Kupton og andre. Depresjon og medisiner. Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg har flere innleggelser bak på meg dps. Med god effekt. 

Men jeg har aldri opplevd å fungere så dårlig som jeg gjør nå. Og det skremmer meg. Jeg har vært gjennom ekstreme livsbelastninger i det siste, blant annet at jeg er skilt og bor for meg selv alene for første gang. 

Siden jeg flyttet for meg selv har det bare gått nedover. Jeg tilbringer stort sett all tid i sengen, foruten behandlingsavtaler jeg har, og når jeg blir "presset" til å delta på en familiemiddag, etc. Jeg kjenner ingen glede over noe som helst lenger og har ikke noe tiltak i meg. Det som før kunne være en dørstokkmil, endte likevel med at en feks skogstur var godt når jeg først kom meg ut. Slik er det ikke lenger. Jeg kjenner ingen glede over noe. Og jeg klarer ikke på noe som helst måte å avlede meg selv. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for jeg har alltid hatt en slags "drive" i meg til å ønske og klare. Nå kjenner jeg at livet føles så meningsløst og det å ikke kjenne på glede eller det å klare å avlede, gjør at tanker om å ikke klare å holde det ut kommer stadig oftere. (Har ingen planer). 

Hva skjer med meg? Og hva skal og kan jeg gjøre? Det virker som om det å bo alene bare har gjort alt mye verre og at jeg ikke klarer å avlede meg selv. 

Jeg har en genvariant som gjør at SSRI ikke fungerer på meg. Jeg tar brintellix og hatt effekt i flere år. Nå virker det ikke og det føles  som om depresjon har tatt et hardt grep om meg. Mange vil nok si at det er alle belastninger jeg har hatt i det siste, men uansett hva som er årsaken, så kan jeg ikke leve som dette? Psykiater har sluttet og venter på ny. (Går til psykolog). Derfor har jeg ingen å diskutere medisiner med. 

Har noen noe tanker om situasjonen? Medisiner? Innleggelse? Vet at det er stort press på DPS. 

Anonymkode: 53f1d...39e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har flere innleggelser bak på meg dps. Med god effekt. 

Men jeg har aldri opplevd å fungere så dårlig som jeg gjør nå. Og det skremmer meg. Jeg har vært gjennom ekstreme livsbelastninger i det siste, blant annet at jeg er skilt og bor for meg selv alene for første gang. 

Siden jeg flyttet for meg selv har det bare gått nedover. Jeg tilbringer stort sett all tid i sengen, foruten behandlingsavtaler jeg har, og når jeg blir "presset" til å delta på en familiemiddag, etc. Jeg kjenner ingen glede over noe som helst lenger og har ikke noe tiltak i meg. Det som før kunne være en dørstokkmil, endte likevel med at en feks skogstur var godt når jeg først kom meg ut. Slik er det ikke lenger. Jeg kjenner ingen glede over noe. Og jeg klarer ikke på noe som helst måte å avlede meg selv. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for jeg har alltid hatt en slags "drive" i meg til å ønske og klare. Nå kjenner jeg at livet føles så meningsløst og det å ikke kjenne på glede eller det å klare å avlede, gjør at tanker om å ikke klare å holde det ut kommer stadig oftere. (Har ingen planer). 

Hva skjer med meg? Og hva skal og kan jeg gjøre? Det virker som om det å bo alene bare har gjort alt mye verre og at jeg ikke klarer å avlede meg selv. 

Jeg har en genvariant som gjør at SSRI ikke fungerer på meg. Jeg tar brintellix og hatt effekt i flere år. Nå virker det ikke og det føles  som om depresjon har tatt et hardt grep om meg. Mange vil nok si at det er alle belastninger jeg har hatt i det siste, men uansett hva som er årsaken, så kan jeg ikke leve som dette? Psykiater har sluttet og venter på ny. (Går til psykolog). Derfor har jeg ingen å diskutere medisiner med. 

Har noen noe tanker om situasjonen? Medisiner? Innleggelse? Vet at det er stort press på DPS. 

Anonymkode: 53f1d...39e

Jeg må si jeg blir litt overasket når folk sier dem ikke har noen å diskutere medisiner med. Er vi blitt for kravstore? De aller fleste går til fastlegen for å diskutere medisiner. 

Hva er det forresten disse "ekstreme livsbelastningene" dine går ut på? Er det skilsmisse du kaller for ekstremt? 

