Skal straks til psykolog men må bare skrive likevel. Hvorfor leve?

[UtakknemligDiva]

Jeg klarer ikke slappe av. Alt er feil. Jeg tenker bare på diagnosen min. Asperger er ikke annet enn en ulempe. Jeg er født feil. Jeg har sikkert ikke samme følelser som andre. Jeg er imot meg selv hele tiden. Og jeg ser syke mennesker og vet liksom at en dag er jeg slik, så jeg tør ikke nyte at jeg er frisk ellers. Jeg er ikke noe tap om jeg går bort, for familien da men dette er biologien som spiller oss et puss :’( 

 

[stjernestøv]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Jeg klarer ikke slappe av. Alt er feil. Jeg tenker bare på diagnosen min. Asperger er ikke annet enn en ulempe. Jeg er født feil. Jeg har sikkert ikke samme følelser som andre. Jeg er imot meg selv hele tiden. Og jeg ser syke mennesker og vet liksom at en dag er jeg slik, så jeg tør ikke nyte at jeg er frisk ellers. Jeg er ikke noe tap om jeg går bort, for familien da men dette er biologien som spiller oss et puss :’( 

 

Trist at du har så negative tanker om deg selv og ditt liv, klart du vil bli et tap for familien din ja. Det blir jo veldig trist for dem. Bra du skal til psykolog snart. 

[Glitter]

Når skal du til psykologen?

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (4 minutter siden):

Når skal du til psykologen?

Har vært der nå

[UtakknemligDiva]

Det er enkelte ting han sier som forsterker mine negative tanker. At jeg har Asperger, jeg kan lettere enn mange andre bli utnyttet. Det er jo nettopp dette, som gjør at jeg ikke tør å gjøre noe med menn jeg liker. Det er ingen vits å gjøre noe med dem jeg ikke liker, for da er det ikke noe der. Og det øker bare sannsynligheten for at han får følelser og da er det kjipt om jeg bare brukte han. Men jeg ser forelskelse som en stor fare. Det må være tegn på at mannen er dårlig?! Han psykologen spør hva jeg liker med han. Det er litt det vanskeligste da. 
Hva liker jeg med han ja?! Det er ikke utseendet, for da skulle jeg falt for han med en gang. Men nå liker jeg utseendet da. Væremåten? Da skulle jeg også falt med en gang. Det bare skjedde. Er du noe kjemisk galt i hodet mitt? 
Hvordan kunne en tidligere totalt uinteressant, lettere frastøtende mann bli så attraktiv for meg? 
Skulle nesten tro jeg er skapt for å vekke reaksjoner. 
Men hva er sannsynligheten for at han liker meg liksom? Kjennes som gleden i meg må slukkes, fordi den er basert på en fantasi. 💔 

[UtakknemligDiva]

Det er en stor vegg mellom meg og de jeg virkelig føler noe for. Så jeg føler jeg baserer hele livet mitt på en løgn. Mitt liv skjer i hodet mitt. Fordi virkeligheten er for kjip på en måte. Ingenting har for meg vært mer befriende enn å bryte med fornuft og hva mamma sier og hva alle andre sier. Men så blir jeg liksom straffet for det senere: «du kan ikke tro på det du vil bare fordi det er behagelig». Jeg kan velge å tro at han mannen så min vei den kvelden fordi han liker meg også, han svarte da på en kommentar til meg i vinter. Så han kan da ikke misslike meg da? Men jeg føler liksom at mye av det bra blir drept fordi jeg er den jeg er.

[UtakknemligDiva]

Jeg leste nettopp et innlegg, enda en person med Asperger som hadde en negativ opplevelse i sine unge år grunnet diagnosen.

Så er valget mitt liksom enten å melde meg ut av samfunnet, bare sosialisere på nett, velge dagdrømming foran å leve? Eller er det mulig å trene den sosiale muskelen igjen?

Jeg har jobbet på et av Norges mest stressede steder og det gikk bra.

Jeg har veldig modushjerne. Om jeg går ledig slik jeg har gjort noen år nå, så blir jeg veldig grublende, tenker hele tiden, sitter på forum, sosiale medier, og synes det er verre å sosialisere etter pandemien. 
Men da jeg jobbet blandt masse folk så var jeg ikke utmattet av det. 
 

Så når jeg ikke hadde tid til å koble av så fikk jeg plutselig mer energi av sosialiseringa. Men så fort jeg fikk være alene igjen så trakk hjernen foran gardinene. Jeg synes dette er ekstremt irriterende. Jeg lurer veldig på hvordan det er å være andre. Missunner dem som oppsøker folk og blir oppsøkt så fort de har fri. De er sosiale på jobb og de går rett til folk etter jobb. Og jeg føler jeg blir litt den kjipe som helst vil hjem og være alene da  

Jeg tror også oppveksten har ekstremt å si. Jeg kopierer veldig. Hadde moren min hatt et annet gemytt hadde jeg lett vært annerledes selv, men hun er engstelig og forsiktig, noe jeg finner veldig uheldig, men jeg har heldigvis sluppet å bli som henne. Jeg er ikke like ille. 

