Hva er årsaken til at noen engster seg for alt mulig mens andre tilsynelatende ikke bryr seg?

[AJP]

Sliter med at jeg engster meg og tenker på alt mulig så kan gå galt i nesten alle situasjoner, leter liksom etter mulige farer og finner da også en hel del. Så ser jeg det er andre folk som det virker som om ikke bryr seg så mye, f. eks. spiser mat selv om de mister den på bakken, tar på håndtak på offentlige steder uten å vaske seg etterpå, går på toalettet uten å vaske seg på hendene etterpå, drar på ferie (ut av EU) uten reiseforsikring osv. antakelig fordi "det går sikkert bra". Så lurer jeg på hva det er som jeg gjør galt og de rett siden jeg engster meg og finner farer ved alt mulig? Eller er det bare slik en er? Hva skyldes det i så fall? Er så slitsomt og jeg bruker så lang tid på å bestemme meg for å gjøre ting fordi jeg tenker så mye igjennom det og evt. konsekvenser på forhånd. Skal faktisk innrømme at jeg har latt noen muligheter til utdannelse og en del opplevelser gå ifra meg bare fordi jeg ikke har turt, noe jeg har angret på i ettertid.

Jeg har endog forsøkt å dele noen av mine bekymringer med noen "sånne folk" og det virker som om de ikke en gang vil gjøre en innsats i å forstå at jeg kan bekymre meg for det, det virker som om de tror jeg tuller.

[Worrisome Plenty]

Folk flest har ikke generalisert angst og OCD. Folk flest bekymrer seg mindre enn de som har det. Grad av nevrotisisime spiller inn.

[stjernestøv]

Worrisome Plenty skrev (3 minutter siden):

Folk flest har ikke generalisert angst og OCD. Folk flest bekymrer seg mindre enn de som har det. Grad av nevrotisisime spiller inn.

Er det gener eller oppvekst eller hva? Lurer ofte på hvorfor jeg er som jeg er, vil jo ikke være sånn. 

[Worrisome Plenty]

stjernestøv skrev (1 minutt siden):

Er det gener eller oppvekst eller hva? Lurer ofte på hvorfor jeg er som jeg er, vil jo ikke være sånn. 

Det er en blanding. Noen takler alt, andre takler mindre. Jeg hadde ikke noen god barndom. Men søsknene mine har klart seg bedre enn meg.

[stjernestøv]

Worrisome Plenty skrev (3 minutter siden):

Det er en blanding. Noen takler alt, andre takler mindre. Jeg hadde ikke noen god barndom. Men søsknene mine har klart seg bedre enn meg.

Ok. Ja det er rart det der at søsken kan bli så forskjellig med samme oppvekst, før sa de alltid jeg var født med en sårbarhet. Det tror ikke jeg, var født med en styrke som fikk meg til å overleve. 

[laban]

Sånt tror jeg er delvis medfødt i personligheten vår, delvis er et resultat av oppdragelsen og delvis av våre egne erfaringer.

Personlighet og oppdragelse kan trolig ofte virke i "samme retning": Hvis minst én av foreldrene er av den engstelige typen, kan det ligge i personligheten man arver. I tillegg vil da trolig oppdragelse og hverdag som barn preges av forsiktighet og bevissthet om farer.

Så kommer egne erfaringer på toppen, enten utgangspunktet er preget av engstelighet eller overmot. Noen vil kanskje trosse en oppdragelse preget av engstelighet, prøve seg fram selv og finne ut at det går bra - og ende opp som litt overmodig ("tenk hva jeg har gått glipp av!") eller midt på treet. Andre kan føle seg udødelige, men gå på en smell fordi man ser på nært hold at det kan gå veldig galt - og ende opp som mer nøktern eller veldig engstelig, i hvert fall på bestemte områder. F.eks. en som går fra å ta sjanser på de fleste områder til å bli forkjemper for sikkerhet etter å ha overlevd en bilulykke der høy fart, promille eller manglende beltebruk var inne i bildet.

Noen er nok i overkant lettsindige fordi de er vant til at andre ordner opp. De kan få en aha-opplevelse den dagen de f.eks. ikke kan "reddes" av foreldre eller andre. Norske myndigheter forsøker stadig å informere om at man ikke alltid kan få hjelp til å komme hjem til Norge eller få dekket sykehusregninger utenlands hvis man reiser uten forsikring og uhellet er ute. 

AJP skrev (1 time siden):

Skal faktisk innrømme at jeg har latt noen muligheter til utdannelse og en del opplevelser gå ifra meg bare fordi jeg ikke har turt, noe jeg har angret på i ettertid.

Prøv å huske skuffelsen / angeren, og bruk dette til å våge litt og litt mer? Spør deg selv om hva det verste som kan skje, er - og om det er en reell risiko. Hvis det enten bare er en liten konsekvens eller så usannsynlig at det er omtrent umulig, er det kanskje lettere å gå utenfor komfortsonen? 

[UtakknemligDiva]

Jeg lurer også på hvorfor jeg er som jeg er! Vil heller ikke være som jeg er! 
Men jeg er oppdratt hos mamma og skjønner hvor jeg har all engstelsen fra ja. Har lært at det meste er farlig og at alt det ukjente bør gjennomgås nøye før man hopper i det. Har lært å se alt som kan gå galt foran mulighetene og ikke ta så mye med glede. Har liksom alltid en «tenk deg om» om noe frister. Det er slik moren min er. Jeg vil ikke være slik og det har blitt bedre når jeg har flyttet og slik, men synes hun er veldig bremsende.

Og så har vi den arvelige dritten. Er bare å se på broren min som er fra samme foreldre. Vi har begge masse ticks, begge har slitt sosialt og hatt snevre interesser. Hele farslekten min er litt mindre bra vet jeg, med alkoholisme, rotløshet og psykiske lidelser. Ekstremt mye flytting og oppstart på nye steder vet jeg. 
Jeg har også dette med at jeg trives best når jeg «er på rømmen». Jeg snakker lett med folk jeg ikke kjenner, det er nok fordi jeg ikke må forholde meg til dem lenge, så da rekker de ikke å bli kjent så jeg slapper derfor mer av av en grunn. Det er lettere å late som jeg er noen jeg ikke er på en måte.. 

Det er nok fordi jeg skjuler aspergersen. Jeg ønsker noen ganger at den skal blingset helt vekk, at noen skriver at «når du fungerer slik som du gjør har du ikke krav på diagnose» . Jeg blir forfulgt av at jeg har psykisk utviklingshemming. Jeg ser på det som det på en måte. For hadde vi levd i et land der de lever tettere på naturens lover vet jeg ærlig talt ikke om jeg hadde blitt med så lenge..så det forfølger meg litt. At jeg er et menneske til overs fordi jeg er heldig å bli født i Norge. 

[AnonymBruker]

Worrisome Plenty skrev (På 1.7.2021 den 14.42):

Det er en blanding. Noen takler alt, andre takler mindre. Jeg hadde ikke noen god barndom. Men søsknene mine har klart seg bedre enn meg.

Kjenner meg veldig igjen her. Jeg bekymrer meg for alt, tenker og tenker. Har en lillebror. Han fant en jobb han ville ha, og jeg fortalte han at han ikke måtte bli skuffa om han ikke fikk den- at det var flere skanser for det. Da svarte han "Jeg fikser den jobben" og den jobben fikk han såklart... men han har og verdens beste selvtillit og tenker at han får til alt - og det gjør han jo også.

Anonymkode: 1edc0...f81