Hvilken personlighetsforstyrrelse har du?

[AnonymBruker]

Og hvor ille har du det på en skala fra 1-10, der 10 er aller verst?

Anonymkode: 841ea...5b5

[Glitter]

Har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Hadde avhengig og unnvikende også, men da jeg fikk AS-diagnosen så mente de det var unødvendig å ha de to i tillegg. 

Hvor ille jeg har det varierer. Nå er det vel rundt 10. Men det har med mye mer å gjøre enn at jeg har en PF da, men den i seg selv blir verre når jeg er dårlig på andre områder også.

[ISW]

Glitter skrev (1 time siden):

Har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Hadde avhengig og unnvikende også, men da jeg fikk AS-diagnosen så mente de det var unødvendig å ha de to i tillegg. 

Hvor ille jeg har det varierer. Nå er det vel rundt 10. Men det har med mye mer å gjøre enn at jeg har en PF da, men den i seg selv blir verre når jeg er dårlig på andre områder også.

Dette har alltid forundret meg med EUPF. Jeg tviler ikke på at du har det jævlig, men det virker som man subjektivt har det jævligere enn man objektivt har det. Hadde en tidligere kollega som hadde EUPF og scoret 57 poeng på MADRS. Da suger livet rimelig hardt, men han greide fortsatt å jobbe. Virker som en slags mental fibromyalgi den diagnosen 😊

[ISW]

Glitter skrev (1 time siden):

Har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Hadde avhengig og unnvikende også, men da jeg fikk AS-diagnosen så mente de det var unødvendig å ha de to i tillegg. 

Hvor ille jeg har det varierer. Nå er det vel rundt 10. Men det har med mye mer å gjøre enn at jeg har en PF da, men den i seg selv blir verre når jeg er dårlig på andre områder også.

Ikke meningen å høres flåsete ut altså, ikke ta det sånn opp 😊

[AnonymBruker]

ISW skrev (3 minutter siden):

Dette har alltid forundret meg med EUPF. Jeg tviler ikke på at du har det jævlig, men det virker som man subjektivt har det jævligere enn man objektivt har det. Hadde en tidligere kollega som hadde EUPF og scoret 57 poeng på MADRS. Da suger livet rimelig hardt, men han greide fortsatt å jobbe. Virker som en slags mental fibromyalgi den diagnosen 😊

Ja jeg har følelsen av at de med eupf er veldig opp og ned. Altså ene dagen legger de seg på togskinnene for å liksom ta selvmord og neste dag er de på fest og har det gøy.. 

Anonymkode: 841ea...5b5

[ISW]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja jeg har følelsen av at de med eupf er veldig opp og ned. Altså ene dagen legger de seg på togskinnene for å liksom ta selvmord og neste dag er de på fest og har det gøy.. 

Anonymkode: 841ea...5b5

Jeg tviler ikke på at Glitter har det jævlig men jeg synes hun framstår veldig oppegående til å ha det så jævlig, hvis du skjønner. Akkurat som kollegaen min som jobbet med 57 på MADRS. Det burde nesten pr definisjon være umulig. 

Endret 31. mai 2021 av ISW

[AnonymBruker]

ISW skrev (9 minutter siden):

Jeg tviler ikke på at Glitter har det jævlig men jeg synes hun framstår veldig oppegående til å ha det så jævlig, hvis du skjønner. Akkurat som kollegaen min som jobbet med 57 på MADRS. Det burde nesten pr definisjon være umulig. 

Har aldri tatt MADRS test selv (tror jeg). Men jeg må si at jeg stusser jo litt når jeg ser folk på forumer påberope seg å ha vært alvorlig deprimerte, men likevel være i full jobb. For min del. 

Anonymkode: 841ea...5b5

[AnonymBruker]

ISW skrev (14 minutter siden):

Dette har alltid forundret meg med EUPF. Jeg tviler ikke på at du har det jævlig, men det virker som man subjektivt har det jævligere enn man objektivt har det. Hadde en tidligere kollega som hadde EUPF og scoret 57 poeng på MADRS. Da suger livet rimelig hardt, men han greide fortsatt å jobbe. Virker som en slags mental fibromyalgi den diagnosen 😊

Jeg hadde denne diagnosen en gang for lenge siden, og jeg var faktisk VELDIG syk. Ikke bare min subjektive oppfatning, men behandlernes ord. Så nei, det at man ikke har det så fælt objektivt stemmer ikke. Det stemmer heller ikke på andre jeg har observert. 

Btw, du er flåsete. 

Anonymkode: 09bec...dcc

[Glitter]

ISW skrev (27 minutter siden):

Dette har alltid forundret meg med EUPF. Jeg tviler ikke på at du har det jævlig, men det virker som man subjektivt har det jævligere enn man objektivt har det. Hadde en tidligere kollega som hadde EUPF og scoret 57 poeng på MADRS. Da suger livet rimelig hardt, men han greide fortsatt å jobbe. Virker som en slags mental fibromyalgi den diagnosen 😊

Hehe, nei si det. Jeg har så mange diagnoser at det er vanskelig for meg å skille hva som er hva. Jeg blir som jeg sa langt mer plaget av mine symptomer på EUPF når jeg er inne i en dyp depresjon eller har en stor livskrise enn når jeg har det mer rolig innvendig. 

