Om å ta ansvar for eget liv

[Gondor]

Med jevne mellomrom går jeg inn i perioder hvor jeg tenker mye på å få meg en partner. Jeg drømmer om det, tenker på det og føler et dypt savn. Fokuset er ganske intenst. Det gjør meg ikke godt fordi jeg konsentrerer meg så mye om hva som mangler i livet mitt. I dag begynte jeg å tenke på hvordan jeg tenker om meg selv og andre og da gikk det opp for meg at hvis jeg vil ha et godt liv må jeg prøve å gjøre noe med egen tankegang. Ikke desperat tenke: jeg er verd noe, jeg er verd noe, jeg er verd noe når stemmen inni meg skriker at jeg må forandre meg noe voldsomt for å være verdig et godt liv, men heller begynne i det små. Dette er faktisk veldig ubehagelig og litt skremmende å begynne med dette, faktisk er det villt opprør inni meg, men jeg har håp om at jeg litt etter litt kan i hvert fall snu mitt eget syn på meg selv og eget liv. Ta ansvar for meg selv og eget velbefinnende. Dette betyr ikke at jeg skal være innadrettet hele tiden, bare være oppmerksom på tanker jeg får i løpet av en vanlig dag. Jeg skal ikke sette meg ned og gruble eller tenke hardt, da holder jeg ut en dag. Da blir det en ny negativ tanke om meg selv: jeg klarer ikke dette heller. Nei, det skal være mykt.  Hvorfor kjenner jeg på en voldsom redsel? Svaret er at jeg er redd for å ta det fulle ansvar for eget liv og jeg er redd for at Gud skal dømme meg til fortapelse hvis jeg gjør dette.  

[Glitter]

Tror det er veldig viktig det du sier. Viktig og veldig vanskelig riktig nok. Jeg tenker også en del på sånt om dagen. Altså hvordan komme fram til en slags endring inni meg selv. Jeg vet ikke hvordan man gjør det i grunn. Reflektert er jeg, men jeg sliter med å gjøre noe med tankene mine og syn på meg selv. 

Evig fortapelse er en skummel frykt å ha. Hvis du er kristen, hva med å ta noen samtaler med en prest? Har forstått det slik at man kan få samtaler hos de for å snakke om alt mellom himmel og jord. Ikke bare om Gud og Jesus, men alt mellommenneskelig og ting som rører inni seg. Har hørt andre si de fikk mye ut av det. Også personer som ikke er kristen. 

[Gjest]

Glitter skrev (3 timer siden):

Tror det er veldig viktig det du sier. Viktig og veldig vanskelig riktig nok. Jeg tenker også en del på sånt om dagen. Altså hvordan komme fram til en slags endring inni meg selv. Jeg vet ikke hvordan man gjør det i grunn. Reflektert er jeg, men jeg sliter med å gjøre noe med tankene mine og syn på meg selv. 

Evig fortapelse er en skummel frykt å ha. Hvis du er kristen, hva med å ta noen samtaler med en prest? Har forstått det slik at man kan få samtaler hos de for å snakke om alt mellom himmel og jord. Ikke bare om Gud og Jesus, men alt mellommenneskelig og ting som rører inni seg. Har hørt andre si de fikk mye ut av det. Også personer som ikke er kristen. 

Synes det er veldig bra det du sier her. Vi mennesker har jo en tendens til å gruble over mangt og mye, i alle fall hvis man er "grublende anlagt". Om man f.eks grubler over eksistensielle spørsmål kan det for noen være fint å snakke med en prest. Prester i dnk er opplærte til å snakke med personer i alle slags livssituasjoner og om alle slags temaer som kan røre seg i et menneskes liv.

