Jeg er psykisk syk og har alene ansvar for psykisk syk datter

[frosken]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

HJELP er aleneforeldre er selv psykisk syk og er alene med en psykisk syk ungdom som ikke vil ha hjelp. Jeg har selv gått til psykolog, men så lenge jeg ikke får hjelp med min datter blir jeg ikke frisk. Ungdomen har kutta ut all skole og all form for kontakt med omverdnen(unntatt noen i fam av og til). Jeg har bedd om hjelp, men alt jeg får til svar er at så lenge ungdomen ikke vil selv er det ikke så mye å gjøre. Ungdomen er over 18 så barnevernet kan ikke hjelpe. Og har prøvd de før og var samme svar, nei så lenge ikke ungdomen ville ha hjelp selv.....Jeg skjønner jeg ikke kan bestemme ang at noen skal ta imot behandling. 

Men jeg er i ferd med å bli uføretrygda og all min livslyst er borte, fordi jeg ikke ser noen ende på dette. Har prøvd og få hjelp fra famile, men dessverre synes de det blir for tøft. Har sagt til behandler at jeg ikke tror ikkeh an/hen  før noen hjelp før jeg er borte og det mener jeg. Jeg har vært innlagt, da var hun litt hos famile. Jeg får ikke sove og har fårr mye angst på grunn av dette. Det virker på meg som om at alle bare står og ser på at jeg mitt liv er et helvete. Skal det være sånn.

Anonymkode: 3362e...e22

Det er dessverre ingen enkle løsninger for unge voksne som unnviker både hverdagslivets utfordringer og behandling. Og det er heller ikke gitt at behandlingsapparatet klarer å gjøre så mye med situasjonen, selv om hun hadde gått til samtaler. Unnvikende problematikk vies for lite oppmerksomhet både i skole- og helsevesen, etter min oppfatning. 

Jeg ville ha startet med å prøve å få tak i hvorfor hun ikke kan tenke seg noen form for hjelp. Er det fordi hun oppfatter det også som for vanskelig? Noen få steder i landet finnes det team som reiser hjem til pasientene, i stedet for at pasienten må dra til et eller annet kontor.  Det finnes også spesialskoler noen steder. beregnet for unge voksne i hennes situasjon. 

Jeg tror ikke at det offentlige alene kan komme noen vei i forhold til henne, - det må foregå i en form for samarbeid hvor du også er involvert. Jeg hadde valgt mine kamper med omhu i forhold til henne, men til gjengjeld stått steilt på at noe må i gangsettes. Kanskje en felles samtale med fastlegen kan være et startpunkt. 

Til slutt en konkret historie om en ung voksen i tilsvarende situasjon: Etter flere år med unnvikende atferd, uten noen form for effekt av behandling, og uten synlige tegn på endring, så kom en vesentlig endring i gang. Det startet med at hun hadde en hobby hun likte, og etter at hun hadde holdt på med hobbyen i et par år, så valgte hun faktisk å begynne på folkehøgskole. Overraskende nok så gikk året på folkehøgskolen bra og i etterkant gikk hun i gang med å fullføre vgs. Etter 5 år med noe som så ut som total stillstand (og en utslitt familie), så er hun nå i gang med studier + deltidsjobb.  Dessverre var det familiens innsats som gradvis fikk dette til å snu, tiltakene fra helsevesenet var det lite hjelp i.