Kan jeg egentlig ikke ha det gøy som andre?

[UtakknemligDiva]

Hele livet mitt har jeg alltid hatt et slags selvhat fordi jeg har følt meg litt annerledes. Som om jeg bare ikke kan slå meg løs og ha det gøy på samme måte. Drakk litt i går fordi det er sommer og vi er mer sosiale igjen, og jeg vil menge meg lettere med de andre igjen og var lei av å sitte der og være hun selvhøytidelige edrue. Ble ikke full og det er ikke noe mål heller. Men brisen og jeg er ikke særlig vant med alkohol lenger. I hele dag har formen vært kjempe dårlig. Ingenting stimulerer meg, ingenting smaker særlig godt og jeg er trett og kvalm..jaja hva forventer man? Har ingen ubehag ellers og jeg husker alt. Men nå plager det meg jo at jeg liker noen igjen... jeg får en så jævlig følelse mot meg selv når dette skjer. Jeg føler meg plutselig stygg, men jeg ser jo at det ikke feiler meg noe. Det er den innvendige følelsen og jeg er redd for at andre skal bli flaue over å ha rotet med meg hvis de merker eller får høre at jeg har det jeg har. Det er noe med faren min jeg ikke takler, så det er fra han. Jeg vet på en måte ikke hvem den siden av meg er og det samme føler jeg om broren min. Jeg føler jeg fortjener å seksual misbrukes og jeg vet heller ikke om en mann faktisk vil ha sex for å misbruke meg eller fordi han liker meg, men så skjønner jeg aldri at noen kan bli betatt av meg så jeg tenker at skal jeg få noe må jeg godta at jeg er ei «hore». 
Er det slik at jeg må vente med å ha sex før jeg har vært i forhold med en leeeenge eller som jeg kanskje finner kjedelig? Bør jeg la være å delta på fester pga jeg har det jeg har? 
Jeg vet ikke hvor alvorlig AS er, men jeg er ikke noe stolt av faren og broren min for eksempel.. jeg føler meg som ei kjempe maskulin jente. 

[Glitter]

Du har like mye lov til å ha det gøy som alle andre. Det er dine egne tvangstanker som sier deg at du ikke kan ditt og datt. Og din dårlige selvfølelse vil jeg tro. 

Men dette kan du jo få hjelp til å jobbe med i terapi. Slikt som dette kan du jo skrive som stikkord og ta med deg når du starter opp hos den nye behandleren. 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (16 timer siden):

Hele livet mitt har jeg alltid hatt et slags selvhat fordi jeg har følt meg litt annerledes. Som om jeg bare ikke kan slå meg løs og ha det gøy på samme måte. Drakk litt i går fordi det er sommer og vi er mer sosiale igjen, og jeg vil menge meg lettere med de andre igjen og var lei av å sitte der og være hun selvhøytidelige edrue. Ble ikke full og det er ikke noe mål heller. Men brisen og jeg er ikke særlig vant med alkohol lenger. I hele dag har formen vært kjempe dårlig. Ingenting stimulerer meg, ingenting smaker særlig godt og jeg er trett og kvalm..jaja hva forventer man? Har ingen ubehag ellers og jeg husker alt. Men nå plager det meg jo at jeg liker noen igjen... jeg får en så jævlig følelse mot meg selv når dette skjer. Jeg føler meg plutselig stygg, men jeg ser jo at det ikke feiler meg noe. Det er den innvendige følelsen og jeg er redd for at andre skal bli flaue over å ha rotet med meg hvis de merker eller får høre at jeg har det jeg har. Det er noe med faren min jeg ikke takler, så det er fra han. Jeg vet på en måte ikke hvem den siden av meg er og det samme føler jeg om broren min. Jeg føler jeg fortjener å seksual misbrukes og jeg vet heller ikke om en mann faktisk vil ha sex for å misbruke meg eller fordi han liker meg, men så skjønner jeg aldri at noen kan bli betatt av meg så jeg tenker at skal jeg få noe må jeg godta at jeg er ei «hore». 
Er det slik at jeg må vente med å ha sex før jeg har vært i forhold med en leeeenge eller som jeg kanskje finner kjedelig? Bør jeg la være å delta på fester pga jeg har det jeg har? 
Jeg vet ikke hvor alvorlig AS er, men jeg er ikke noe stolt av faren og broren min for eksempel.. jeg føler meg som ei kjempe maskulin jente. 

Ingen fortjener å bli seksuelt misbrukt. Må være vondt å gå rundt med slike tanker.

Anonymkode: 684df...a55

[Grendel]

90tallsbarn skrev (16 timer siden):

