Unnvikende pf og sosial angst

[AnonymBruker]

For de som tror at unnvikende pf og sosial angst er en mild lidelse: det kan være så alvorlig at den ødelegger for en. For meg har det ødelagt veldig mye for meg gjennom hele livet, og jeg har gått glipp av mye jeg har hatt lyst til å gjøre men ikke våget pga det. 
Jeg følte meg lenge frisk fordi jeg hadde en jobb som ga meg selvtillit. Så flyttet jeg, og forhold på jobben dro meg lenger og lenger ned. Jeg opplevde også andre ting som dro meg ned. Nå har jeg så liten selvtillit at jeg har klart å ødelegge ting som betydde veldig mye for meg. Jeg har bare jobb igjen. Så ja, sosial angst og unnvikende pf kan være veldig alvorlig og skape store problemer. 

Anonymkode: 6a5b9...222

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

For de som tror at unnvikende pf og sosial angst er en mild lidelse: det kan være så alvorlig at den ødelegger for en. For meg har det ødelagt veldig mye for meg gjennom hele livet, og jeg har gått glipp av mye jeg har hatt lyst til å gjøre men ikke våget pga det. 
Jeg følte meg lenge frisk fordi jeg hadde en jobb som ga meg selvtillit. Så flyttet jeg, og forhold på jobben dro meg lenger og lenger ned. Jeg opplevde også andre ting som dro meg ned. Nå har jeg så liten selvtillit at jeg har klart å ødelegge ting som betydde veldig mye for meg. Jeg har bare jobb igjen. Så ja, sosial angst og unnvikende pf kan være veldig alvorlig og skape store problemer. 

Anonymkode: 6a5b9...222

Helt klart veldig ødeleggende, vet om en som er 60 % ufør pga den diagnosen. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (Akkurat nå):

Helt klart veldig ødeleggende, vet om en som er 60 % ufør pga den diagnosen. 

Jeg hadde nok vært ufør jeg også om jeg ikke hadde de ressursene jeg har. 2 av mine søsken er ufør, og den tredje ville nav uføretrygde for mange år siden (men som meg bestemte hn seg for å ikke la seg knekke). Jeg er sterk utad og har trosset mye angst for å ikke bli ufør blandt annet. Jeg har også fått god hjelp som helt klart har bidratt til det. 

Anonymkode: 6a5b9...222

[AnonymBruker]

Ja absolutt, når det er så hemmende at man f. Eks blir helt isolert og ikke greier noe sosiale ting da er det klart det er alvorlig. 

Anonymkode: d35ab...7c4

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde nok vært ufør jeg også om jeg ikke hadde de ressursene jeg har. 2 av mine søsken er ufør, og den tredje ville nav uføretrygde for mange år siden (men som meg bestemte hn seg for å ikke la seg knekke). Jeg er sterk utad og har trosset mye angst for å ikke bli ufør blandt annet. Jeg har også fått god hjelp som helt klart har bidratt til det. 

Anonymkode: 6a5b9...222

Det er jo positivt da, stay strong! Personen jeg snakker om sliter veldig pga dette, de ville gi 100 % ufør, men hen ville ha noe å gå til. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (37 minutter siden):

Det er jo positivt da, stay strong! Personen jeg snakker om sliter veldig pga dette, de ville gi 100 % ufør, men hen ville ha noe å gå til. 

Det er så bra. 

Anonymkode: 6a5b9...222

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg sånn over at jeg er sånn. Jeg har vist behandleren min alt, og det var feil, jeg skulle ikke gjort det. Jeg ønsket å få tanker og følelser korrigert, og med det utsatte jeg meg for masse vondt, skam og angst. Det er ikke verdt det, for det ødelegger. Så ikke gi alt, selv om du vil fremover. Tenk deg om, ikke utager, det kommer jeg til å gjøre i min terapi fremover. Jeg skal være konstruktiv og endre måten å ta opp ting på, da slipper jeg mye vondt og skam også. diagnosene kan være veldig belastende å ha for den som har den, selv om den blir omtalt som mild. For meg har det skapt masse trøbbel. 

