Første gang jeg er her

[numme]

Da jeg ble gravid stod jubelen i taket, gleden kan ikke beskrives. Allikevel følte jeg at noe var galt, sa det ikke til noen i frykt for å bli en av disse hysteriste førstegangsgravide. Var på ultralyd da jeg var 19 uker på vei, legen jeg var hos var raskt og effektiv, slo fast at jeg var nok tre uker mindre enn det jeg trodde. Tror jeg var hos henne i max 7 minutter. Spurte om alt var fint da hun raskt holdt på, "jo jeg hadde et vakkert og velskapt barn", var svaret jeg fikk. Slo meg ikke til ro med dette, og fikk ultralyd hos en annen to uker etter. Det ble oppdaget store misdannesler.Terminen min stemte. Fikk ha jenta mi inni meg i 22 uker, det er så vondt og vet vet ikke hva jeg skal gjøre for å takle dette. Det blir ikke bedre med tiden, det blir bare verre. Jo nærmere jeg kommer terminen, jo større blir savnet og tomheten. Jeg skulle så gjerne hatt den lille jenta mi hos meg.

[Cupido]

Jeg forstår så inderlig godt hvor vondt du har det, vi mistet selv vårt første.

Jeg håper fagpersoner gir deg de gode rådene du åpenbart har behov for, så holder jeg meg til å sende deg MANGE VARME TANKER !

[Gjest tankefull]

Kjære numme!

Du har det ubeskrivelig vondt nå:jeg føler med deg!Jeg mistet selv gutten min i uke 22;17.januar iår.Han var velskapt på alle måter,men hjertet hadde bare sluttet å slå...Vi vet ikke hvorfor.

Søk hjelp;prat,prat pg prat med alle de du føler du kan og vil dele det med.Gå til lege,jordmor,helsesøster e.l.Vær ute,se på mennesker;prøv så godt du kan å ikke bure deg inne.

Jeg skjønner at du savner jenta di!Det har du også all rett til!!

Jeg vet hvordan det er,og at det med tiden vil lettere å leve med.Ønsker deg bedre dager fremover!Varme tanker og en klem fra Nestor sin mamma.

[Liljekonvall]

Jeg føler veldig med deg. Jeg har selv tre barn for lite, og kjenner og deler din smerte. Sorgen og savnet er tungt å bære. Jeg håper du har noen å dele det med. Det føles litt bedre når man får pratet om savnet og sorgen. Prate om den lille jenta di. Prate om drømmene som ble knust.

Jeg ønsker deg alt godt.

Hilsen

[Gjest Eple79]

Jeg forstår deg så inderlig godt. Jeg føler din smerte. Jeg tror det er bare "vi" som har opplevd en slik smerte som kan forstå den, andre kan ikke sette seg i vår situasjon. Selv mistet jeg mitt barn da jeg var 18 uker på vei. Legene ville ikke kalle det et barn, men et foster. Hvorfor? Hun var jo "ferdig", hun trengte bare å utvikle organene. Hvorfor, har hele tiden vært spørsmålet. Noen ganger skjer det bare, er svaret jeg får. Hun var perfekt, jeg tenker på henne hver dag. Har rammet inn ultralydbildet av henne, hun sutter på tommelen. Perfekt. Når slike ting skjer, synes jeg det er viktig å ikke glemme. I begynnelsen er det spesielt tungt, det er det. Man gråter i tide og utide, folk rundt deg vet ikke helt hva de skal gjøre. Men snakk om det. Det gjør jeg. Og det gjør godt. I dag smiler jeg bare når jeg tenker på henne. Hun var perfekt:) Hun var dattera mi.

Ta tida til hjelp, gråt når du føler for det. Tenk på barnet, hun kjenner deg, hun vet at du tenker på henne. Du kan være hos henne. På din måte.

Ta vare på deg selv. Ta deg lov til å være egoistisk hvis du føler for det.

Klem fra lille meg