Hvordan taklet du å få EUPF diagnose?

[AnonymBruker]

Tar det veldig tungt. Fikk den for et par uker siden og klarer fortsatt ikke innse det. Strever med å ta i mot hjelp, samt nyttiggjøre meg hjelpen jeg får.. så på mange måter føler jeg at jeg tar opp en plass i helsevesenet. Har blitt betydelig dårligere det siste året. Har en innleggelse bak meg på to uker som var veldig tung, da jeg sammenligner meg med andre og blir lett trigget. Har i tillegg unnvikende pf, dissosiasjonslidelse, bulimi, depresjon, angst og PTSD (muligens kompleks). Nå gjør det så vondt og jeg vil bare dø, samtidig som at jeg har en sterk dødsangst. Det gjør så sinnsykt vondt hele tiden! Har dere noen tips til hva jeg kan foreta meg nå? Vil jeg bare bli opplevd som oppmerksomhetssøkende når jeg søker hjelp? Går på Zoloft. La oss bryte ned stigmaet! 
 

Hilsen k28

Anonymkode: e0328...304

[AnonymBruker]

Hvis du selvskader så blir du oppfattet som oppmerksomhetsyk ja. Det er de som kommer på legevakten flere ganger i uka og skal syes som lager alt det stigma et om at vi med eupf bare er ute etter oppmerksomhet. 

Anonymkode: 361b9...067

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvis du selvskader så blir du oppfattet som oppmerksomhetsyk ja. Det er de som kommer på legevakten flere ganger i uka og skal syes som lager alt det stigma et om at vi med eupf bare er ute etter oppmerksomhet. 

Anonymkode: 361b9...067

Har aldri sydd.. gjør det kun der det ikke vises. Burde sydd ja, men har kun selvskadet det siste året. Det er jo et symptomtrykk det også, et veldig uhensiktsmessig et.

ts

Anonymkode: e0328...304

[Glitter]

Du blir ikke oppfattet som oppmerksomhetssyk bare for at du ber om hjelp. Det er en styrke å tørre å be om hjelp. 

Dessverre er det fordommer mot diagnosen som ennå eksisterer blant helsepersonell, men de fleste har blitt såpass oppdatert at de vet det ikke handler om å være oppmerksomhetssyk. Det er veldig komplisert og det viktigste er jo at personer med EUPF opplever stor indre smerte. Som kommer til uttrykk på forskjellige vis og ulikt fra person til person. 

Jeg syntes selv det var tungt å få diagnosen og kjenner ennå på skam rundt det. Men som min behandler sier så er det ikke min feil at jeg har utviklet den diagnosen, og at det er faktisk ikke noe jeg ER. Jeg er mye mer enn diagnosen og det er viktig å finne en behandler som ser den delen.