Anonymkode: 6b1a1...83a

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har flere innleggelser bak på meg dps. Med god effekt. 

Men jeg har aldri opplevd å fungere så dårlig som jeg gjør nå. Og det skremmer meg. Jeg har vært gjennom ekstreme livsbelastninger i det siste, blant annet at jeg er skilt og bor for meg selv alene for første gang. 

Siden jeg flyttet for meg selv har det bare gått nedover. Jeg tilbringer stort sett all tid i sengen, foruten behandlingsavtaler jeg har, og når jeg blir "presset" til å delta på en familiemiddag, etc. Jeg kjenner ingen glede over noe som helst lenger og har ikke noe tiltak i meg. Det som før kunne være en dørstokkmil, endte likevel med at en feks skogstur var godt når jeg først kom meg ut. Slik er det ikke lenger. Jeg kjenner ingen glede over noe. Og jeg klarer ikke på noe som helst måte å avlede meg selv. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for jeg har alltid hatt en slags "drive" i meg til å ønske og klare. Nå kjenner jeg at livet føles så meningsløst og det å ikke kjenne på glede eller det å klare å avlede, gjør at tanker om å ikke klare å holde det ut kommer stadig oftere. (Har ingen planer). 

Hva skjer med meg? Og hva skal og kan jeg gjøre? Det virker som om det å bo alene bare har gjort alt mye verre og at jeg ikke klarer å avlede meg selv. 

Jeg har en genvariant som gjør at SSRI ikke fungerer på meg. Jeg tar brintellix og hatt effekt i flere år. Nå virker det ikke og det føles  som om depresjon har tatt et hardt grep om meg. Mange vil nok si at det er alle belastninger jeg har hatt i det siste, men uansett hva som er årsaken, så kan jeg ikke leve som dette? Psykiater har sluttet og venter på ny. (Går til psykolog). Derfor har jeg ingen å diskutere medisiner med. 

Har noen noe tanker om situasjonen? Medisiner? Innleggelse? Vet at det er stort press på DPS. 

Anonymkode: 53f1d...39e

Lag rutiner selv om det er vanskelig og god døgnrytme er viktig. Vær mye i dagslys, spise sunt og få nok væske i deg helst vann. Diskuter gjerne medisin med fastlegen til du får ny psykiater. Sliter selv med depresjon for tiden og nettopp startet med brintellix selv. 

Endret 12. juni 2021 av aa-k-j

[AnonymBruker]

Vondt å anta uten å vite alt. 

For mange er skilsmisse en ekstrem påkjenning. Inkludert for meg. Ellers feks dødsfall og rettssak. 
 

KPtsd, dissosiasjonslidelse og anoreksi gjør at fastlegen ikke vil ha ansvar for medisinene. 

Anonymkode: 53f1d...39e

[kupton]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg må si jeg blir litt overasket når folk sier dem ikke har noen å diskutere medisiner med. Er vi blitt for kravstore? De aller fleste går til fastlegen for å diskutere medisiner. 

I dette tilfellet er det rimelig at medisiner blir vurdert av en psykiater.

[AnonymBruker]

Takk for svar. 
Men er det slik at jeg burde hatt annen antidepressiva? I tilfelle, forslag når SSRI ikke er aktuell? 
 

Hvordan klare å løfte meg når jeg ikke klarer det selv? Jeg har virkelig prøvd:( 

Anonymkode: 53f1d...39e

[Gjest Håpeful]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Takk for svar. 
Men er det slik at jeg burde hatt annen antidepressiva? I tilfelle, forslag når SSRI ikke er aktuell? 
 

Hvordan klare å løfte meg når jeg ikke klarer det selv? Jeg har virkelig prøvd:( 

Anonymkode: 53f1d...39e

Wellbutrin. 

[kupton]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Men er det slik at jeg burde hatt annen antidepressiva? I tilfelle, forslag når SSRI ikke er aktuell? 
Hvordan klare å løfte meg når jeg ikke klarer det selv? Jeg har virkelig prøvd:( 

Anonymkode: 53f1d...39e

1. For meg er det åpenbart at du burde hatt andre AD. Akkurat hvilke er jeg usikker på med så lite kunnskap om deg.

2. Jeg synes du burde vært innlagt for medisinoppstart og aktivisering.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. 

Jeg skal ta det opp med behandler. 

Anonymkode: 53f1d...39e

[AnonymBruker]

Her går det ikke noe bedre, det går egentlig dessverre bare feil vei. Jeg har fått time hos psykiater om litt over en uke. 