Etter hva jeg har forstått har også psykiatrien blitt mer anerkjennende til at mennesker også kan ha behov for omsorg når det kommer til det åndelige aspektet. (Før ble det vel i stor grad benektet at det åndelige overhodet fantes og det var ingen særlig åpning for at mennesket kunne ha "åndelige behov", men dette har snudd litt). Pga det regner jeg nesten med at begge parter da gjensidig "henviser" de hjelpesøkende til hverandre i møte med enkeltmenneskets behov. Altså hvis en prest får mistanker om at hjelpesøkerens utfordringer dreier seg om psykiatri, så anbefales det at han/hun tar kontakt med en lege eller psykolog. Og motsatt hvis det viser seg at en pasient i psykiatrien har mange problemer knyttet til religion/tro/livssyn så anbefales det å snakke med en prest. Å snakke med begge parter parallelt er selvfølgelig også mulig, det behøver jo ikke å være enten-eller. 

[Glitter]

Anbru skrev (2 timer siden):

Synes det er veldig bra det du sier her. Vi mennesker har jo en tendens til å gruble over mangt og mye, i alle fall hvis man er "grublende anlagt". Om man f.eks grubler over eksistensielle spørsmål kan det for noen være fint å snakke med en prest. Prester i dnk er opplærte til å snakke med personer i alle slags livssituasjoner og om alle slags temaer som kan røre seg i et menneskes liv.

Etter hva jeg har forstått har også psykiatrien blitt mer anerkjennende til at mennesker også kan ha behov for omsorg når det kommer til det åndelige aspektet. (Før ble det vel i stor grad benektet at det åndelige overhodet fantes og det var ingen særlig åpning for at mennesket kunne ha "åndelige behov", men dette har snudd litt). Pga det regner jeg nesten med at begge parter da gjensidig "henviser" de hjelpesøkende til hverandre i møte med enkeltmenneskets behov. Altså hvis en prest får mistanker om at hjelpesøkerens utfordringer dreier seg om psykiatri, så anbefales det at han/hun tar kontakt med en lege eller psykolog. Og motsatt hvis det viser seg at en pasient i psykiatrien har mange problemer knyttet til religion/tro/livssyn så anbefales det å snakke med en prest. Å snakke med begge parter parallelt er selvfølgelig også mulig, det behøver jo ikke å være enten-eller. 

Nei det trenger ikke være enten eller. Jeg er ikke kristen, men frykter likevel dette med evig fortapelse, straff osv. Noen ganger har jeg tenkt på om det kunne vært bedre å snakke med en prest om det enn en psykolog. Som egentlig bare sier at etter døden er det jo ingenting. Men det vet vi jo ikke. Men jeg har en sperre mot å prøve det siden jeg ikke er kristen, og det blir vanskelig for meg å sette et skille mellom det åndelige og det som er ren psykiatri. 

Endret 30. juni 2021 av Glitter

[Gjest]

Glitter skrev (54 minutter siden):

Nei det trenger ikke være enten eller. Jeg er ikke kristen, men frykter likevel dette med evig fortapelse, straff osv. Noen ganger har jeg tenkt på om det kunne vært bedre å snakke med en prest om det enn en psykolog. Som egentlig bare sier at etter døden er det jo ingenting. Men det vet vi jo ikke. Men jeg har en sperre mot å prøve det siden jeg ikke er kristen, og det blir vanskelig for meg å sette et skille mellom det åndelige og det som er ren psykiatri. 

Det forstår jeg godt, for det kan være vanskelig å skille hva som er hva. Jeg vil derfor være forsiktig med å anbefale noe, men vil bare si at man ikke trenger å være kristen for å snakke med en prest. Har inntrykk av at prester uansett i et sekulært samfunn som vårt jobber mest med mennesker som ikke er troende iom at mange (de fleste?) arrangerer dåp, konfirmasjon og bryllup av ren tradisjon og ikke fordi de er kristne. Og ved begravelser så møter de ganske sikkert flest ikke-kristne. Vil av den grunn da tro at prester er godt vant med å få spørsmål om bl.a sånne ting du og Gondor tenker på.

Når det er sagt vil jeg anbefale deg å snakke med behandleren som kjenner deg om hun/han tror du vil "tåle" å ha  slike samtaler med en prest. Vedkommende kan nok også vite best hva som skyldes psykiatri og hva som skyldes et åndelig behov. Du kan jo ta det opp hvis du vil. 

