Er det bare meg?

[gulle]

Kjære dere.

Innimellom så lurer jeg på om det bare er meg som sliter med forholdet til andre mennesker. Jeg tror ikke det, men jeg opplever det veldig vanskelig.

Jeg fikk en datter i 99. Hun hadde en kromosomfeil og som følge av den en alvorlig hjertefeil. Hun fikk leve i 9 mnd. Hun var ett fantastisk lite menneske, og det at hun var så tøff og hadde slik en livsglede er noe som har holdt meg oppe iettertid. Når hun var så tøff så kan vel ikke mora gi seg over heller. Men sorgen etter at hun døde er fremdeles tøff innimellom, selv om dagen i dag også er fylt av håp nå som jeg er gravid igjen i min 30 uke.

Jeg håper at livet skal få litt innhold igjen, selv om hun alldri kan erstattes. Det vet dere jo. De man har for lite vil alltid være ett barn for lite.

Men det var forholdet til andre mennesker jeg vill snakke om denne gangen. Da min datter levde følte jeg ikke at jeg fikk den støtten og omsorgen jeg trengte fra dem. Det har vært tøft å ta ett oppgjør. Mine foreldre er gamle og jeg forventet ikke så mye praktisk hjelp fra dem. Først nå i det siste har jeg klart igjen å ha ett naturlig forhold til dem. Jeg orker å være sammen med familien igjen.

Det har vært godt å klare å gå hjem igjen på en måte.

Nå som jeg er gravid igjen opplever jeg en god omsorg fra dem.

De er der for meg.

Men så er det mine svigerforeldre. Forholdet mitt til dem er helt stivt og unaturlig. Det har alldri vært ett veldig varmt forhold akkurat, men alldri så ille som nå.

Jeg orker dem rett og slett ikke.

De har alldri noen gang spurt hvordan jeg har det. Ingenting kan prates om.

Og når jeg treffer dem snakker de bare om sitt yngste barnebarn som er ett år eldre enn vår datter ville vært idag.(min svigerinnes barn)

Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at når barnet kommer om 10 ukers tid vil jeg ikke ha krefter til å takle dem også. Spille skuespill. Slik jeg har det idag vil jeg helst ikke se dem.

De var der ikke for oss da vår datter levde, eller iettertid. Ja, jeg har vanskelig for å tilgi dem.

Mannen min er enig med meg faktisk. Han er også såret over oppførselen deres. Men de har en litt annen kultur i deres familie enn i min hvor vi kan ta en diskusjon eller ett oppgjør. I deres skal alt bare være glattest mulig på overflaten.

Men nå ulmer det godt under overflaten.

Er det noen av dere som har opplevd noe av det samme?

Jeg har kanskje ikke helt klart å beskrive hva problemet egentlig er, men håper jeg har klart å beskrive dem godt nok.

Puh, dette ble visst langt. håper dere er med meg ennå.

Ha en god påske alle sammen.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Kjære deg.

Jeg vil først si at jeg forstår deg meget godt. JEg hører ikke til her inne på dette forumet, men er av og til inne å leser litt, gråter litt, og får forferdelig vondt av det jeg leser. Uff, for noen grusome og vanskelige situasjoner dere befinner dere i. JEg beundrer deres styrke!

Uansett, tilbake til ditt innlegg .

Det må føles som ett stort svik det å bli stående alene, uten sine foreldre og svigerforeldre, som hjelper til. At de ikke er mer "nær" i den vonde tiden. De er vel de nærmeste til å stå sammen med deg/dere, de har jo også mistet ett familie medlem. Jeg tar meg i å lure om ikke de hadde kontakt i løpet av de 9 mnd. dere hadde deres datter hos dere?

At du ikke orker tanken på å ha dine svigerforeldre hos dere etter fødselen skjønner jeg godt. Du skal ta hensyn til deg selv, kose deg så best du kan, så får du se tiden ann.

Ønsker deg all lykke til.

Hilsen

[Gjest tankefull]

Kjære Gulle!

Kan forsikre deg om at det ikke bare er deg som føler slik i forhold til enkelte mennesker..Jeg har det slik i forhold til min svigerinne,og en "gammel" nabo;spesielt de to.