Jeg er bare lei av å tenke på at jeg har Asperger og sykeliggjør alt jeg gjør. Jeg lukter mye ting feks, før var det kos, men nå blir det avbrutt av «nei vent, jeg har Asperger».. 😛 

[Glitter]

Det virker jo som at du mener alt ble berre etter du fikk diagnosen. Nå forventer du at pga diagnosen så er du sånn og sånn, men du skriver jo at du fungerte før du fikk diagnosen. Men den har du faktisk hatt hele livet. Det eneste som har forandret seg er at du har fått et navn på det. Og da du fikk det så har du begynt å koble alt til diagnosen og du mener at du kan ikke ditt og du kan ikke datt pga stereotypiske ting du leser på nett. Du kan trene deg opp igjen på de sosiale ferdighetene. 

[aa-k-j]

Jeg synes dessverre du lar diagnosen definere deg for mye. Synes heller du bør fokusere på hva du kan og ikke ting diagnosens typiske trekk sier du ikke kan. Glitter har et godt poeng i at du alltid har hatt diagnosen bare du har fått ett navn på den. Jeg fikk nylig diagnosen bipolar og jeg er fremdeles den samme personen bare noen av problemene mine har fått ett navn. Det ble tidligere påstått jeg ikke var villig til endring, men endringer er gjort. Så hva som sies om en person er ikke nødvendigvis slik det absolutt er. Ting er individuellt også ang diagnoser. 

[UtakknemligDiva]

Takk. Det er veldig vanskelig for meg å se forbi diagnosen. Men jeg har jo alltid fått påpekt ditt og datt også. På en måte blitt fratatt all selvtillit. 
Klarer ikke lenger å kose meg med ting jeg gjør alene fordi jeg tenker «typisk Asperger/autist» eller «vanlige folk ville ringt en venninne eller gått ut og funnet på noe»

Ja, jeg har vanskelig for å se mellomting noen ganger. 
Jeg kan kanskje være litt direkte, men je ser det positivt, fordi ingenting vil forbedre seg om alle bare skal si det folk vil høre. Jeg er ikke ufin altså, men jeg kan gjøre enkelte litt «upset» hvis dere skjønner. 
 

[UtakknemligDiva]

Jeg lurer på om det kan være fordi jeg hele tiden har fått høre «du må ikke si» «slike ting spør man ikke etter» «du skulle heller» «du må slutte å» «Du må begynne å»  i barndommen. Hele tiden etter noe sosialt var mamma fortvilet over noe jeg hadde sagt, gjort eller at jeg ikke hadde reagert som forventet, eller at jeg ikke satte meg nok i respekt. Men jeg fikk jo så ofte kjeft så jeg ble sjenert da, stille og sjenert fordi alt kunne være så galt å si. Men så kom jeg i tenårene og de ville få meg mer «bitchy».. da skulle jeg plutselig bli mer av alt jeg ikke skulle være i barndommen. 
 

Dette er sikkert fordi jeg ikke ser mellomtingen. 
Jeg har problemer med å omgås moren min nå fordi jeg føler hun hele tiden fremdeles hat denne uvanen. Hun sier ikke hva jeg skal lenger men hun kommer med råd, skal vise meg ting, hele tiden omkorrigere bittelitt på hva jeg har sagt eller gjør. Dette får meg til å føle meg uselvstendig og underutviklet. Det forsterkes når jeg er nær henne. Hun har vært stor støtte og alltid hørt på meg. Men hun irriterer meg dessverre veldig fort fordi hun har litt for litt for å komme med slik «du skulle ikke heller....» 

[UtakknemligDiva]

aa-k-j skrev (2 timer siden):

Jeg synes dessverre du lar diagnosen definere deg for mye. Synes heller du bør fokusere på hva du kan og ikke ting diagnosens typiske trekk sier du ikke kan. Glitter har et godt poeng i at du alltid har hatt diagnosen bare du har fått ett navn på den. Jeg fikk nylig diagnosen bipolar og jeg er fremdeles den samme personen bare noen av problemene mine har fått ett navn. Det ble tidligere påstått jeg ikke var villig til endring, men endringer er gjort. Så hva som sies om en person er ikke nødvendigvis slik det absolutt er. Ting er individuellt også ang diagnoser. 

Ja det er nok sant. Jeg har alltid vært mer aktiv enn de fleste og fikk mye skryt i tenårene da det er vanlig å bli veldig rolig i den alderen mens jeg bare måtte likevel. Jeg har alltid foretrukket å gå foran å kjøre, trenger alltid å ut flere ganger om dagen feks. Klarer ikke forestille meg at folk sitter på jobb hele dagen, for så å sette seg resten av dagen hjemme og. Men dette sykeliggjør jeg også. 
Et ekstra stress som må ut?

Hadde jeg satt meg ned og drukket alene hadde jeg dømt meg for dette og, men jeg vet om mange rundt meg som gjør dette. Så fort de har fri dagen etterpå så må de drikke. 
 

Jeg bruker klær med hull. Såklart ikke i sosiale sammenkomster hvor man skal se litt ordentlig ut, men om jeg bare skal være ute eller alene osv. Jeg kaller det å bruke opp. Men mange jeg kjenner kaster klærne så fort det kommer hull eller andre ting. I mine øyne er dette oppbrukt, mens for andre er det kanskje ustelt og fattig, og uhøffelig. 
 

Jeg trenger oversikt og orden. Legger alltid viktige ting på samme sted. Og aspergere er jo kjent for dette da. Men før var jeg ekstremt rotete, men da sykeliggjorde jeg det også. Alle «venninnene» mine var så ryddige mens jeg følte jeg ikke fulltid denne biten. Nå synes jeg de fleste andre er rotete.