Var det en stor feil å legge ned sykehusene og sengeplassene i så stor skala?

[AnonymBruker]

De psykiatriske institusjonene hvor folk kunne bo fast før i tiden? Det vil alltid finnes folk som er for syke til å klare seg selv som må inn og ut av sykehusene hele tiden i stedet. Er det noen som tenker at slike institusjoner bør bygges opp igjen?

Anonymkode: 660e7...ad7

[AnonymBruker]

Øh har du hørt om omsorgsbolig? Skjønner faen ikke hvorfor du er så opphengt i sykehus hele tiden. 

Anonymkode: 39eef...9a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Øh har du hørt om omsorgsbolig? Skjønner faen ikke hvorfor du er så opphengt i sykehus hele tiden. 

Anonymkode: 39eef...9a6

Det er ikke nok omsorgsboliger heller, det har du vel fått med deg? Og ro deg ned, jeg stilte bare et spørsmål... Og du tar feil av meg og noen andre. Jeg tror jeg aldri har vært opptatt av sykehus eller denne problemstillingen før. Kanskje greit at du er sikker på hvem du svarer før du utagerer med stygg språkbruk og anklager? 

Anonymkode: 660e7...ad7

[Worrisome Plenty]

Jeg personlig er glad for at jeg ikke har trusselen om fast langvarig innleggelse over meg. Asylene var ikke noe godt sted å være. Det kan man lese om i feks 23 salen fra Ingvar Ambjørnsen, eller Rapport fra Reitgjerde, av en som jobbet der.

Alt var ikke bedre før, slik jeg ser det. Men det er mulig det har gått for langt. Selv ble jeg innlagt på psykehjem fordi jeg ikke fikk plass på intermediær avdeling på Blakstad. Der var det kronikere. Det var vel stort sett kronikere som ble innlagt på livstid på sykehusene. Å tilbringe resten av livet i ett slikt miljø, ville være en sjebne verre enn døden for meg.

Endret 9. juni 2021 av Worrisome Plenty

[AnonymBruker]

Nei ,for i riktig gamle dager hadde jeg blitt boende på et sånt sykehus i stedet for å bo i eget hjem som jeg gjør nå. For de som ikke klarer seg selv er det bedre tilbud i dag enn før. 

Anonymkode: 454c5...d4d

[Eva Sofie]

Det er nok så forstemmende å lese. Mennesker som har et omsorgsbehov og det er opplest og vedtatt at de ikke kan bo hjemme, men kommunen ønsker ikke at de skal bo hjemme fordi det er for kostnadskrevende. fordi noen kanskje trenger to personige assistenter rundt seg 24 timer i døgnet året rundt pga. fysisk og psykisk lidelse (ikke utviklinshemming). Da tvangsplasseres personen på institusjon mot sin egen vilje og påklager vedtaket. Jeg har selv møtt vedkommende. Rullestolbruker med en del annen problematikk, men er i stand til å leve et godt og fullverdig liv dersom h*n får den bistanden i sitt eget hjem. Store ressurser i personen selv. H*n fikk personlig assistent til sist - i et par år før h*n ble tilbakeplassert på institusjon med samme begrunnelse. "Du koster for mye". Det må være som å få smake på friheten og bli plassert i et fengsel igjen. Jeg har forståelse for kommunen som allerede har trang økonomi. For kommunen kostet denne personen ca. 8,2 mill. bare i lønn og administrasjon av assistenter ett år. Derfor snakker nå mange om at personlig assistanse bør ut av kommunal sektor og inn i statlig sektor under NAV.

Og jeg leser her at andre ønsker seg inn på en institusjon fordi de opplever at de ikke får et godt nok omsorgstilbud i sitt eget hjem. Problematikken er riktignok en helt annen og jeg antar at mye handler om savn om et sosialt fellesskap og mangel på struktur og innhold i hverdagen. Selv ønsket jeg meg det, når jeg var svingdørspasient, for det tapper en enormt for krefter å bli innlagt og skrives ut frem og tilbake.

[Eva Sofie]

Worrisome Plenty skrev (13 timer siden):

Men det er mulig det har gått for langt. Selv ble jeg innlagt på psykehjem fordi jeg ikke fikk plass på intermediær avdeling på Blakstad. Der var det kronikere. Det var vel stort sett kronikere som ble innlagt på livstid på sykehusene. Å tilbringe resten av livet i ett slikt miljø, ville være en sjebne verre enn døden for meg.

