Pasienter med psykiske lidelser tilbys udokumentert behandling - uakseptabelt

[frosken]

Glitter skrev (2 timer siden):

Joda, men jeg vil da tro de tar hensyn til alle pasientene der. Når jeg feks har vært innlagt på DPS så har jeg fått/blitt oppfordret til å skjerme meg fra for mye inntrykk, det har vært i behandlingsplanen min at jeg ikke skal delta på alt osv. 

Jeg vet ikke hvordan det er på BET da, men jeg har forstått det slik at man får veldig ansvar selv for hvor mye man vil og kan eksponere seg. Jeg lurer på om jeg ikke kommer til å dra nytte av den behandlingen da pga jeg er som jeg er. Og jeg er ikke som noen av pasientene som kommer dit, som har levd årevis under diverse tvangsvedtak, med utagerende adferd mot deg selv eller personal på sykehuset. Det må være veldig vondt for de pasientene som har det sånn. Min behandler har vel bare brukt tvang på meg to ganger, og det var bare 1-2 døgn begge gangene. Hun er veldig opptatt av at det ødelegger meg mer enn hjelper meg å bruke tvang. Selv om jeg periodevis er skikkelig dårlig og i hvert fall før, den litt eldre psykiatrien, nok hadde vært innesperret i lang tid. Jeg var det i et halvt år i strekk i 2016/17, og det skjedde to ganger i 2017 at jeg ble beltelagt i noen timer, men jeg tror jeg var grensepsykotisk den sommeren. Slik ble jeg oppfattet av de rundt meg. Men så fikk jeg min flotte behandler som da var 36-37 år. Hun så at det jeg trengte var ikke tvang. Det var trygge, klare og forutsigbare rammer. Som også innebærte konsekvenser hvis jeg feks dro hjem på permisjon og skadet meg. Da ble jeg skrevet ut. Det var hardt, men hun hadde en måte å håndtere meg på som gjorde at jeg gradvis fant tilbake til litt av bakkekontakten. Det ble nå i det minste mulig å føre en samtale med meg, og hun og legen tok meg av tunge doser med antipsykotisk, orfiril osv. Og med en tøff og stødig, men svært lyttende og anerkjennende måte å være på så klarte jeg å komme meg ut av de verste psykotiske symptomene/plagene jeg hadde, og skikkelig sakte, men sikkert tok jeg korte permisjoner hjem. Jeg klarte ikke mer enn en time i starten. Men det at jeg var blitt så innøvd på at jeg hadde et valg mellom å gå løs på meg selv og gjøre det tvangstankene mine ville ha meg til, eller å ta taxi tilbake til sykehuset (i motsatt fall ville jeg bli skrevet ut, selv om det i praksis bare endte med ny tvangsinnleggelse igjen en dag eller to senere, men hun overførte meg til frivillig med en gang jeg kom), gjorde at jeg etter hvert klarte å slutte å utagere hjemme på permisjon. Jeg dro heller tilbake. Og gjennom flere måneder klarte jeg å være hjemme lenger for hver gang. Men så møtte jeg en psykopat som fikk meg på kroken og fikk meg hekta på narkotika og sprøyter. Jeg var så neddopet av alt han gav meg at jeg husker ikke at han begynte å sette sprøyter på meg. Men det er nå en annen sak. 

Det denne lange skrivingen var ment med, er at jeg har allerede gått gjennom dette med at det har blitt satt en stopper for tvangsbruk på meg. Har ikke vært på tvang mer enn ett døgn av gangen siden 2018 og det var vel to ganger i fjor og en gang i år, og da har det ikke vært min behandler, men vakthavende lege på helg som har gjort det slik. Jeg har liksom gått gjennom dette med at de først brukte tvang for å beskytte meg, til at min behandler raskt så at det jeg trenger er det motsatte. Og hun var modig eller tøff eller hva jeg skal si, som valgte å ta den risikoen det var og til tider er å ikke bruke tvang på meg. Jeg er veldig glad jeg ikke er en pasient som må leve under tvang. Jeg er ikke dermed sagt alltid enig i at det er trygt å sende meg hjem. Det er hun forsåvidt ikke selv heller. Hun vet det er en risiko og noen ganger en stor risiko å sende meg hjem. Men som hun har sagt til meg så må hun som min behandler ta den risikoen fordi hun ønsker jo at jeg skal bli bra på sikt. Og for å bli det må man bare risikere at det går galt før jeg eventuelt kommer dit at det ikke lenger er noen fare. Hun sa til meg i går at jeg er vanskelig noen ganger å sende meg hjem. Fordi hun vet at det er en større risiko enn til vanlig. Noen ganger er risikoen rett og slett høy for at det går galt. Men jeg respekterer henne veldig for at hun orker å forholde seg til den risikoen og bekymringen. Det gjorde meg mer motivert i går til å klare å holde meg i live framover. 