Anonymkode: 6a5b9...222

[kupton]

En angstterapi endrer seg og sitt fokus etter som årene går. Vi har følelser, tanker, fornuft og vilje. I starten kartlegger en følelser og tanker. Så prøver en å sortere og finne ut hvilke følelser er rimelige og hvilke er urimelige. Hvilke tanker er fornuftige og hvilke holder ikke vann. Men før eller siden kommer en til et punkt der en ikke kommer lengre bare ved å prate. Pasienten må ta et valg. Skal jeg velge å la livet mitt styres av følelser og urimelige/feil tanker, eller skal jeg velge en adferd basert på kloke tanker og fornuft?  Hvor mange tusen ganger skal jeg hente posten uten at noe galt skjedde før jeg slutter å grue meg for å hente posten?

[AnonymBruker]

kupton skrev (48 minutter siden):

En angstterapi endrer seg og sitt fokus etter som årene går. Vi har følelser, tanker, fornuft og vilje. I starten kartlegger en følelser og tanker. Så prøver en å sortere og finne ut hvilke følelser er rimelige og hvilke er urimelige. Hvilke tanker er fornuftige og hvilke holder ikke vann. Men før eller siden kommer en til et punkt der en ikke kommer lengre bare ved å prate. Pasienten må ta et valg. Skal jeg velge å la livet mitt styres av følelser og urimelige/feil tanker, eller skal jeg velge en adferd basert på kloke tanker og fornuft?  Hvor mange tusen ganger skal jeg hente posten uten at noe galt skjedde før jeg slutter å grue meg for å hente posten?

I mitt tilfelle er det dessverre for sent. Jeg har ødelagt for meg selv og trenger ikke utsette meg for så mye angst lenger. Men jeg skal jobbe med å takle følelser på en annen og mer hensiktsmessig måte. 

Anonymkode: 6a5b9...222

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

I mitt tilfelle er det dessverre for sent. Jeg har ødelagt for meg selv og trenger ikke utsette meg for så mye angst lenger. Men jeg skal jobbe med å takle følelser på en annen og mer hensiktsmessig måte. 

Anonymkode: 6a5b9...222

Jeg lar meg dessuten ikke styre av følelser ellers i livet. Det var i terapien jeg ikke taklet følelsene. Jeg har alltid fungert godt utad fordi jeg ikke viser følelser. 

Anonymkode: 6a5b9...222

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg lar meg dessuten ikke styre av følelser ellers i livet. Det var i terapien jeg ikke taklet følelsene. Jeg har alltid fungert godt utad fordi jeg ikke viser følelser. 

Anonymkode: 6a5b9...222

Det gjelder personen jeg skrev om og, viser ikke følelser men sier hen har følelser inni seg. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (Akkurat nå):

Det gjelder personen jeg skrev om og, viser ikke følelser men sier hen har følelser inni seg. 

Ja, vi lider og har følelser, selv om vi ikke viser det. Vi er ikke så sterke som mange tror. T o m mannen min har trodd at jeg er sterk og har taklet alt så bra. Og vi har vært sammen i 30 år. Idag fortalte jeg han at jeg ikke er sterk når jeg sa at jeg ikke har taklet ting så bra og grudd meg masse selv om jeg har gjennomført det som ga meg angst og trosset angsten. Han visste ikke at jeg hadde det så fælt og vondt sa han. Jeg tror vi kom nærmere hverandre ❤️

Anonymkode: 6a5b9...222

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, vi lider og har følelser, selv om vi ikke viser det. Vi er ikke så sterke som mange tror. T o m mannen min har trodd at jeg er sterk og har taklet alt så bra. Og vi har vært sammen i 30 år. Idag fortalte jeg han at jeg ikke er sterk når jeg sa at jeg ikke har taklet ting så bra og grudd meg masse selv om jeg har gjennomført det som ga meg angst og trosset angsten. Han visste ikke at jeg hadde det så fælt og vondt sa han. Jeg tror vi kom nærmere hverandre ❤️

Anonymkode: 6a5b9...222

Det er bra ❤️ 

Jeg må spør hen om ting og grave litt for hen snakker jo ikke om følelser eller viser dem ikke, jeg syns det er bra at du snakker om det til mannen din. Det er nok en vond situasjon å være i, men hvorfor viser du ikke følelser? Hen skylder på barndommen at hen var lært opp til å holde følelser inni seg, det var jo jeg og men jeg virker ikke så kald på en måte. Har beskylt hen for å ha asperger, det er ikke populært. 