Jeg ble selv noen ganger innlagt fra en helg til 4 uker på det lengste på et DPS hvor det var såkalte "kronikere" innlagt, og det var lite trivelig der, hvor de kunne stå å tisse på seg ute i det offentlige miljøet uten å se ut til å ta seg mer nær av det. Det offentlige toalettet stinket alltid av urin fordi en del tisset utenfor toalettet/på gulvet. Jeg følte meg lite hjemme der, for å si det slik... Men jeg mistenker at en del ble så dårlig av å bo på institusjon over så lang tid. En preges av det miljøet man lever i. Dette er nå 15-17 år siden. Etter hva jeg vet i dag, har dette DPS-et vært i en rivende positiv utvikling hva polikliniske samtaler angår.

Men man har i det siste kuttet ut ordet "kronisk" fordi det har vist seg at også kroniske lidelser kan det være håp for og de trenger ikke være livslange. En har valgt å kalle det langvarig - så jeg har f.eks. langvarige smerter og ikke kroniske smerter. Jeg fikk høre for 13-14 år siden at jeg for all tid måtte gå på høye doser antipsykotisk medisin og måtte regne med å aldri få et helt godt liv igjen, men bedre. Jeg husker jeg da tenkte "ikke faen", men ante ikke da hvordan.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (6 minutter siden):

Jeg ble selv noen ganger innlagt fra en helg til 4 uker på det lengste på et DPS hvor det var såkalte "kronikere" innlagt, og det var lite trivelig der, hvor de kunne stå å tisse på seg ute i det offentlige miljøet uten å se ut til å ta seg mer nær av det. Det offentlige toalettet stinket alltid av urin fordi en del tisset utenfor toalettet/på gulvet. Jeg følte meg lite hjemme der, for å si det slik... Men jeg mistenker at en del ble så dårlig av å bo på institusjon over så lang tid. En preges av det miljøet man lever i. Dette er nå 15-17 år siden. Etter hva jeg vet i dag, har dette DPS-et vært i en rivende positiv utvikling hva polikliniske samtaler angår.

Men man har i det siste kuttet ut ordet "kronisk" fordi det har vist seg at også kroniske lidelser kan det være håp for og de trenger ikke være livslange. En har valgt å kalle det langvarig - så jeg har f.eks. langvarige smerter og ikke kroniske smerter. Jeg fikk høre for 13-14 år siden at jeg for all tid måtte gå på høye doser antipsykotisk medisin og måtte regne med å aldri få et helt godt liv igjen, men bedre. Jeg husker jeg da tenkte "ikke faen", men ante ikke da hvordan.

Hva slags diagnoser hadde de som tissa i offentligheten og ikke brydde seg? Schizofreni? 

Anonymkode: 39eef...9a6

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hva slags diagnoser hadde de som tissa i offentligheten og ikke brydde seg? Schizofreni? 

Anonymkode: 39eef...9a6

Jeg aner ikke. Det interesserte meg ikke i å spørre. Mennesker er mennesker, uansett diagnose. For alt hva jeg vet, kan det også være medikamenter som gjorde at de tisset på seg, for det jeg reagerte på var at de selv ikke reagerte når de ble bløte. Det kan muligens skyldes sedering/nedsløving.

Jeg har f.eks. måttet dra hjem fra akuttmottaket med våte klær etter å ha byttet et permanent kateter som går igjennom bukveggen (subrapubisk kateter). Det er ikke nødvendigvis urin, men kan være vann de benytter for å skylle og få det sterilt, men det vet ikke andre. Det mest nærliggende for folk utenfra å tenke når de ser en person gå med våte klær er å tenke at vedkommende har hatt et uhell. Jeg selv er opptatt av at slikt ikke vises åpenbart for omgivelsene når jeg f.eks. skal hjem og dekker de våte klærne til med en jakke e.l. Dette er normalt sett de fleste av oss opptatt av. Og derfor sier jeg at en kan bli påvirket av å være lenge innlagt. Eldre mennesker påvirkes av å ikke måtte omgås andre mennesker f.eks. med å slurve med hygiene, skifte klær o.l. som tidligere var viktig for de. Det er det samme fenomenet.