Vet ikke om det var logisk. Men jeg forstod i går at det lå omsorg bak i at hun skrev meg ut selv om jeg er veldig dårlig nå med både depresjon, litt småpsykotiske vrangforestillinger eller hva hun mente, og det jeg går gjennom det. Fordi hun mener det er en forutsetning for at jeg på sikt (jeg hater det ordet, hun sa det selv, at hun vet jeg ikke liker å høre det ordet 😛 ) faktisk skal klare å bli bedre og få en framtid. Da sa jeg at det måtte være en tung jobb hun har. Da sa hun at ja, noen ganger så er den litt tung, men at den gir henne mye. 

Så jeg vet ikke om jeg passer inn på BET jeg? Altså jeg er massivt destruktiv, selvmord, selvskading, tvangstanker, paranoide tanker, har en vulkan av følelser inni meg, er avhengig av psykiatrien er jo inn og ut, men av diverse grunner blitt verre i 2021. Men jeg er likevel bedre fungerende enn de pasienthistoriene jeg har lest om i boken deres. Så selv om de sa jeg var en soleklar kandidat for BET, så føler jeg på at jeg burde gi plassen til noen andre som har det verre enn meg. Jeg har jo allerede kommet meg ut av tvangsbruken i psykiatrien, jeg har en behandler som gir meg ansvaret for livet mitt selv, jeg går ikke på 15 medisiner osv. Er så redd for å komme dit, også blir jeg sendt hjem når de ser det at jeg er særdeles rolig når jeg har trygge folk rundt meg. Og ikke minst er jeg redd for å kaste bort tiden deres fordi at mine virkelige problemer kommer når jeg er hjemme alene over tid og når jeg går inn i depressive faser og spesielt når jeg får litt lettere psykosesymptomer (paranoia, tvangstanker om straff og forfølgelse, isolering osv), så kanskje kommer jeg til å framstå helt adekvat der? Eller bruker de en form for psykisk manipulasjon for å trigge alt fram? For det klarer jeg ikke. 

Beklager dette ble langt. Jeg har veldig mange tanker om dagen. Skjønner godt om alle bare bladde seg forbi. Det ble nå litt selvrefleksjon. 😅

Ut i fra dine beskrivelser her på dol, så oppfatter jeg det som om BET er en type behandling som du kan komme til å ha stor nytte av. De hadde heller ikke gitt deg plass dersom de ikke mente du hadde en type problemer de mener de kan hjelpe deg med. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 timer siden):

Joda, men jeg vil da tro de tar hensyn til alle pasientene der. Når jeg feks har vært innlagt på DPS så har jeg fått/blitt oppfordret til å skjerme meg fra for mye inntrykk, det har vært i behandlingsplanen min at jeg ikke skal delta på alt osv. 

Jeg vet ikke hvordan det er på BET da, men jeg har forstått det slik at man får veldig ansvar selv for hvor mye man vil og kan eksponere seg. Jeg lurer på om jeg ikke kommer til å dra nytte av den behandlingen da pga jeg er som jeg er. Og jeg er ikke som noen av pasientene som kommer dit, som har levd årevis under diverse tvangsvedtak, med utagerende adferd mot deg selv eller personal på sykehuset. Det må være veldig vondt for de pasientene som har det sånn. Min behandler har vel bare brukt tvang på meg to ganger, og det var bare 1-2 døgn begge gangene. Hun er veldig opptatt av at det ødelegger meg mer enn hjelper meg å bruke tvang. Selv om jeg periodevis er skikkelig dårlig og i hvert fall før, den litt eldre psykiatrien, nok hadde vært innesperret i lang tid. Jeg var det i et halvt år i strekk i 2016/17, og det skjedde to ganger i 2017 at jeg ble beltelagt i noen timer, men jeg tror jeg var grensepsykotisk den sommeren. Slik ble jeg oppfattet av de rundt meg. Men så fikk jeg min flotte behandler som da var 36-37 år. Hun så at det jeg trengte var ikke tvang. Det var trygge, klare og forutsigbare rammer. Som også innebærte konsekvenser hvis jeg feks dro hjem på permisjon og skadet meg. Da ble jeg skrevet ut. Det var hardt, men hun hadde en måte å håndtere meg på som gjorde at jeg gradvis fant tilbake til litt av bakkekontakten. Det ble nå i det minste mulig å føre en samtale med meg, og hun og legen tok meg av tunge doser med antipsykotisk, orfiril osv. Og med en tøff og stødig, men svært lyttende og anerkjennende måte å være på så klarte jeg å komme meg ut av de verste psykotiske symptomene/plagene jeg hadde, og skikkelig sakte, men sikkert tok jeg korte permisjoner hjem. Jeg klarte ikke mer enn en time i starten. Men det at jeg var blitt så innøvd på at jeg hadde et valg mellom å gå løs på meg selv og gjøre det tvangstankene mine ville ha meg til, eller å ta taxi tilbake til sykehuset (i motsatt fall ville jeg bli skrevet ut, selv om det i praksis bare endte med ny tvangsinnleggelse igjen en dag eller to senere, men hun overførte meg til frivillig med en gang jeg kom), gjorde at jeg etter hvert klarte å slutte å utagere hjemme på permisjon. Jeg dro heller tilbake. Og gjennom flere måneder klarte jeg å være hjemme lenger for hver gang. Men så møtte jeg en psykopat som fikk meg på kroken og fikk meg hekta på narkotika og sprøyter. Jeg var så neddopet av alt han gav meg at jeg husker ikke at han begynte å sette sprøyter på meg. Men det er nå en annen sak. 