Jeg klarer bare ikke å ta meg sammen og jeg skammes. I det siste har jeg også begynt å få fysiske symptomer. Uvel. Susen i hodet. Akkurat som om jeg har seponeringssymptomer uten at jeg har seponert noen medisiner, om det gir mening. Svie i øynene. Kan godt være at dette handler om at jeg er veldig sliten/trøtt, men ligger jo hele dagen i sengen, foruten korte øyeblikk. Føler meg "svimmel" og generelt i dårlig form. Jeg klarer bare å sammenligne det med en periode for mange år siden der jeg autoseponerte medisiner. (Det er ikke tilfelle nå). 

Er det vanlig at det går utover fysikken også, ved depresjon? Jeg synes dette er skummelt, da jeg har vært langt nede flere ganger før, men ikke på denne måten. Jeg har alltid klart å ta meg sammen når det var nødvendig. Nå er alt vekke, selv personlig hygiene og jeg begynner å kjenne på en likegyldighet til å "ville" bli bedre. For jeg ønsker jo selvsagt å få det bedre, men akkurat som om jeg ikke vet hvordan jeg skal få krefter til det? Om det gir mening.

Jeg kjenner jeg skammer meg veldig. For at jeg denne gangen ikke klarer å ta meg sammen. For alle løgner jeg serverer de som vil møte meg eller lignende, fordi jeg ikke klarer. For den personlige hygienen. Og jeg vet ikke hva som gjør dette. Foruten alt jeg har vært gjennom. Men jeg har stått i mye før og. Jeg lurer på hva jeg har gjort galt. Hvorfor jeg ikke klarer det denne gangen. 

Anonymkode: 53f1d...39e

[Drømmeautomat]

Alt det du skriver er vanlig ved skikkelig depresjon. Fysiske symptomer, skyld, skam, selvbebreidelser. Det er bra du skal til til en psykiater snart så du kan få hjelp. 

[Kroniker'n]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Her går det ikke noe bedre, det går egentlig dessverre bare feil vei. Jeg har fått time hos psykiater om litt over en uke. 

Jeg klarer bare ikke å ta meg sammen og jeg skammes. I det siste har jeg også begynt å få fysiske symptomer. Uvel. Susen i hodet. Akkurat som om jeg har seponeringssymptomer uten at jeg har seponert noen medisiner, om det gir mening. Svie i øynene. Kan godt være at dette handler om at jeg er veldig sliten/trøtt, men ligger jo hele dagen i sengen, foruten korte øyeblikk. Føler meg "svimmel" og generelt i dårlig form. Jeg klarer bare å sammenligne det med en periode for mange år siden der jeg autoseponerte medisiner. (Det er ikke tilfelle nå). 

Er det vanlig at det går utover fysikken også, ved depresjon? Jeg synes dette er skummelt, da jeg har vært langt nede flere ganger før, men ikke på denne måten. Jeg har alltid klart å ta meg sammen når det var nødvendig. Nå er alt vekke, selv personlig hygiene og jeg begynner å kjenne på en likegyldighet til å "ville" bli bedre. For jeg ønsker jo selvsagt å få det bedre, men akkurat som om jeg ikke vet hvordan jeg skal få krefter til det? Om det gir mening.

Jeg kjenner jeg skammer meg veldig. For at jeg denne gangen ikke klarer å ta meg sammen. For alle løgner jeg serverer de som vil møte meg eller lignende, fordi jeg ikke klarer. For den personlige hygienen. Og jeg vet ikke hva som gjør dette. Foruten alt jeg har vært gjennom. Men jeg har stått i mye før og. Jeg lurer på hva jeg har gjort galt. Hvorfor jeg ikke klarer det denne gangen. 

Anonymkode: 53f1d...39e

Om du ligger i sengen hele dagen, så er det ikke så rart at kroppen reagerer og at du føler deg uvel.

[Drømmeautomat]

Kroniker'n skrev (8 timer siden):

Om du ligger i sengen hele dagen, så er det ikke så rart at kroppen reagerer og at du føler deg uvel.

Når en depresjon blir alvorlig er det ofte ikke sånn at det er nok å komme seg opp og ut for at ting skal bli bedre. Det ville du visst hvis du hadde vært i nærheten av å oppleve det selv. 