Er ikke enig i at det er som en mental fibro, for noe av det som kjennetegner EUPF er jo stor indre smerte. Så varierer det fra person til person akkurat hvordan det kommer til uttrykk. Den er jo ikke omdiskutert som "ekte" eller "uekte" i fagmiljøene slik fibro er? Hvis det fortsatt er omdiskutert da. Men man kan jo mye mer klart og tydelig sette EUPF som diagnose for man ser jo hvordan personen fungerer, enn en som bare forklarer at det gjør vondt. Merk at jeg kan lite om fibromyalgi. Mulig den er mer detektbar enn jeg tror.

[Glitter]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ja jeg har følelsen av at de med eupf er veldig opp og ned. Altså ene dagen legger de seg på togskinnene for å liksom ta selvmord og neste dag er de på fest og har det gøy.. 

Anonymkode: 841ea...5b5

Slik er det ikke for meg. Altså opp og ned på den måten. Men jeg har jo andre diagnoser også og spesielt den ene trekker meg konstant ned.

ISW skrev (28 minutter siden):

Jeg tviler ikke på at Glitter har det jævlig men jeg synes hun framstår veldig oppegående til å ha det så jævlig, hvis du skjønner. Akkurat som kollegaen min som jobbet med 57 på MADRS. Det burde nesten pr definisjon være umulig. 

Jeg framstår nok langt mer oppegående her inne enn jeg er. Har jo en drøss med hjelpeapparat rundt meg og jeg fikk innvilget omsorgsbolig, men valgte etter hvert å takke nei til. Og jeg forteller ikke så mye lenger om alle gangene jeg går på trynet. Forteller mer om selve følelseslivet mitt. 

Forøvrig kan jeg jo ikke sammenlignes med en som greier seg i full jobb osv. Jeg har vært helt ute av stand til det lenge, og akkurat begynt å prøve meg litt, men ble raskt dårlig. Og jeg skal i spesialisert behandling som har over ett års ventetid og er eneste plass i landet, så jeg kan ikke si noe om din kollega, men hos meg er det ikke til å holde ut til tider. Og den subjektive smerten ser mine behandlere fra sin objektive side også.

Endret 31. mai 2021 av Glitter

[Glitter]

Dobbelpost

Endret 31. mai 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 minutter siden):

og jeg fikk innvilget omsorgsbolig, men valgte etter hvert å takke nei til.

Har du revurdert å flytte i omsorgsbolig? På meg kan det virke som du trenger det. Bemannet bolig tenker jeg på da, med helsepersonell tilgjengelig døgnet rundt. 

Anonymkode: 6f254...655

[Glitter]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har du revurdert å flytte i omsorgsbolig? På meg kan det virke som du trenger det. Bemannet bolig tenker jeg på da, med helsepersonell tilgjengelig døgnet rundt. 

Anonymkode: 6f254...655

Jeg har tenkt på om det var en tabbe å si den fra meg ja. Jeg var i min beste periode siden 2016 og trodde den skulle vare...

Men jeg håper den behandlingen jeg skal i kan være redningen min. Går ikke det så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for jeg orker ikke slik det er nå særlig lenger.

Det er to års ventetid på omsorgsbolig og siden jeg fungerer bedre nå enn da jeg fikk plass tross alt, så vet jeg ikke en gang om jeg ville fått plass likevel.

Endret 31. mai 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Jeg har tenkt på om det var en tabbe å si den fra meg ja. Jeg var i min beste periode siden 2016 og trodde den skulle vare...

Men jeg håper den behandlingen jeg skal i kan være redningen min. Går ikke det så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for jeg orker ikke slik det er nå særlig lenger.

Det er to års ventetid på omsorgsbolig og siden jeg fungerer bedre nå enn da jeg fikk plass tross alt, så vet jeg ikke en gang om jeg ville fått plass likevel.

Leit at det er to års ventetid! Får håpe behandlingen du skal i vil hjelpe deg til å mestre livet bedre. Men slik jeg kjenner deg herfra vil jeg anbefale deg å legge inn en ny søknad. Det er litt risky å satse på at du vil klare deg veldig mye bedre etter endt behandling. Vil ikke ta fra deg håpet om at du en dag vil klare deg på egenhånd, men jeg tenker det er lurt å være litt realistisk og føre var. 

Anonymkode: 6f254...655

[ISW]

Glitter skrev (17 minutter siden):

Slik er det ikke for meg. Altså opp og ned på den måten. Men jeg har jo andre diagnoser også og spesielt den ene trekker meg konstant ned.

Jeg framstår nok langt mer oppegående her inne enn jeg er. Har jo en drøss med hjelpeapparat rundt meg og jeg fikk innvilget omsorgsbolig, men valgte etter hvert å takke nei til. Og jeg forteller ikke så mye lenger om alle gangene jeg går på trynet. Forteller mer om selve følelseslivet mitt. 

