Hvorfor tar folk på seg «æren» som den ville og impulsive?

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (1 time siden):

Å oppføre seg som en tenåring er ikke typisk Asperger nei. At du mangler livserfaring er noe annet enn å oppføre seg på den måten som du gjør. 

Du må ikke tenke deg om så nøye som du gjør. Altså folk flest tenker ikke så mye over om akkurat du er en stille eller høylytt person. Menn flest ser ikke på kvinner som en bimbo eller bruksgjenstand. Du beskriver jo tenåringer. 

Men jeg tenker vel slik av en grunn? Jeg tør ikke stole så på folk fordi jeg ikke vet hvordan jeg reagerer og jeg vet ikke hva som skjer i hodet på folk. Psykologen min sa at med den diagnosen kan jeg fort havne i situasjoner der jeg blir utnyttet. Og jeg er alltid redd for dette, særlig når det er en mann jeg liker. Jeg er redd for at jeg er villig til å gjøre nesten alt for at han skal ville være min osv. Jeg har ingen egen personlighet. 

[UtakknemligDiva]

Men jeg er redd for at jeg bare spiller skuespill. At jeg vil svi for at jeg sosialiserer mer. For vi med Asperger er da ikke skapt for å være så sosiale? Så jeg er redd for at jeg egentlig bare brenner meg ut, og til slutt ender med utmattelse. En utmattelse i hodet fordi jeg ikke tar hensyn til autismen. At jeg tenker at man kan trene seg sosial bare er en desperat drøm om å «bli frisk». Jeg tenker at selv om jeg vil ut på livet så bør jeg kanskje holde meg hjemme slik at hjernen ikke blir utslitt. Slik som folk med ME må ligge hjemme fordi kroppen ikke tåler så mye.

Ellers så tenker jeg tankens kraft. Kanskje er det personligheten. Hvorfor skal vi drive smalltalk liksom? Vi trenger å legge merke til detaljer. Kanskje jeg kan trene meg på å slutte å tenke så. Klarte det et par dager. Spesielt når jeg tok medisinen min og spiste masse mat ved siden av. Kroppen min har et massivt behov for næring og da forsvinner ticks, det er enklere å holde tanker unna og jeg innser at det er bortkastet å gruble for alt inni mitt hode er bare i mitt hode.

Men så kommer det tilbake da. Jeg får angst og er redd for at jeg må leve med tankekjøret, at jeg blir sliten av å være sosial osv. Synes det er så irriterende. Jeg analyserer hva som er inni meg som gjør slik.. da er det ikke noe gøy å gjøre noe som helst fordi jeg føler at alt jeg gjør er asperger.

[Glitter]

90tallsbarn skrev (26 minutter siden):

Men jeg er redd for at jeg bare spiller skuespill. At jeg vil svi for at jeg sosialiserer mer. For vi med Asperger er da ikke skapt for å være så sosiale? Så jeg er redd for at jeg egentlig bare brenner meg ut, og til slutt ender med utmattelse. En utmattelse i hodet fordi jeg ikke tar hensyn til autismen. At jeg tenker at man kan trene seg sosial bare er en desperat drøm om å «bli frisk». Jeg tenker at selv om jeg vil ut på livet så bør jeg kanskje holde meg hjemme slik at hjernen ikke blir utslitt. Slik som folk med ME må ligge hjemme fordi kroppen ikke tåler så mye.

Ellers så tenker jeg tankens kraft. Kanskje er det personligheten. Hvorfor skal vi drive smalltalk liksom? Vi trenger å legge merke til detaljer. Kanskje jeg kan trene meg på å slutte å tenke så. Klarte det et par dager. Spesielt når jeg tok medisinen min og spiste masse mat ved siden av. Kroppen min har et massivt behov for næring og da forsvinner ticks, det er enklere å holde tanker unna og jeg innser at det er bortkastet å gruble for alt inni mitt hode er bare i mitt hode.

Men så kommer det tilbake da. Jeg får angst og er redd for at jeg må leve med tankekjøret, at jeg blir sliten av å være sosial osv. Synes det er så irriterende. Jeg analyserer hva som er inni meg som gjør slik.. da er det ikke noe gøy å gjøre noe som helst fordi jeg føler at alt jeg gjør er asperger.

Vi er jo ikke skapt for å ikke være sosial, men det er gjerne mer utmattende ja. Det vil ikke si at en skal droppe å være sosial og droppe å utsette seg for sosial trening, men at man må finne en balanse mellom hva som blir for mye og hva som blir for lite. 

Å måtte gjøre dette er ikke unikt for Asperger syndrom. Det er mange lidelser både psykisk og fysisk hvor en opplever det at en ikke klarer like mye som mange andre. 

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (2 timer siden):

Vi er jo ikke skapt for å ikke være sosial, men det er gjerne mer utmattende ja. Det vil ikke si at en skal droppe å være sosial og droppe å utsette seg for sosial trening, men at man må finne en balanse mellom hva som blir for mye og hva som blir for lite. 

Å måtte gjøre dette er ikke unikt for Asperger syndrom. Det er mange lidelser både psykisk og fysisk hvor en opplever det at en ikke klarer like mye som mange andre. 

Men jeg blir ikke utmattet hele tiden. Noen ganger lurer jeg på om jeg har en annen diagnose sånn egentlig. Unnvikende pf kanskje, kjenner meg veldig igjen i det meste der. 
Da jeg ble utredet ble det mye prat om hvordan jeg var som barn og jeg tror dette var det som virkelig hevet poengene til å oppnå diagnosen. Ja, jeg var veldig autistisk som barn så noe var det jo. Og ja, jeg husker hvor mye jeg HATET å være med andre. Alt av lek var teit, meningsløst, kjedelig og tvang. Ikke var det noen fine opplevelser heller fordi jeg fikk bare kjeft hele tiden fordi jeg ikke forstod. 
Jeg har jo hatt mange jobber. Jeg har ikke blitt utslitt etter jobb heller. 

