Mistillitens pris - norsk psykiatri om dagen

[Eva Sofie]

I Dagens Perspektiv kan vi lese et innlegg skrevet av fagsjef i Norsk Psykologforening, Kim Edgar Karlsen, "Mistillitens pris", som jeg tenker har med seg mange viktige punkter og oppsummerer bra.

Det er uansett innholdet som er det viktige og det er skremmende og trist å lese og er kanskje mye av bakteppet for hvorfor tallet på uføretrygdede med psykiske lidelser er så høyt - og det kunne nok ha vært betydelig høyere om flere hadde fått innvilget uføretrygd. Ikke at jeg tenker det nødvendigvis er løsningen for alle - velferdssamfunnet vil ikke gå rundt med for mange på offentlige stønader.

• 10 prosent av landets kommuner har ikke noe psykisk helsetilbud til barn og unge

• Bare halvparten av kommunene har ambulante eller oppsøkende tjenester til barn og unge

• Hver femte henvisning til spesialisthelsetjenesten avslås (minst 30.000 personer årlig) og vurderingspraksisen virker tilfeldig. Noen steder er avslagsprosenten hele 50%.

• Kompetanse og rammebetingelser til å tilby kunnskapsbasert utredning og behandling mangler mange steder

• Kvalitetsindikatorene som tjenestene styrer etter, måler ikke om behandlingen har effekt for brukerne

"En rekke nye styringsverktøy er tatt i bruk i psykisk helsevern: Flere lovfestede brukerrettigheter, detaljerte prosedyrer og retningslinjer, pakkeforløp og kvalitetsindikatorer. Innsatsstyrt finansiering (ISF), setter også en prislapp på spesifikke diagnoser og aktiviteter."

Bare en liten oppfordring til å lese artikkelen - jeg synes den oppsummerer situasjonen bra.

(Jeg valgte å putte den under Åpent forum, da det er et tips til artikkel, men med et psykiatrisk innhol - @admin får ev. vurdere å flytte den.)

[Glitter]

Litt komplisert å gape over for meg akkurat nå, men jeg leste den, og kunne jo kjenne på dette med at jeg har kjent på mistillit til systemet og å ha blitt sviktet da det gjaldt. Det at det ikke var hjelp å få når det var så akutt, det tok fra meg siste rest av kampvilje hos meg og jeg gav helt opp. Og det at ingen har villet innrømme at det ble gjort en feilvurdering i etterkant eller ta en prat om hvordan man kan unngå det i framtiden, det vekket ikke tillitt for min del. Hadde de kunnet gjort det, så hadde den første bristen i tilliten kunne blitt reparert. I stedet sitter jeg igjen med en utrygghet rundt det å bli hørt når det blir så alvorlig ille som det var i løpet av mai og ut i juni. Tenk om jeg hadde blitt hørt? Men enn om jeg ikke blir det hvis det kommer en neste gang da? 

Tror mange kan ha mye å kjempe med bare de vet at det er hjelp å få. Jeg får jo videre hjelp jeg, men jeg fikk ikke det da det stod så akutt om liv og jeg var så tydelig på hvor dårlig jeg var. 

Og å være den pasienten som DPS (poliklinikken) ikke vet hvordan de skal hjelpe. Som ikke hadde en behandler å gi meg da det ikke fungerte med den jeg hadde, med svar om at verken hun eller noen andre på mitt DPS har kompetanse til min sammensetning av problemer, det er vanskelig å forholde seg til. For det vil jo i praksis si at jeg i hverdagen ikke har et sted å gå til i behandling. Jeg får legges inn i noen dager når jeg har forverring, men når jeg jevnt over er stabilt dårlig så trenger jeg jo langvarig og stabil poliklinisk behandling, men det kan de ikke tilby her, og de vet ikke hva de skal gjøre. Jeg vet heller ikke hva de skal gjøre. 

Så det forsøkes med en planlagt innleggelse her og der, med nesten ett års mellomrom, men ellers er akuttpsykiatrien min hovedbehandling og det er bare brannslukking. 

Jeg for min del opplever at systemet ikke vet hvordan de skal hjelpe personer med mer eller mindre komplisert problematikk. Så hva gjør man da? Jeg personlig kjenner meg utrygg og sliter med å ikke gi meg selv opp. 

[AnonymBruker]

Kan du legge slike tråder på psykiatri ?

Anonymkode: 18d66...803

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Kan du legge slike tråder på psykiatri ?

Anonymkode: 18d66...803

Du får klage til admin da vet du, om det plager deg så fælt! 

Anonymkode: cc324...254