Hele livet mitt har jeg alltid hatt et slags selvhat fordi jeg har følt meg litt annerledes. Som om jeg bare ikke kan slå meg løs og ha det gøy på samme måte. Drakk litt i går fordi det er sommer og vi er mer sosiale igjen, og jeg vil menge meg lettere med de andre igjen og var lei av å sitte der og være hun selvhøytidelige edrue. Ble ikke full og det er ikke noe mål heller. Men brisen og jeg er ikke særlig vant med alkohol lenger. I hele dag har formen vært kjempe dårlig. Ingenting stimulerer meg, ingenting smaker særlig godt og jeg er trett og kvalm..jaja hva forventer man? Har ingen ubehag ellers og jeg husker alt. Men nå plager det meg jo at jeg liker noen igjen... jeg får en så jævlig følelse mot meg selv når dette skjer. Jeg føler meg plutselig stygg, men jeg ser jo at det ikke feiler meg noe. Det er den innvendige følelsen og jeg er redd for at andre skal bli flaue over å ha rotet med meg hvis de merker eller får høre at jeg har det jeg har. Det er noe med faren min jeg ikke takler, så det er fra han. Jeg vet på en måte ikke hvem den siden av meg er og det samme føler jeg om broren min. Jeg føler jeg fortjener å seksual misbrukes og jeg vet heller ikke om en mann faktisk vil ha sex for å misbruke meg eller fordi han liker meg, men så skjønner jeg aldri at noen kan bli betatt av meg så jeg tenker at skal jeg få noe må jeg godta at jeg er ei «hore». 
Er det slik at jeg må vente med å ha sex før jeg har vært i forhold med en leeeenge eller som jeg kanskje finner kjedelig? Bør jeg la være å delta på fester pga jeg har det jeg har? 
Jeg vet ikke hvor alvorlig AS er, men jeg er ikke noe stolt av faren og broren min for eksempel.. jeg føler meg som ei kjempe maskulin jente. 

Det med kjæreste og sosialt liv er nok vanskeligere for de med aspergers.

Det lyser ut av alle innleggene dine at du ser ned på deg selv. Tidligere har du fabulert om å bli brukt av menn på forskjellige måter, som om det er den eneste måten du kunne fått sex.

Jeg tror det beste for deg ville vært å finne en kjedelig og hensynsfull mann som vet om diagnosen din, og som aksepterer deg. 

Du kan kanskje starte med å finne litt mening i livet som single. Livet handler om mer enn det motsatte kjønn. 

[UtakknemligDiva]

Grendel skrev (På 28.6.2021 den 10.32):

Det med kjæreste og sosialt liv er nok vanskeligere for de med aspergers.

Det lyser ut av alle innleggene dine at du ser ned på deg selv. Tidligere har du fabulert om å bli brukt av menn på forskjellige måter, som om det er den eneste måten du kunne fått sex.

Jeg tror det beste for deg ville vært å finne en kjedelig og hensynsfull mann som vet om diagnosen din, og som aksepterer deg. 

Du kan kanskje starte med å finne litt mening i livet som single. Livet handler om mer enn det motsatte kjønn. 

Jeg vet da det! Meningen med livet mitt er da ikke kjæreste. Men nettopp dette er grunnen til at forelskelse er tortur for meg. Jeg bare vet at jeg aldri vil bli tatt seriøst (mulig?) av de jeg liker og jeg trekker jo mot veldig forskjellig. Det er 1 som stadig gir meg oppmerksomhet på some, men jeg er dritt lei av å høre fra han. Jeg hater trynet hans, hele utseendet og han har ingenting som jeg vil ha. Er heller helt singel enn å begynne å rote med han. 
Ja selvsagt er det bare kjedelige menn som aksepterer aspergere. 
 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (På 28.6.2021 den 10.03):

Ingen fortjener å bli seksuelt misbrukt. Må være vondt å gå rundt med slike tanker.

Anonymkode: 684df...a55

Ja, men med AS må jeg kanskje bare akseptere at jeg aldri vil klare å få gjensidig kjærlighet. Jeg tror hele tiden at mannen jeg liker er ubra eller noe siden jeg tiltrekkes dem. Jeg tenker at siden jeg ikke faller for enkelte av de som stadig hinter i at de er interessert (kan jo hende de gjør det med flere) så tenker jeg at disse sikkert er riktige for meg siden jeg er feilkodet.

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (11 minutter siden):

Jeg vet da det! Meningen med livet mitt er da ikke kjæreste. Men nettopp dette er grunnen til at forelskelse er tortur for meg. Jeg bare vet at jeg aldri vil bli tatt seriøst (mulig?) av de jeg liker og jeg trekker jo mot veldig forskjellig. Det er 1 som stadig gir meg oppmerksomhet på some, men jeg er dritt lei av å høre fra han. Jeg hater trynet hans, hele utseendet og han har ingenting som jeg vil ha. Er heller helt singel enn å begynne å rote med han. 
Ja selvsagt er det bare kjedelige menn som aksepterer aspergere. 
 

På hvilken måte er de kjedelig?

Anonymkode: 1ce44...0fc

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

På hvilken måte er de kjedelig?

Anonymkode: 1ce44...0fc

De er ikke tiltrekkende bare. Kan jo hende de er greie å være sammen med, men at man kan være sammen med noen betyr ikke at jeg blir tiltrukket. Jeg kan bli seksuelt tiltrukket og det er ikke så viktig at han er gøy å være sammen med. Jeg er ikke der at jeg må være konstant sammen med den jeg liker. 
Nei jeg orker ikke tanken på de der andre som driver og gir lyd fra seg. Ikke tar de noe hint heller.. fortsetter å like, følge med og alt på det jeg gjør på some. 
Det er litt disse som kan bli de «irriterende i veien» fyrene hvis de er fulle på en fest jeg kommer på. 

[UtakknemligDiva]

Åpnet instagramstoryen til ei, der stod det «believe in miracles» hehe.. kjente det var litt oppløftende men jeg føler det straffer seg ofte i mine tilfeller.. siden jeg har Asperger så kanskje jeg ikke har helt virkelighetsoppfatning. Derfor må jeg altid være forsiktig med å ta imot gleden når den kommer fordi jeg ser det som en del av sykdommen å bli veldig glad når jeg blir det. Og tenkte at jeg er normal når jeg er litt mer nedfor.. 

om dette er tvangstanker eller ikke vet jeg ikke