte identitet.

Kan noen forstå hvordan det føles?

Nei. Men det er nok like mye min egen feil. Andre synes visst ikke synd i meg og det er det nok ikke heller. Alle er jo seg selv nærmest, og når jeg ikke greier å gjøre noe for meg selv, er det vel i bunn og grunn meget håpløst.

Leve i troen….

Vil sove. Fred. Så slipper jeg å føle. Så slipper jeg å lengte…

Å lengte forbinder jeg med fargen rød. Å lengte er bloddryppende. Det er et åpent sår. Som barnet ikke kan se i sin blindhet. Men i aller høyeste grad føler.

[Gjest Føre var]

Nuvel...

Når man til fulle har erfart hvordan man tenner på ord, går man forhåpentligvis ikke i samme fella en gang til.