En 3-4 uker etter at vi mistet Nestor nå i januar,var barna og jeg på besøk hos min mor.Min svigerinne kom noen timer senere enn oss.(Det hører med til historien at hun visste om Nestor,men aldri gitt lyd fra seg på noen måte i anledning dette).Hun valser inn i stuen,får av nevøen min tøyet;setter seg i sofaen og annonserer at de skal ha et barn til i august,strålende fornøyd!Jeg fikk sjokk og klarte bare si;"Lykke til og gratulerer."Jeg hadde mest lyst til å gråte og klarte ikke forholde meg til hverken henne eller min nevø resten av kvelden. Skjønner godt at hun var glad og ville dele dette,men mener vel at dette kunne ha vært gjort noe mer skånsomt..Beklageligvis mistet hun(i 10.uke) 3 dgr etter dette,og jeg klarte ikke å synes synd på henne;dessverre...

Denne "gamle" naboen ringte meg for å prate(hun er i 40-årene),følte vel egentlig at hun var mer nysgjerrig,men hun ringte nå..

Blant annet sa hun at;"Tenk på det,du;at de som har mistet barnet etter fullgått svangerskap eller mister barnet etter at det har levd litt;DE har det mye verre enn deg!Tenk på det,du!"

Selvfølgelig har de det vondt;de som mister slik!Det skjønner jeg da godt!!Men jeg hadde,og har, det sannelig ikke mindre vondt jeg heller!!Jeg fikk aldri bli kjent med Nestor,aldri kjenne varmen eller responsen hans..!!For en kommentar fra et voksent menneske..!?!Jeg ble helt slått ut i flere dager etterpå!Men nå er jeg mest sint på henne;for et ignorant menneske.Det kan ikke være godt å være henne..

Disse to unngår jeg nå,i den grad det går an."Naboen" er ikke noe problem,men svigerinnen blir det nødvendigvis noe sosial omgang med.Men det går greit,er en god "skuespiller" når det er nødvendig...

Når dette er sagt;har fått mye støtte og omtanke fra annen familie og venner.Fra de på jobben har omtanken også vært stor;så der har jeg vært veldig heldig.

Jeg ønsker deg lykke til med det lille underet du bærer i maven.Du er heldig der;selv om det nok kan oppleves som en blandet fornøyelse,spesielt rundt merkedagene for din lille engel.

De beste ønsker for fremtiden og en klem fra Nestor sin mamma.

[gulle]

Kjære Gulle!

Kan forsikre deg om at det ikke bare er deg som føler slik i forhold til enkelte mennesker..Jeg har det slik i forhold til min svigerinne,og en "gammel" nabo;spesielt de to.

En 3-4 uker etter at vi mistet Nestor nå i januar,var barna og jeg på besøk hos min mor.Min svigerinne kom noen timer senere enn oss.(Det hører med til historien at hun visste om Nestor,men aldri gitt lyd fra seg på noen måte i anledning dette).Hun valser inn i stuen,får av nevøen min tøyet;setter seg i sofaen og annonserer at de skal ha et barn til i august,strålende fornøyd!Jeg fikk sjokk og klarte bare si;"Lykke til og gratulerer."Jeg hadde mest lyst til å gråte og klarte ikke forholde meg til hverken henne eller min nevø resten av kvelden. Skjønner godt at hun var glad og ville dele dette,men mener vel at dette kunne ha vært gjort noe mer skånsomt..Beklageligvis mistet hun(i 10.uke) 3 dgr etter dette,og jeg klarte ikke å synes synd på henne;dessverre...

Denne "gamle" naboen ringte meg for å prate(hun er i 40-årene),følte vel egentlig at hun var mer nysgjerrig,men hun ringte nå..

Blant annet sa hun at;"Tenk på det,du;at de som har mistet barnet etter fullgått svangerskap eller mister barnet etter at det har levd litt;DE har det mye verre enn deg!Tenk på det,du!"

Selvfølgelig har de det vondt;de som mister slik!Det skjønner jeg da godt!!Men jeg hadde,og har, det sannelig ikke mindre vondt jeg heller!!Jeg fikk aldri bli kjent med Nestor,aldri kjenne varmen eller responsen hans..!!For en kommentar fra et voksent menneske..!?!Jeg ble helt slått ut i flere dager etterpå!Men nå er jeg mest sint på henne;for et ignorant menneske.Det kan ikke være godt å være henne..

Disse to unngår jeg nå,i den grad det går an."Naboen" er ikke noe problem,men svigerinnen blir det nødvendigvis noe sosial omgang med.Men det går greit,er en god "skuespiller" når det er nødvendig...

Når dette er sagt;har fått mye støtte og omtanke fra annen familie og venner.Fra de på jobben har omtanken også vært stor;så der har jeg vært veldig heldig.

Jeg ønsker deg lykke til med det lille underet du bærer i maven.Du er heldig der;selv om det nok kan oppleves som en blandet fornøyelse,spesielt rundt merkedagene for din lille engel.

