Det kjennes så meningsløst

[AnonymBruker]

,Jeg har mistet fullstendig mål og mening med livet mitt. Dagene bare sklir avsted. Jeg føler ikke noe lyst til å våkne, heller ikke å legge meg. Jeg tenker bare at nå er det en dag mindre av livet. Jeg har veldig dårlig samvittighet over denne måten å leve på. Mange mennesker som lever med alvorlig sykdom sier at hver dag er en gave, og at de ønsker å leve så intenst og sanselig som mulig. Det er forståelig, og viser en respekt overfor det livet man nå en gang har fått. Jeg skammer meg over min holdning. Jeg kjenner ingen fremdrift. Jeg skammer meg også over at jeg ikke får til å iverksette konstruktive forslag som jeg mottar fra omgivelsene. Det kjennes som jeg har gitt opp, noe jeg vet at man ikke kan gjøre. Det er regelrett en hån mot livet. Noen vil kanskje si at jeg trenger et skikkelig spark og at jeg må se å våkne. Det er som om jeg har et tykt lag rundt hele kroppen så jeg nesten ikke klarer å ta virkeligheten og innspill innover meg. Jeg er isolert mot omverdenen og det er tungt å bevege seg. Bare et hjertesukk. Skjønner at man ikke kan si stort til dette. Trengte egentlig bare å dele det.

Anonymkode: c57dd...ef3

[Glitter]

Leit at du har det sånn. Får du noe hjelp?

[Fru2020]

Det høres ut som om du er i en dyp depresjon. Da trenger du hjelp for å komme seg utav det. Hva sier fastlegen?

[AnonymBruker]

Takk til dere, takk for respons. Jeg får hjelp fra flere hold og er svært takknemlig for det. Men dypest sett så føler jeg på en langvarig meningsløshet som jeg ikke tror noen kan hjelpe meg med. Som du skriver Fru2020 så tror jeg det er en slags depresjon eller en erkjennelse av at livet ikke har noen mening. Men som frosken har skrevet noen steder så kan man forplikte seg til å tenke på andre og være noe for andre. Det forsøker jeg hver dag så godt jeg kan, men det er tidvis veldig svart innvendig.

Anonymkode: c57dd...ef3

[Eva Sofie]

Hva fyller du hverdagene med? Dessverre blir de ikke lettere av mer hvile og ytterigere inaktivitet, men det er en hårfin balansegang.

Det er strevsomt å leve når selv det å bare gå over stuegulvet blir slitsomt. I årsskiftet 2017/2018 hadde jeg vært i en lignende situasjon, men ville se om det gradvis kunne hjelpe å øke aktivvitetsnivået/belastningen etter noen måneder. Da startet jeg i det små med å "forplikte" meg selv med å minst gjøre én positiv/nyttig ting hver dag. Det kunne være så enkelt som bare å gå ut med søppel, rydde i noen papirer e.l. og etter hvert klarte jeg litt mer krevende saker også. Det var motiverende å bare se fremgangen.

Om en velger noe slikt, anbefaler jeg å notere  ned nokså hyppig hva en gjør, for å faktisk se fremgangen.