Hvorfor må noen av oss ha så lite å si? Klaffe med så få?

[UtakknemligDiva]

Hva gikk galt innvendig?

[Glitter]

Jeg vet ikke hva man skal svare på dette. Vi er alle forskjellige og vi har alle våre utfordringer. For noen av oss er det blant annet å være på samme kanal som andre mennesker og ikke føle at en er fra et annet univers. 

[slabbedask]

90tallsbarn skrev (14 minutter siden):

Hva gikk galt innvendig?

Veldig vanlig for oss med asperger. Autisme betyr "å trekke seg inn i seg selv". Da har man ikke så mye å snakke om og har få interesser.

[UtakknemligDiva]

slabbedask skrev (7 minutter siden):

Veldig vanlig for oss med asperger. Autisme betyr "å trekke seg inn i seg selv". Da har man ikke så mye å snakke om og har få interesser.

Ja men dette ødelegger mitt forhold til andre!! Det ødelegger gleden ved å være forelsket!!!! :’( 

Hva faen er dette for slags hjernefeil?

Forbanna dritt! Kjærlighetssorg i glede på en måte. Er ren tortur å gå rundt kåt og vite at egentlig kommer jeg aldri til å få gjort noe med han. Lurer på hvordan det er. Jeg har en og annen kjedelige fyr som hinter om oppmerksomheten min. Slik plagsom mygg bare. 

Endret 17. juli 2021 av 90tallsbarn

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (19 minutter siden):

Jeg vet ikke hva man skal svare på dette. Vi er alle forskjellige og vi har alle våre utfordringer. For noen av oss er det blant annet å være på samme kanal som andre mennesker og ikke føle at en er fra et annet univers. 

Dritt kanalene mine. Noen ganger er jeg på samme kanal som andre, men jeg vet ikke hva som styrer det. Været, mat jeg (ikke) har spist, fysisk aktivitet, enkelt og greit kjemisk ubalanse i kroppen, noe som har skjedd i livet mitt som gjør meg glad? Det finner man nok ikke ut av. 
 

Men jeg er så irritert på at jeg alltid er hun som står på utsiden. Men jeg kan ikke sette meg sammen med en gjeng. Det blir bare rart. Jeg hører på deres morsomme historier. Jeg har liksom ingen. Jeg er ikke en del av det/dem. Det virker totalt uoppnåelig og urealistisk å få gjort noe med han mannen. Nok en gang. Med alle jeg har likt. Jeg er bare mega teit som føler noe. Hva er det her? Jeg har lært at forelskelse og kåthet er stas, noe godt. Det føles som en straff for min del. 
Jeg er så redd for å virke interessert at jeg noen ganger setter på en kald maske. Men smiler jeg så virker jeg underdanig er jeg redd. Så ingenting er rett.

Sett at jeg blir med han. Bare gjør det! For meg er det et adrenalinkikk. Han vil kanskje enten være drittsekk og se på meg som ei som han kan knulle for å få gjort det. Skryte av det i ettertid og overse meg. Jeg vil da føle meg utnyttet og forlatt og driti ut. 
Andre vil nok sperre opp øyene. 

 

[UtakknemligDiva]

Jeg er lei av kjærlighetssorg. Jeg er lei av å forbinde denne følelsen med skam. 
Jeg er lei av å se den jeg liker ha det gøy uten meg. De har alltid venner, de er på ting, de mestrer jobb til tross for utfordringene sine. Jeg sitter alene, jeg ser på sosiale medier for å se bilde av dem, jeg overhører dem ha de gøy. Jeg fremstår som utenfor og stille, men egentlig er jeg ganske mye villere enn folk tror. Men jeg får det ikke ut  jeg er stengt inne i meg selv. Jeg er redd jeg har andre følelser enn andre.