[Kroniker'n]

Drømmeautomat skrev (På 18.6.2021 den 10.45):

Når en depresjon blir alvorlig er det ofte ikke sånn at det er nok å komme seg opp og ut for at ting skal bli bedre. Det ville du visst hvis du hadde vært i nærheten av å oppleve det selv. 

Eh. Det er jeg fullt klar over og det var ikke det jeg sa heller. Men det virket som om vedkommende var redd det var noe annet som var galt. Så jeg sa det var normalt å føle seg uvel om man ligger i sengen, ikke at hun skulle "ta seg sammen" og komme seg ut. 

Og til din informasjon vet jeg alt for godt hvordan det er å være "i nærheten av å oppleve det selv".

 

[AnonymBruker]

TS her. 

Jeg kunne ønske jeg kunne si det går bedre men ståa er den samme. Jeg hadde en ukes innleggelse, og aldri har jeg følt det så flaut, når jeg for førstegang fikk kommentar på om jeg kanskje skulle gå i dusjen. Det er så veldig ulikt meg. 
 

Det ble ikke vurdert ny antidepressiva pga genvarianten. Men de byttet seroquel til seroquel depot. Ingen bedring foruten sover litt bedre om natten. 
 

Jeg vet ikke hva jeg skal og kan gjøre. Dps har sluttet å ha lengre innleggelser. Alt skal klares hjemme. Og det forstår jeg. Maks en ukesinnleggelse. En sjelden gang gir de to uker. Men hva når det bare ikke går og tankene blir stadig tyngre? Når dagene stort sett tilbringes i sengen. Når tårene triller ofte så går med nesten kronisk hodepine. Når leiligheten gradvis fyller seg opp av ting som burde vært gjort. Skippertak om noen skal komme. Når alt det som før ga glede er helt vekke? 
og jeg ikke klarer å ta meg sammen, hva da? Er alt håp ute da? 
 

Anonymkode: 53f1d...39e

[Glitter]

Så rart at DPS bare gir en ukes innleggelse? På mitt DPS får man mellom to og seks uker. 

Spurte du om å få prøve en annen AD som ikke er SSRI? Er jo flere å velge mellom.

[AnonymBruker]

Jeg fikk vite at de har maks 1-2 ukers innleggelser. 

Og er dette depresjon? Eller noe annet? Men jeg kjenner ikke igjen meg selv. Har ALLTID klart å ta vare på hygiene, feks. Nå er det og på tverke. Og jeg skammes skikkelig. Og hvis jeg må noe, som jeg føler jeg ikke kan si nei til, så tar jeg meg sammen men faller om mulig enda mer ned når jeg kommer hjem.

Jeg spurte om det var noe annet å prøve men fikk beskjed om at jeg har prøvd så mye (Men det er mange år siden) at det beste var å holde på det jeg hadde. Brintellix. En nevnte også at det er naturlig at jeg har det som dette pga mange livsbelastninger de siste par årene, men det kan vel ikke være naturlig å ha det som dette tross av det? Også ville de ikke bytte flere medisiner samtidig. Nå byttet jeg fra seroquel tablett til seroquel depot. 

Anonymkode: 53f1d...39e

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Så rart at DPS bare gir en ukes innleggelse? På mitt DPS får man mellom to og seks uker. 

Spurte du om å få prøve en annen AD som ikke er SSRI? Er jo flere å velge mellom.

Du er vel bare heldig som bor i gokk..

Anonymkode: 47dc5...815

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du er vel bare heldig som bor i gokk..

Anonymkode: 47dc5...815

Jeg bor ikke i gokk. Det er flere måneder ventetid på å komme inn. Har ventet i 4 mnd nå, skal på tirsdag. I fjor ventet jeg 6 mnd.

Endret 25. juli 2021 av Glitter

[FjellOgDalar]

For meg høres det ut som det klart er en alvorlig depresjon du sliter med. Likegyldighet og tap av glede over ting man liker kalles anhedoni - noe som ofte er en del av depresjon. Å føle seg fysisk dårlig er også ganske vanlig. Har mange ganger opplevd dette selv, og blitt grundig utredet for å utelukke fysiske årsaker til ubehaget. Det virker som de ikke helt har kunnskapen som trengs i forhold til medisiner for ditt vedkommende, og det er veldig synd. Kanskje kunne det være noe å forsøke Lamictal? Den kan ha effekt også på unipolar depresjon. Også er jo ECT kanskje noe å vurdere om ikke noe annet er virksomt.