[Humlesurr]

Du snakker veldig mye om hvor mye du hater deg selv og hva Asperger hindrer deg i å gjøre. Jeg skulle veldig gjerne likt å høre hva du liker ved deg selv og om det er noe med Asperger diagnosen som er noe positivt? 
Og spiller det noen rolle hvilken diagnose du har sånn egentlig? Hvem er du, uavhengig av diagnose? Hvilke egenskaper og kvaliteter har du som menneske? (Du trenger ikke svare her, men oppfordrer deg til å tenke litt gjennom det). 

[Glitter]

90tallsbarn skrev (26 minutter siden):

Men jeg blir ikke utmattet hele tiden. Noen ganger lurer jeg på om jeg har en annen diagnose sånn egentlig. Unnvikende pf kanskje, kjenner meg veldig igjen i det meste der. 
Da jeg ble utredet ble det mye prat om hvordan jeg var som barn og jeg tror dette var det som virkelig hevet poengene til å oppnå diagnosen. Ja, jeg var veldig autistisk som barn så noe var det jo. Og ja, jeg husker hvor mye jeg HATET å være med andre. Alt av lek var teit, meningsløst, kjedelig og tvang. Ikke var det noen fine opplevelser heller fordi jeg fikk bare kjeft hele tiden fordi jeg ikke forstod. 
Jeg har jo hatt mange jobber. Jeg har ikke blitt utslitt etter jobb heller. 

Hvis du lurer på om du er feildiagnostisert så kan du spørre om en second opinion. 

Og sånn ellers, så er personer med AS ulike de også, så at du ikke blir utmattet trenger ikke bety du ikke har det. 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (På 24.7.2021 den 16.32):

Ingen som har lagt merke til dette? Fordi ingen vil være den stille ikke sant?

Jeg tar gladelig i mot den pakken der fremfor folk som skal knulle i ecstasy rus og lage drama av ingenting. Jeg er intro, stille og rolig, og veldig glad i å være det. Betyr ikke at jeg ikke kan slå meg løs i blant, men jeg foretrekker dte rolige og sikkert for deg kjedelige livet. All den dramaen du ønsker står jeg gladelig over.

Anonymkode: bd616...211

[UtakknemligDiva]

Humlesurr skrev (1 time siden):

Du snakker veldig mye om hvor mye du hater deg selv og hva Asperger hindrer deg i å gjøre. Jeg skulle veldig gjerne likt å høre hva du liker ved deg selv og om det er noe med Asperger diagnosen som er noe positivt? 
Og spiller det noen rolle hvilken diagnose du har sånn egentlig? Hvem er du, uavhengig av diagnose? Hvilke egenskaper og kvaliteter har du som menneske? (Du trenger ikke svare her, men oppfordrer deg til å tenke litt gjennom det). 

Jeg liker ved meg selv? At jeg ikke er særlig dobbeltmoralsk. Jeg følger selv de regler jeg mener andre skal følge. Jeg brenner for redusert forbruk og derfor leter jeg først på bruktmarkedet før jeg går i en butikk feks. 
 

Jeg liker utseendet mitt, at jeg nesten aldri er syk. 

Jeg kan spise hva jeg vil, hvor mye jeg vil uten å bekymre meg for om klærne passer. 
 

Jeg har lest om Asperger og en del av problemet er svart-hvitt tenking. Hele tiden jeg leser om diagnosen så tenker jeg at slik er det for meg så jeg har kanskje fått noen problemer som ikke var der før. 
Jeg vet at diagnosen ikke kan medisineres og er også redd for at amfetaminen jeg tar kan forsterke den. Har lest at amfetamin kan forsterke autisme. Derfor venter jeg til jeg går ut døren med å ta den, for starter den å virke når jeg er alene hjemme så vil jeg bare sitte der.. 

[Humlesurr]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Jeg liker ved meg selv? At jeg ikke er særlig dobbeltmoralsk. Jeg følger selv de regler jeg mener andre skal følge. Jeg brenner for redusert forbruk og derfor leter jeg først på bruktmarkedet før jeg går i en butikk feks. 
 

Jeg liker utseendet mitt, at jeg nesten aldri er syk. 

Jeg kan spise hva jeg vil, hvor mye jeg vil uten å bekymre meg for om klærne passer. 
 

Jeg har lest om Asperger og en del av problemet er svart-hvitt tenking. Hele tiden jeg leser om diagnosen så tenker jeg at slik er det for meg så jeg har kanskje fått noen problemer som ikke var der før. 
Jeg vet at diagnosen ikke kan medisineres og er også redd for at amfetaminen jeg tar kan forsterke den. Har lest at amfetamin kan forsterke autisme. Derfor venter jeg til jeg går ut døren med å ta den, for starter den å virke når jeg er alene hjemme så vil jeg bare sitte der.. 

synes du skal fokusere mer på disse tingene. Og kanskje tenke over om det er flere egenskaper ved deg som du liker. Noe av det du beskriver her som utseende og helse sier jo ingenting om deg som person. Ved å definere seg selv kan det også være enklere å finne mennesker man liker å være sammen med. 
Det å lese mye om egen diagnose er ikke nødvendigvis så lurt fordi man da blir så fokusert på det og, som du sier, oppdager noen nye problemer man ikke hadde før. Jeg merker at når jeg selv har veldig mye fokus på egne diagnoser så er det ofte sånn at jeg blir dårligere. Samtidig så er det lurt å ha kunnskap om egen sykdom/diagnose, men ikke stadig fokus.