De beste ønsker for fremtiden og en klem fra Nestor sin mamma.

Takker for svar. Det er ikke få ganger jeg sitter her på netter og leser. Og finner ut at joda, jeg er visst helt normal.

Og det er like godt hver gang.

:-)

[Liljekonvall]

Kjære deg. Jeg ser at det er ikke bare jeg som må slite med omgivelsene. Det er virkelig synd når ens svigerfamilie ikke er mer deltakende. Min svigerfamilie er ikke stort bedre. Den eneste gangen min svigermor spurte meg hvordan jeg hadde det, etter at jeg mistet Julie under fødselen i juni 2000, var da jeg traff henne tilfedlig på gaten et par dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Ingen fra min svigerfamilie ringte oss, verken på sykehuset eller etter at vi kom hjem. To måneder etter presterte min svigermor å si at jeg var så sterk, for jeg var kommet over dette veldig fort. ??? 19. februar i år fødte jeg Henrik, som døde etter 23 uker i magen. Jeg ble på sykehuset noen dager, for fødselen tok veldig lang tid (tre og et halv døgn). Min samboer var sammen med meg hele tiden, heldigvis. Min far ringte mange ganger hver eneste dag mens vi var på sykehuset. Ingen fra min svigerfamilie ga et eneste livstegn fra seg. Heller ikke etter at vi kom hjem, viste de noen særlig interesse. Jeg tror egentlig ikke at min svigerfamilie ikke bryr seg. Jeg tror at de ikke er i stand til å vise sin deltakelse i sorgen overfor oss som har det vondt. De prater heller med andre om oss. Det er vel enklere. Da slipper de følelsesmessige utbrudd.

Kort tid etter at vi mistet Julie, traff jeg en eldre kvinne, som vi kjenner litt. Hun presterte å si at det var jo bare å prøve igjen. Det var utrolig sårende. Klart vi kunne prøve å få et barn til, men dette barnet ville da aldri bli noen erstatning for Julie! Så prøvde vi igjen, og det gikk galt igjen. Vi har ikke fått kommentarer om at det bare er å prøve igjen. I stedet forteller folk oss at de som har hatt sine barn hos seg, har det mye verre enn oss. Vel, det har jeg ingen forutsetninger til å uttale meg om, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde fått noen minutter sammen med Julie og Henrik. De som kommer med slike kommentarer skjønner ikke hvor vondt det gjør. De bagatelliserer min sorg og mitt savn, og gir meg dårlig samvittighet fordi jeg sørger over mine barn.

De som ikke har mistet noen selv, kan ikke vite hvordan det føles. De klarer ikke å sette seg inn i vår situasjon, og uvitenhet fører til at de sier ubetenksomme ting. De prøver kanskje å trøste, men ender opp med å såre i stedet.

Jeg håper de siste ukene av svangerskapet ditt blir fine, og at du får et barn som vil gi deg mye glede i livet. Et barn som får høre om sin sterke og flotte storesøster, som dessverre døde altfor tidlig.

De beste ønsker fra

[gulle]

Kjære deg. Jeg ser at det er ikke bare jeg som må slite med omgivelsene. Det er virkelig synd når ens svigerfamilie ikke er mer deltakende. Min svigerfamilie er ikke stort bedre. Den eneste gangen min svigermor spurte meg hvordan jeg hadde det, etter at jeg mistet Julie under fødselen i juni 2000, var da jeg traff henne tilfedlig på gaten et par dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Ingen fra min svigerfamilie ringte oss, verken på sykehuset eller etter at vi kom hjem. To måneder etter presterte min svigermor å si at jeg var så sterk, for jeg var kommet over dette veldig fort. ??? 19. februar i år fødte jeg Henrik, som døde etter 23 uker i magen. Jeg ble på sykehuset noen dager, for fødselen tok veldig lang tid (tre og et halv døgn). Min samboer var sammen med meg hele tiden, heldigvis. Min far ringte mange ganger hver eneste dag mens vi var på sykehuset. Ingen fra min svigerfamilie ga et eneste livstegn fra seg. Heller ikke etter at vi kom hjem, viste de noen særlig interesse. Jeg tror egentlig ikke at min svigerfamilie ikke bryr seg. Jeg tror at de ikke er i stand til å vise sin deltakelse i sorgen overfor oss som har det vondt. De prater heller med andre om oss. Det er vel enklere. Da slipper de følelsesmessige utbrudd.