 

[Glitter]

Anbru skrev (31 minutter siden):

Det forstår jeg godt, for det kan være vanskelig å skille hva som er hva. Jeg vil derfor være forsiktig med å anbefale noe, men vil bare si at man ikke trenger å være kristen for å snakke med en prest. Har inntrykk av at prester uansett i et sekulært samfunn som vårt jobber mest med mennesker som ikke er troende iom at mange (de fleste?) arrangerer dåp, konfirmasjon og bryllup av ren tradisjon og ikke fordi de er kristne. Og ved begravelser så møter de ganske sikkert flest ikke-kristne. Vil av den grunn da tro at prester er godt vant med å få spørsmål om bl.a sånne ting du og Gondor tenker på.

Når det er sagt vil jeg anbefale deg å snakke med behandleren som kjenner deg om hun/han tror du vil "tåle" å ha  slike samtaler med en prest. Vedkommende kan nok også vite best hva som skyldes psykiatri og hva som skyldes et åndelig behov. Du kan jo ta det opp hvis du vil. 

 

Ja, det kunne jeg jo ha gjort.

Det er nok mest ikke-troende de har kontakt med sånn sett ja. 

[AnonymBruker]

Gondor skrev (18 timer siden):

Med jevne mellomrom går jeg inn i perioder hvor jeg tenker mye på å få meg en partner. Jeg drømmer om det, tenker på det og føler et dypt savn. Fokuset er ganske intenst. Det gjør meg ikke godt fordi jeg konsentrerer meg så mye om hva som mangler i livet mitt. I dag begynte jeg å tenke på hvordan jeg tenker om meg selv og andre og da gikk det opp for meg at hvis jeg vil ha et godt liv må jeg prøve å gjøre noe med egen tankegang. Ikke desperat tenke: jeg er verd noe, jeg er verd noe, jeg er verd noe når stemmen inni meg skriker at jeg må forandre meg noe voldsomt for å være verdig et godt liv, men heller begynne i det små. Dette er faktisk veldig ubehagelig og litt skremmende å begynne med dette, faktisk er det villt opprør inni meg, men jeg har håp om at jeg litt etter litt kan i hvert fall snu mitt eget syn på meg selv og eget liv. Ta ansvar for meg selv og eget velbefinnende. Dette betyr ikke at jeg skal være innadrettet hele tiden, bare være oppmerksom på tanker jeg får i løpet av en vanlig dag. Jeg skal ikke sette meg ned og gruble eller tenke hardt, da holder jeg ut en dag. Da blir det en ny negativ tanke om meg selv: jeg klarer ikke dette heller. Nei, det skal være mykt.  Hvorfor kjenner jeg på en voldsom redsel? Svaret er at jeg er redd for å ta det fulle ansvar for eget liv og jeg er redd for at Gud skal dømme meg til fortapelse hvis jeg gjør dette.  

Da må du begynne å GJØRE det, ikke bare tenke det. Du har skrevet mange slike innlegg, men blir det noe av?

Anonymkode: 9256c...7c3

[Gondor]

Nå har jeg kommet godt i gang med mitt tankeeksperiment. Jeg "hører" ikke tankene mine i løpet av en dag, men jeg oppmuntrer meg selv. Da jeg la meg i går kveld stilte jeg meg spørsmål som: Hvordan skal jeg bli mer kreativ? Hva skal til for at jeg holder meg aktiv i morgen? I følge de som har peiling på dette leter alltid hjernen etter svar når man stiller seg et spørsmål. Fra før av vet jeg at jeg er et dømmende menneske, så i dag har jeg prøvd å tenke mildere tanker om de jeg tenker på. Jeg google opp: Ta ansvar for eget liv. Bibelen. i går og leste hva bibelen sier om dette. Det er anbefalt at man vokter sine tanker, så nå er jeg beroliget på det området. Trikset nå er å gjøre dette til en vane. Så langt synes jeg dette er gøy og spennende.