Det denne lange skrivingen var ment med, er at jeg har allerede gått gjennom dette med at det har blitt satt en stopper for tvangsbruk på meg. Har ikke vært på tvang mer enn ett døgn av gangen siden 2018 og det var vel to ganger i fjor og en gang i år, og da har det ikke vært min behandler, men vakthavende lege på helg som har gjort det slik. Jeg har liksom gått gjennom dette med at de først brukte tvang for å beskytte meg, til at min behandler raskt så at det jeg trenger er det motsatte. Og hun var modig eller tøff eller hva jeg skal si, som valgte å ta den risikoen det var og til tider er å ikke bruke tvang på meg. Jeg er veldig glad jeg ikke er en pasient som må leve under tvang. Jeg er ikke dermed sagt alltid enig i at det er trygt å sende meg hjem. Det er hun forsåvidt ikke selv heller. Hun vet det er en risiko og noen ganger en stor risiko å sende meg hjem. Men som hun har sagt til meg så må hun som min behandler ta den risikoen fordi hun ønsker jo at jeg skal bli bra på sikt. Og for å bli det må man bare risikere at det går galt før jeg eventuelt kommer dit at det ikke lenger er noen fare. Hun sa til meg i går at jeg er vanskelig noen ganger å sende meg hjem. Fordi hun vet at det er en større risiko enn til vanlig. Noen ganger er risikoen rett og slett høy for at det går galt. Men jeg respekterer henne veldig for at hun orker å forholde seg til den risikoen og bekymringen. Det gjorde meg mer motivert i går til å klare å holde meg i live framover. 

Vet ikke om det var logisk. Men jeg forstod i går at det lå omsorg bak i at hun skrev meg ut selv om jeg er veldig dårlig nå med både depresjon, litt småpsykotiske vrangforestillinger eller hva hun mente, og det jeg går gjennom det. Fordi hun mener det er en forutsetning for at jeg på sikt (jeg hater det ordet, hun sa det selv, at hun vet jeg ikke liker å høre det ordet 😛 ) faktisk skal klare å bli bedre og få en framtid. Da sa jeg at det måtte være en tung jobb hun har. Da sa hun at ja, noen ganger så er den litt tung, men at den gir henne mye. 

Så jeg vet ikke om jeg passer inn på BET jeg? Altså jeg er massivt destruktiv, selvmord, selvskading, tvangstanker, paranoide tanker, har en vulkan av følelser inni meg, er avhengig av psykiatrien er jo inn og ut, men av diverse grunner blitt verre i 2021. Men jeg er likevel bedre fungerende enn de pasienthistoriene jeg har lest om i boken deres. Så selv om de sa jeg var en soleklar kandidat for BET, så føler jeg på at jeg burde gi plassen til noen andre som har det verre enn meg. Jeg har jo allerede kommet meg ut av tvangsbruken i psykiatrien, jeg har en behandler som gir meg ansvaret for livet mitt selv, jeg går ikke på 15 medisiner osv. Er så redd for å komme dit, også blir jeg sendt hjem når de ser det at jeg er særdeles rolig når jeg har trygge folk rundt meg. Og ikke minst er jeg redd for å kaste bort tiden deres fordi at mine virkelige problemer kommer når jeg er hjemme alene over tid og når jeg går inn i depressive faser og spesielt når jeg får litt lettere psykosesymptomer (paranoia, tvangstanker om straff og forfølgelse, isolering osv), så kanskje kommer jeg til å framstå helt adekvat der? Eller bruker de en form for psykisk manipulasjon for å trigge alt fram? For det klarer jeg ikke. 

