Når traumer setter dype spor….

[AnonymBruker]

Når gjentatte hendelser over mange år i barndom og dels i voksen alder har satt eksternt dype spor.. man er betydelig hardt rammet. Så hardt at når man opplever noen ting som ligner de vonde hendelsene i nåtid så håndterer man det så dårlig at man skyver andre unna seg og opppfører seg på en sånn måte at andre reagerer negativt. Ingen klarer å forstå hva som skjer med en, bare en selv. Man kjemper en hard kamp fordi en vil ut av fengselet man er fanget i, men lite hjelper.. Terapi hjelper også lite. Over lang tid innser man at man må gi opp fordi det er eneste måte å bli fri på. Det blir for vondt å fortsette og man klarer ikke håndtere flere hendelser. Man klandrer seg selv for å ikkkr mestre det, og man føler seg svak.Er det riktig å trekke seg helt unna av hensyn til både seg selv og andre og heller innse at man aldri vil overvinne det? Er det riktig å si til seg selv at man ikke tåler det og må gå videre ved å avslutte ting som betyr mye og gå videre på den måten? Hva tenker andre om dette, kanskje andre har erfaring å dele? Kanskje noen her har opplevd slike sterke flasbaks som setter deg ut av drift selv og forstår hva jeg snakker om, i så fall hva gjør dere? 

Anonymkode: 8a398...ce2

[AnonymBruker]

Om din oppførsel skaper vansker i relasjon til andre, går det kanskje an å forklare hvorfor det skjer og be om unnskyldning i etterkant? Selvsagt tilpasset hvem en forholder seg til. 

Folk er gjerne rause, når de forstår hvor den andre kommer fra og vedkommende tar ansvar for sin oppførsel.

Det vil kreve mot og styrke å skulle være åpen og vise seg sårbar, men det er likevel en bedre løsning enn å bare trekke seg unna. Da blir en jo bare sittende fast i samme spor. 

 

Anonymkode: ee416...d38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Om din oppførsel skaper vansker i relasjon til andre, går det kanskje an å forklare hvorfor det skjer og be om unnskyldning i etterkant? Selvsagt tilpasset hvem en forholder seg til. 

Folk er gjerne rause, når de forstår hvor den andre kommer fra og vedkommende tar ansvar for sin oppførsel.

Det vil kreve mot og styrke å skulle være åpen og vise seg sårbar, men det er likevel en bedre løsning enn å bare trekke seg unna. Da blir en jo bare sittende fast i samme spor. 

 

Anonymkode: ee416...d38

Tusen takk for at du svarer meg. Jeg har så stort behov for å samtale med noen som kan se ting fra min side også. Jeg føler at andre ikke klarer å se min side og forstå meg,selv om jeg har blitt møtt med raushet utallige ganger. Jeg klandrer meg selv for oppførselen min og for at jeg sliter, selv om jeg vet at jeg ikke ba om å bli skadet. Jeg opplever at jeg ikke møter noen forståelse for hvordan ting henger sammen, og det ender ofte med at jeg klandrer meg selv enda mer. Jeg blir så sint på meg selv for at jeg har det sånn og for at jeg ikke klarer å styre meg når det skjer. Andre blir sint på meg og lei av meg. Det går utover så mye. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, føler jeg har nøtt veggen og ikke ser noen annen utvei enn å trekke meg helt unna. Har allerede trukket meg unna på visse områder, selv om jeg ikke hadde lyst til det, men jeg møtte veggen og fant ut jeg måtte beskytte meg selv for å unngå nye hendelser, men det gamle hendelsene slipper ikke taket, jeg har fått utrolig mange slag i magen som bryter meg ned og fører til en adferd andre reagerer negativt på.

Anonymkode: 8a398...ce2

[Grendel]

Jeg støtter det ab...d38 skriver. Du får mer forståelse hvis omgivelsene vet om det.

Oppegående folk vil vise mer forståelse for oppførselen din så lenge de skjønner hva som skjer.