Kort tid etter at vi mistet Julie, traff jeg en eldre kvinne, som vi kjenner litt. Hun presterte å si at det var jo bare å prøve igjen. Det var utrolig sårende. Klart vi kunne prøve å få et barn til, men dette barnet ville da aldri bli noen erstatning for Julie! Så prøvde vi igjen, og det gikk galt igjen. Vi har ikke fått kommentarer om at det bare er å prøve igjen. I stedet forteller folk oss at de som har hatt sine barn hos seg, har det mye verre enn oss. Vel, det har jeg ingen forutsetninger til å uttale meg om, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde fått noen minutter sammen med Julie og Henrik. De som kommer med slike kommentarer skjønner ikke hvor vondt det gjør. De bagatelliserer min sorg og mitt savn, og gir meg dårlig samvittighet fordi jeg sørger over mine barn.

De som ikke har mistet noen selv, kan ikke vite hvordan det føles. De klarer ikke å sette seg inn i vår situasjon, og uvitenhet fører til at de sier ubetenksomme ting. De prøver kanskje å trøste, men ender opp med å såre i stedet.

Jeg håper de siste ukene av svangerskapet ditt blir fine, og at du får et barn som vil gi deg mye glede i livet. Et barn som får høre om sin sterke og flotte storesøster, som dessverre døde altfor tidlig.

De beste ønsker fra

Kjære deg/dere.

Jeg finner ikke ord. Jeg føler så med dere.

Dere har all rett til å sørge.

Mange har også sagt til meg at det var til det beste at min datter døde. Siden hun ikke var frisk.

Det er utrolig sårende når en får slike kommentarer. Jeg blir så utrolig lei av hele tiden å gå å unnskylde alle andre.

(det var jo ikke ment for å såre)

Jeg trodde jeg kom til å lære å takle omgivelsene etterhvert, men det har jeg ikke gjort. 2 år etter gjør det fremdeles vondt. Jeg blir så sliten av det.

Nå når jeg er gravid igjen er det mange som tror at sorgen er over. Det er den på ingen måte. Fremdeles kan den slå meg helt ut av sin styrke. Men jeg vet at dette barnet vil gi meg ett positivt innhold i livet igjen.

Hvis nå alt skulle gå godt denne gangen.

Store klemmer til dere alle.

[elingeir]

Hei

Jeg trodde jeg hadde mange gode venner. Da min sønn døde for snart 2 år siden ble det helt klart for meg at jeg hadde kun noen få venner. Noen av mine såkalte venner har jeg hatt siden ungdommen- de skygget banen da vi lå på Rikshospitalet- de klarte ikke å takle det. Noen få andre stillt opp alt de kunne. kom med middager som de satt på trappen, gikk i butikken for oss og viste virkelig omsorg. De som forsvant kan jeg desverre ikke tilgi- tenk at de bare forsvant og jeg som hadde slik bruk for dem. Jeg har forsatt ikke kontakt med dem, de har prøvd å kontakte meg og stått med tårer i øynene og beklaget seg. Mitt spørsmål var da- beklager du deg for din egen dårlige samvittighet eller for at du ønsker å være der for meg? Sorgen er nemlig ikke over på lenge ennå. Jeg har ikke så mange GODE venner igjen men de er virkelig verdt å ta vare på.

Dette er bare litt om hvordan jeg og mine rundt meg taklet det hele.

http://homefree.sensewave.com/~s323334

elingeir

[gulle]

Hei

Jeg trodde jeg hadde mange gode venner. Da min sønn døde for snart 2 år siden ble det helt klart for meg at jeg hadde kun noen få venner. Noen av mine såkalte venner har jeg hatt siden ungdommen- de skygget banen da vi lå på Rikshospitalet- de klarte ikke å takle det. Noen få andre stillt opp alt de kunne. kom med middager som de satt på trappen, gikk i butikken for oss og viste virkelig omsorg. De som forsvant kan jeg desverre ikke tilgi- tenk at de bare forsvant og jeg som hadde slik bruk for dem. Jeg har forsatt ikke kontakt med dem, de har prøvd å kontakte meg og stått med tårer i øynene og beklaget seg. Mitt spørsmål var da- beklager du deg for din egen dårlige samvittighet eller for at du ønsker å være der for meg? Sorgen er nemlig ikke over på lenge ennå. Jeg har ikke så mange GODE venner igjen men de er virkelig verdt å ta vare på.

Dette er bare litt om hvordan jeg og mine rundt meg taklet det hele.

http://homefree.sensewave.com/~s323334

elingeir

Kjære elingir.

For en flott minneside.

Skulle ønske du var denne opplevelsen foruten.

Nå triller tårene for deres lille Patrick, og for dere.