Hvordan reagere(handle) når 5 åringen slår

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 5,5 som har en del utfordringer. Han er en fantastisk flott og kreativ gutt. Han er så god og folk rundt oss elsker han. Men han sliter litt med angst og det kommer frem når han skal i nye situasjoner osv. Han har alltid vært sånn. Nå har han startet SFO og det har ikke vært så lett for han. Han blir veldig sint og starter med å slå og sparke. Hjemme altså.

Det jeg lurer på, er hvordan jeg skal handle når han begynner å slå. Jeg har fulgt den "pedagogiske oppskriften" med å holde meg rolig, si han ikke må slå fordi det er vondt. Tatt han vekk fra situasjonen, forsøkt å holde/trøste han, snakke rolig til han. Men det hjelper lite. Om jeg fortsetter å være med han så slår han meg, om jeg går vekk fra han kommer han løpende etter meg og slår. Jeg fikk tips fra besteforeldre om å holde han fast til han roet seg, men det skal vi jo ikke gjøre lenger. Dette var vel det forrige generasjon gjorde. Å be han gå på rommet sitt hjelper heller ikke, han løper i så fall bare ut igjen.

Så om noen har konkrete tips til hvordan jeg skal forholde meg til at han slår så setter jeg pris på det. Når det gjelder HVORFOR han slår så vet vi at det er fordi han er redd, så det jobber vi med. Trenger altså bare råd ifht hvordan jeg skal opptre når han slår.

Svar gjerne dere som har opplevd samme og som har et svar på hva dere gjorde konkret sett når barnet slo.

Anonymkode: a4802...c44

[AnonymBruker]

https://terapivakten.no/2019/10/20/hvordan-handtere-barn-som-slar/

 

• Barnet klarer ikke kontrollere sinnet og kroppen
  Dersom den fysiske volden fra barnet kan gå hardt ut over andre, må barnet fjernes fra stedet. Ta det i hånden og gå. Ikke gjør noe mer ut av situasjonen enn å la barnet få utløp for sinnet et annet sted. Det er viktig at du ikke holder det fast eller går helt opp i ansiktet til barnet. Bare la følelsene komme ut.

Anonymkode: aa49c...d44

[Anna Toppomania]

AnonymBruker skrev (På 4.8.2021 den 13.24):

Jeg har en sønn på 5,5 som har en del utfordringer. Han er en fantastisk flott og kreativ gutt. Han er så god og folk rundt oss elsker han. Men han sliter litt med angst og det kommer frem når han skal i nye situasjoner osv. Han har alltid vært sånn. Nå har han startet SFO og det har ikke vært så lett for han. Han blir veldig sint og starter med å slå og sparke. Hjemme altså.

Det jeg lurer på, er hvordan jeg skal handle når han begynner å slå. Jeg har fulgt den "pedagogiske oppskriften" med å holde meg rolig, si han ikke må slå fordi det er vondt. Tatt han vekk fra situasjonen, forsøkt å holde/trøste han, snakke rolig til han. Men det hjelper lite. Om jeg fortsetter å være med han så slår han meg, om jeg går vekk fra han kommer han løpende etter meg og slår. Jeg fikk tips fra besteforeldre om å holde han fast til han roet seg, men det skal vi jo ikke gjøre lenger. Dette var vel det forrige generasjon gjorde. Å be han gå på rommet sitt hjelper heller ikke, han løper i så fall bare ut igjen.

Så om noen har konkrete tips til hvordan jeg skal forholde meg til at han slår så setter jeg pris på det. Når det gjelder HVORFOR han slår så vet vi at det er fordi han er redd, så det jobber vi med. Trenger altså bare råd ifht hvordan jeg skal opptre når han slår.

Svar gjerne dere som har opplevd samme og som har et svar på hva dere gjorde konkret sett når barnet slo.

Anonymkode: a4802...c44 En ting er bra sikkert og det er at du skal vertfall ikke skal "be han gå på rommet sitt". Rommet er der han skal ha det trygt og godt, der han skal falle til ro og sove, IKKE under noen omstendighet er rommet og senga et "straffested"! Ja, det høres ut som at gutten din er helt tydelig engstelig, det er et eller annet som oppleves utrygt og som han ikke er istand til / moden nok til å sette ord på, til å forstå og mestre selv. Har du forsøkt - i ei ikke-aggressiv stund - å sette deg ned sammen med han, ha det helt rolig og trygt uten andre tilstede, og som alle foreldre bør gjøre daglig, nemlig "snakke-gjennom dagen", snakke om "dagen i dag", hva har han gjort / opplevd / vært med på / vært sammen med osv.? Rett og slett bearbeide dagens hendelser, få tømt hodet - på både "godt og ondt". Deretter spørre om hvordan han har det sammen med de voksne på SFO, de andre barna på SFO, hvem har han blitt best/mest kjent med, trives best sammen med, er det noen han ikke trives like godt sammen med, er alle snille mot hverandre osv? Forsøk å vinkle det positivt, samtidig som du bør vise forståelse for at hans opplevelse ikke bare trenger å være positiv. Fornekt aldri hans følelser, hans opplevelser, men snakk-gjennom ting. Kanskje kan han si noe om det er noe han skulle ønske var annerledes den tiden han er der. En gutt på 5,5 år og SFO, det betyr vel at han har startet på skolen nå, så hva med å snakke med skolens-/helsestasjonens helsesykepleier - fortelle din bekymring uten at gutten hører på? Er det måter hun/han kan foreslå som trygging? Barn skal så absolutt ikke slå, og jeg tar for gitt at det aldri er noe han selv heller opplever i hjemmet (vold avler vold); å lære seg vold som konfliktløsing vet vi jo at er det motsatte av konfliktløsende. Masse ros, gode forklaringer når noe skjer som ikke bør skje (atferd etc.), forutsigbarhet (da skal vi gjøre det og sånn) - ikke plutselige endringer. Faste rutiner både med mat og leggetid. Aldri et nei som svar hvis det ikke blir overholdt etter mas/gråt/sinne. Aldri "gjør du det så skal du få det". Aldri trusler! "Ikke" betyr ingen ting, barn trenger forklaring - ut fra alder - mtp. "hvorfor". Barn senser masse uten å forstå så veldig mye av hendelser, og dét kan oppleves utrygt, skape redsel som kommer til uttrykk på mange forskjellige måter - som f.eks. slag/spark/biting/gråt/mareritt/ seprasjonsangst fra mor/far osv. Forbered alltid barnet på hendelser (mor/far skal på jobb, du skal være på SFO før/etter skolen og hvem som henter etter jobb), forbered på overnatting hos besteforeldre og hvor lenge. Si ALDRI "det er du for stor til" og i neste øyeblikk "det er du for liten til", fordi det skaper forvirring, trass, uønsket atferd fordi at barnet kommer i en indre konflikt som det ikke er modent nok mentalt og følelsesmessig til å mestre. Vær raus med ros, men rosen skal være fortjent og forklarende (flink til å ...), og forsøk å ha en voksenregel om å si to positive ting før du sier én negativ .. Rolig lesing på sengekanten og en god nattaklem, det trengs i mange år enda. Jeg ønsker deg lykke til - og vit at du er en god mor når du etterspør løsninger som så tydelig viser at du vil kun det beste for barnet ditt 💕