Endret 12. juli 2021 av stjernestøv

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (19 minutter siden):

Det er bra ❤️ 

Jeg må spør hen om ting og grave litt for hen snakker jo ikke om følelser eller viser dem ikke, jeg syns det er bra at du snakker om det til mannen din. Det er nok en vond situasjon å være i, men hvorfor viser du ikke følelser? Hen skylder på barndommen at hen var lært opp til å holde følelser inni seg, det var jo jeg og men jeg virker ikke så kald på en måte. Har beskylt hen for å ha asperger, det er ikke populært. 

Det var sånn hos meg også. Jeg fikk ikke lov å vise følelser da jeg vokste opp, for da ble faren min blandt annet sint. Det å vise følelser var skamfullt og tabubelagt, og jeg måtte være sterk pga andre ting også. Så jeg lærte meg tidlig å holde alt for meg selv og skjule hvordan jeg egentlig hadde det. Men jeg jobbet hardt i terapien for å klare å stole på behandleren min og jeg åpnet meg fordi jeg ville videre i livet. Dessverre viste jeg følelsene på feil måte, men det er det slutt på nå.
Du kan jo spørre han om det er sånn med han som det er med meg. At han er redd og ikke tør vise følser. Det er masse skam forbudet med følelser, og redsel for at andre skal trekke seg unna osv osv. 

Anonymkode: 6a5b9...222

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var sånn hos meg også. Jeg fikk ikke lov å vise følelser da jeg vokste opp, for da ble faren min blandt annet sint. Det å vise følelser var skamfullt og tabubelagt, og jeg måtte være sterk pga andre ting også. Så jeg lærte meg tidlig å holde alt for meg selv og skjule hvordan jeg egentlig hadde det. Men jeg jobbet hardt i terapien for å klare å stole på behandleren min og jeg åpnet meg fordi jeg ville videre i livet. Dessverre viste jeg følelsene på feil måte, men det er det slutt på nå.
Du kan jo spørre han om det er sånn med han som det er med meg. At han er redd og ikke tør vise følser. Det er masse skam forbudet med følelser, og redsel for at andre skal trekke seg unna osv osv. 

Anonymkode: 6a5b9...222

Jeg er også redd for å dumme meg ut, ikke bli likt, føler meg dum sosialt osv. Når jeg holder alt for meg selv og unngår ting jeg har angst for har jeg kontroll og risikerer ikke det jeg er redd for. 

Anonymkode: 6a5b9...222

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det var sånn hos meg også. Jeg fikk ikke lov å vise følelser da jeg vokste opp, for da ble faren min blandt annet sint. Det å vise følelser var skamfullt og tabubelagt, og jeg måtte være sterk pga andre ting også. Så jeg lærte meg tidlig å holde alt for meg selv og skjule hvordan jeg egentlig hadde det. Men jeg jobbet hardt i terapien for å klare å stole på behandleren min og jeg åpnet meg fordi jeg ville videre i livet. Dessverre viste jeg følelsene på feil måte, men det er det slutt på nå.
Du kan jo spørre han om det er sånn med han som det er med meg. At han er redd og ikke tør vise følser. Det er masse skam forbudet med følelser, og redsel for at andre skal trekke seg unna osv osv. 

Anonymkode: 6a5b9...222

Ok, kjenner til det selv og det gjør nok hen også, det er fordi hen er redd for å vise følelser og at det er forbundet med skam ja. Hen ville videreføre det på sine barn men det satt jeg en stopper for, følelser er til for å vises og det vet jeg selv om ikke jeg fikk vise følelser. Barn skal le, gråte og få lov til å være sinte, det ligger i vår natur. 

[AnonymBruker]

Dette er meg: 

https://www.hjelptilhjelp.no/Personlighetsforstyrrelser/hva-er-en-unnvikende-personlighetsforstyrrelse

Jeg ble friskmeldt, men så flyttet jeg og ble verre igjen, mest pga forhold i jobben som dro meg ned (jeg blir stadig overkjørt av mine kolleger osv). Jeg opplevde også andre ting som fikk meg til å føle meg mindre verdt. Nå er jeg nesten tilbake til start og har gradvis utviklet mer sosial angst på nytt. Jeg er også på vei til å gjøre samme valg fordi jeg ikke orker mer: unngå ting som gir angst. 

Anonymkode: 6a5b9...222