Forøvrig kan jeg jo ikke sammenlignes med en som greier seg i full jobb osv. Jeg har vært helt ute av stand til det lenge, og akkurat begynt å prøve meg litt, men ble raskt dårlig. Og jeg skal i spesialisert behandling som har over ett års ventetid og er eneste plass i landet, så jeg kan ikke si noe om din kollega, men hos meg er det ikke til å holde ut til tider. Og den subjektive smerten ser mine behandlere fra sin objektive side også.

Synes bare du er så flink til å svare og hjelpe andre. Men som sagt skjønner jeg at du har det veldig vondt nå.

Endret 31. mai 2021 av ISW

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Leit at det er to års ventetid! Får håpe behandlingen du skal i vil hjelpe deg til å mestre livet bedre. Men slik jeg kjenner deg herfra vil jeg anbefale deg å legge inn en ny søknad. Det er litt risky å satse på at du vil klare deg veldig mye bedre etter endt behandling. Vil ikke ta fra deg håpet om at du en dag vil klare deg på egenhånd, men jeg tenker det er lurt å være litt realistisk og føre var. 

Anonymkode: 6f254...655

Hm nei. Det var det da. Det er jo lurt å være realistisk ja. Min behandler tror jeg kan bli bedre, men hva betyr bedre liksom? Hun har ikke gitt opp at jeg kan klare en liten stilling i jobb i framtiden, men jeg må innrømme at jeg begynner å se sørgelig mørkt på det. I perioder som nå skulle jeg ønske jeg bodde i bemannet bolig. Mens i bedre perioder føler jeg at jeg mestrer ting selv. 

ISW skrev (1 minutt siden):

Synes bare du er så flink til å svare og hjelpe andre. Men som sagt skjønner jeg at du har det veldig vondt nå.

Takk. Jeg er nok ganske fragmentert så den friske og syke delen min er veldig adskilt på en måte. Så jeg kan skjule det godt, med mindre man ser meg mer over tid og hvordan det går ut over hverdagen og det virkelige liv. 

[UtakknemligDiva]

Jeg har vel autistisk pers.forstyrrelse da?! Vært mer fancy å vært psykopat, altså antisosial pers.forstyrrelse. Da hadde jeg isåfall vært mindre kjedelig og mer hadde skjedd i livet mitt.

[Glitter]

90tallsbarn skrev (21 minutter siden):

Jeg har vel autistisk pers.forstyrrelse da?! Vært mer fancy å vært psykopat, altså antisosial pers.forstyrrelse. Da hadde jeg isåfall vært mindre kjedelig og mer hadde skjedd i livet mitt.

Autisme er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, mens personlighetsforstyrrelse er en skjevutvikling i personlighetsstrukruren. Det er noe som utvikles og ikke noe man er født med.

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (1 time siden):

Autisme er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, mens personlighetsforstyrrelse er en skjevutvikling i personlighetsstrukruren. Det er noe som utvikles og ikke noe man er født med.

ja og jeg vil heller ha pers forstyrrelse enn autisme. Hvordan skjer pers.forstyrrelse da? får du ikke utvikle deg slik genene er forberdt på eller hva er det? 

[Eva Sofie]

Glitter skrev (4 timer siden):

Jeg er nok ganske fragmentert så den friske og syke delen min er veldig adskilt på en måte. Så jeg kan skjule det godt, med mindre man ser meg mer over tid og hvordan det går ut over hverdagen og det virkelige liv. 

Der ligner du og jeg på hverandre svært godt. Jeg kan fungere godt og jeg har gått på jobb (kun 4-6 uker pr. år) med begge leggene gipset fordi legevakten gjorde det vedtaket da leggene mine ikke tålte mer selvskading akkurat da, men fremsto som vanlig, glad og munter, og det var da en jeg ga undervisning sa til meg at "det er tydelig at du ikke har vært utsatt for traumer". Jeg svarte ikke direkte på det, men noe om at ja, det måtte være vondt å være utsatt for traumer og det skulle ingen være nødt til å oppleve...

For min del er jo det nettopp et kjennetegn ved min diagnose som er dissosiativ identitetsforstyrrelse - at man utad fremstår vellykket eller normal, men innvendig kan livet eller hverdagen være kaotisk. Psykologen min har sagt at til ham kan det komme mennesker som ser ut som om de har alt på stell, familie, arbeid, bil og hus, men i det timen begynner rakner alt - og når timen er slutt, samles bitene og masken settes på igjen. Og jeg gjenkjenner det hele så utrolig godt selv. Fordi det å skjule hva som har foregått, har vært et absolutt krav for eksistens i oppveksten og som en tar med seg videre inn i et ødelagt voksenliv.

Jeg har vel nevnt det her på forumet før, men jeg opplevde det jo nettopp av denne grunn så frustrerende å få høre på akuttmottaket at jeg ikke viste ytre tegn på smerter og ble dermed avvist - fordi jeg ikke er i stand til å vise hvordan jeg har det i det virkelige livet. Jeg har ekstremt mye å lære i møte med andre...