Beklager dette ble langt. Jeg har veldig mange tanker om dagen. Skjønner godt om alle bare bladde seg forbi. Det ble nå litt selvrefleksjon. 😅

Dette var veldig fint skrevet av deg, du beskriver din situasjon utfyllende og godt. Jeg kan ikke uttale meg om BET, for det er en behandling jeg ikke kjenner til, men jeg vil i alle fall tro at du er dårlig nok til å oppfylle kriteriene for å få denne behandlingen. Lykke til frå meg, håper det går litt bedre med deg nå.

Anonymkode: fd22d...6d8

[Glitter]

frosken skrev (4 timer siden):

Ut i fra dine beskrivelser her på dol, så oppfatter jeg det som om BET er en type behandling som du kan komme til å ha stor nytte av. De hadde heller ikke gitt deg plass dersom de ikke mente du hadde en type problemer de mener de kan hjelpe deg med. 

Jeg håper sånn at du har rett. Det er jo litt rart, det var jo jeg som fortalte om det tilbudet på Blakstad sykehus til min behandler. Jeg ble tipset her eller på KG, søkte det opp og tenkte at kanskje dette var noe for meg? Og min behandler sjekket det ut og var helt enig. Jeg tok jo sånn sett veldig ansvar for egen behandling selv der eller? Jeg har jo vært så motivert, og gått og ventet på at de skal gi meg dato. Men de siste månedene har jeg blitt mer og mer redd. Det har vokst seg til at jeg tenker jeg ikke fortjener det, de vil bryte meg ned bit for bit psykisk slik min eks gjorde, kamuflert under at jeg må lære meg å tåle å ha det vondt, og at jeg ikke skal klare å være en flink pasient. Og jeg har dårlig samvittighet. For med så lang ventetid og ennå mer nå når tilbudet blir mer og mer kjent samt forsinkelser pga corona så har jeg ikke lyst til å frarøve de som er sykere enn meg den hjelpen. Jeg får jo allerede en tilnærming som i hvert fall ut fra hvordan både jeg om min behandler forstår det, har likhetstrekk med BET. Bare at det er jo sikkert mildere og det er jo akuttpsykiatri så det er jo bare brannslukking i mine sykluser med forverring. Og jeg ser for meg at jeg kommer til å bli psykotisk. Jeg har alltid "trengt" rusmidler og lite søvn for å gå over i psykose, men jeg har symptomer på det i mine dårligste perioder. Det kjenner jeg mye på nå om dagen for eksempel. Rives mellom tvang, paranoia, universitet som straffer meg osv. Og mellom å prøve å sette de i tvil. Om det er logisk? Og høre på hva de rundt meg kommer med av innspill til mer sannsynlige årsaker til at jeg har de forestillingene jeg har. Likevel tror jeg jo hver gang jeg ser politiet at de noterer seg formen min, at de journalfører sine observasjoner og kjører forbi for å se etter meg. Og jeg klarer ikke alle de negative energiene jeg suger til meg og som jeg ikke greier å håndtere, annet enn på destruktivt vis, og at jeg derfor sitter fast i evig straff og fortapelse. Det er ikke alltid det er så intenst som nå, men å skulle gå av medisiner da kan vel ikke være lurt. Jeg har blitt så redd og jeg er usikker på hva deres intensjon egentlig er. 

Men jeg prøver å ikke la meg selv la det hele bli en sannhet. Så jeg håper virkelig du har rett. Nå skal jeg legge meg til å sove på sofaen. Jeg tørr ikke sove på soverommet. Hver gang jeg har det sånn her så får jeg søvnparalyse i sengen min og da hører og ser jeg en demon som kommer og suger hjernemassen min ut av øret, imens jeg ikke klarer å bevege meg ei heller hyle ut. Men jeg kan jo ikke slutte å sove i senga mi? 

Hvordan finner jeg tilbake til de positive og optimisstiske tankene og motivasjonene for denne behandlingen? Er det innafor å ringe og spørre om jeg kan få snakke med de? Jeg er jo inne i systemet deres nå. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette var veldig fint skrevet av deg, du beskriver din situasjon utfyllende og godt. Jeg kan ikke uttale meg om BET, for det er en behandling jeg ikke kjenner til, men jeg vil i alle fall tro at du er dårlig nok til å oppfylle kriteriene for å få denne behandlingen. Lykke til frå meg, håper det går litt bedre med deg nå.

Anonymkode: fd22d...6d8

Jo, jeg er jo dårlig nok til å prioriteres inn. Men er sikkert andre som er verre, men som kunne fått min plass.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.7.2021 den 19.44):

Hvilken blogg? Kunne tenkt meg å lese jeg og. 

Anonymkode: bf306...a81

Emilieauli

Anonymkode: ff3fb...694