Jeg er så redd for psykose. Jeg reagerer virkelig ikke normalt på å bli betatt

[UtakknemligDiva]

Bruker ordet «betatt» fordi de mener at forelsket kan du kun bli en noen du kjenner godt og bruker mye tid med.

Men nå har jeg vært forelsket så og si hele livet, uten å gjøre noe med det. Jeg føler jeg blir det på rare måter.

Jeg merker at jeg prøver alltid å forandre meg slik jeg tror den jeg liker vil like meg. Jeg forelsket meg i min velstående kompis, da følte jeg på at jeg ikke hadde høyere utdannelse. Men etter hvert som vi brukte tid sammen mistet jeg følelsene. Jeg var likevel bestemt på at det var han jeg ville ha. Han skulle flytte og jeg følte en sorg, jeg var livredd for at han skulle møte ei dame på studiestedet (noe han gjorde etter hvert men da hadde jeg rukket å forelske meg i en annen). 
 

Så går det ikke mange dagene før noe i mitt liv dukker opp også. Så dukker det opp en ny mann som jeg får følelser for. Tar meg ca 1 uke. Hadde jeg aldri trodd. 
Men dette ble som dere vet ikke tatt imot særlig bra av mine. Jeg følte jrg hadde funnet et lys i livet da jeg fant han. Da jeg tekstet med han på mobil, og jeg klarte ikke å være tilstede der jeg var i det hele tatt. Ingen eller ingenting rundt meg betydde noe. Jeg hentet energi fra han i utlandet jeg. Og denne tiden var mannen jeg nå liker mye rundt meg, men jeg ofret han jo ingenting da. Jeg prøver å leve litt muslimsk da fordi jeg tenker jo at det skal bli oss. Jeg fant alle slags «tegn» på at vi var ment for hverandre. Vi har like tall i bursdagene våre, bare at han har et tall jeg ikke har. Han var alltid den første som så storyen min. Og alt jeg la ut var for å fange hans interesse. Og nå er jeg nesten flau over ting jeg la ut. Han følger meg ikke lebger og jeg følger ikke han. Dette var min skrekk for bare et par år siden. Han har fått seg ei dame, hun ligner meg faktisk utseendemessig. Ble skikkelig overrasket når jeg så henne. 
 

Det var i fjor at følelsene for han slapp taket. Jeg ble betatt av en karakter i en serie. Det er noe av det beste for da eksisterer ikke personen jeg liker, da er jeg helt rolig. Ingen sorger heller for han eksisterer jo ikke. Men de dabbet jo av. Jeg fikk opp øynene for enda en ny skuespiller, for akkurat ett år siden. 

Deretter blir jeg småbetatt av en mann som jeg også av flere grunner aldri kunne blitt sammen med. Dette var en i nærheten. Men han var ikke ledig, og det er tilleggsgrunner til at jeg aldri hadde kunnet innlede noe med han. Jeg sørget ikke over det, jeg bare nøt at jeg kunne crushe. 
 

Så bare ut av det blå så må jeg innse at jeg har fått følelser for han her. Som er singel og nær meg. Nå er jeg plutselig veldig usikker sosialt. Jeg sliter med å konsentrere meg om andre enn han. Enhver mann som skulle vise meg interesse blir irriterende. Jeg føler meg teit og jeg skammer meg. Plutselig betyr ikke han i utlandet noen ting. Det er jo bra, men der ser man hvor mye jeg forandrer meg. 

Hovedsaklig har jeg forandret meg veldig mye men aldri fått gjort noe med det. Jeg er alltid hun single, jomfrue, stille, hun i bakgrunnen. 
 

Jeg føler det er stor avstand mellom meg og de jeg liker. Jeg har det veldig vondt inni meg. Nå er det på’n igjen med ulmende kvalme. Jeg er så nervøs konstant at jeg sliter med å nyte livet. Jeg har ikke tilhørighet. Jeg er egentlig helt alene. Jeg har en mor som bryr seg, noen veldig utadvendte bekjente voksne som er med og tar vare på meg men jeg føler mer og mer på at jeg ikke har så mange venner på egen alder og ikke har noen mann. Jeg vet det er for godt til å være sant om han skulle føle det samme. 
Kall meg overtroisk men jeg har altid følt en stabil energi som følger meg.. jeg tiltrekker meg det jeg ikke er interessert i. Jeg beundrer alt for mye disse som jeg liker. Men midt oppi alt dette har jeg ikke selvtilliten til å bli sammen med noen. Jeg kommer til å være for redd for å miste dem. Dette er en psykisk sykdom som mest sannsynlig vil hindre meg.. 

Forelskelse er min verste følelse. Jeg er nervøs, går rundt småkvalm hele tiden, vondt i magen, dårlig konsentrasjon, trist, finner ingenting i andre og det slår tilbake som hat mot meg selv. Sint på meg selv for at jeg er skapt som jeg er. Jeg ser i speilet, at jeg er en bra jente. Men jeg føler det ikke. Jeg er tom. Jeg er avhengig av den jeg liker. 
 

[UtakknemligDiva]

Og all analyseringen! Jeg lurer liksom på, hvorfor har han ikke dame? Er det noe farlig med han? Er han så heldig å ikke få følelser for noen? Har han det bra med seg selv?