tenåring med asberger

[usikkermor]

Jeg har en datter, 14 år, med nylig diagnose asberger syndrom. Diagnosen fikk hun i høst, etter omfattende undersøkelser. PPT, nevropsykologisk, o.a. PRoblemet er at hun nekter for at det feiler henne noe som helst. Hun har ikke denne selvinnsikten. (For mye på en gang.) Hun nekter nå å snakke med psykologer. Jeg har fått beskjed om at hun nå vil få innkalling til BUP, men jeg er redd hun vil gå helt i vranglås. Hun trenger hjelp, men nekter for det selv. Hva gjør jeg? Tvang?

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg skjønner godt at hun ikke vil snakke med noen psykologer,for hun føler sikkert at de har suttet henne i en bås og undervudert hennes evner.

Jeg har fått denne diagnosen jeg også, og jeg benekter også at jeg har fått denne diagnosen,men den ble avbekreftet for det stemte ikke at jeg hadde den.Her kommer et innlegg jeg la inn på bokstavbarn:

Da jeg gikk på BUPP, fikk jeg diagnosen Asperger syndrom.De fortalte meg ikke noe særlig om det.Ga ingen informasjon angående dette.Hverken til meg eller mine foreldre.Det eneste de slang i ansiktet på meg,var at jeg aldri kom til å fungere sosial. Jeg gråt hele veien hjem og var så lei meg.

Nå har det gått noen år,og jeg sliter med å godta denne diagnosen.Vil ikke godta den. Jeg har lest mye om den diagnosen og har funnet ut at det ikke stemmer med meg. Vil mye heller være normal og ikke bli sett på som en idiot fordi jeg har asperger syndrom.Ikke vil jeg godta det, og aldri skal jeg godta det også.Det var en psykisk knekk for meg.

Jeg ble sendt til habiliteringstjenesten som jobber med sånne folk for videre utredning og diagnostisereng.Der kom han fram til at jeg ikke har den diagnosen.Jeg hadde blitt nemlig feildiagnostisert.Sendte en avbekreftelse på den diagnosen,men det er ingen som tror på denne avbekreftelsen. ÅÅÅÅÅ!Jeg blir så fortvilet.Blir jeg aldri trodd.

Var også til nevrologisk testing, og der fant de også ut at jeg hadde masse trekk fra ADD

Har du og din datter fått dårlig informasjon om hva det innebærer i ha denne diagnosen.*Da er det kanskje en grunn til at hun reagerer slik hun gjør.

Det du kan gjøre er å forklare henne at det er mange andre som har akkurat den samme diagnosen som henne.Gi henne tid til å innse og godta denne diagnosen.Forklar også at det er mange som går til BUPP av forskjellige grunner og at de er bare der for å hjelpe henne videre i livet.Støtt henne så godt du kan og vær der for henne.Hvis hun ikke vil gå til BUPP nå,så kanskje hun vil gå senere.Jeg selv har erfaring med at det er ganske tøft å bare få en diagnose slengt midt i ansiktet.

Uansett du får fortelle meg åssen det går videre.Hvis du vil,kan du maile meg på :[email protected] eller skrive svar tilbake på dette innlegget her.

Lykke til!

[MsSophie]

Det er veldig vanskelig for barn i puberteten å innrømme for seg selv at de er anderledes. BUP informerte oss om viktigheten av å fortelle vår sønn så tidlig som mulig at det "feilte" han noe. Aksept nivået er større jo yngre du er. Når barna når tenårene før de får diagnosen, event. blir informert - er det visstnok alltid mye vanskligere å nå frem, barn i den alderen har liker ikke å se på seg selv som anderledes, det er jo i den perioden det er om å gjøre å være mest mulig mainstream. Dette avtar jo eldre de blir, og personer som får diagnosen i voksen alder er som regle bare lettet når de får satt et ord på problemene sine.

Jeg har dessverre ikke noen fasit på hvordan du skal gå frem, men "belønningsprinsippet" kan være en mulighet - den blir til stadighet benyttet her hos oss, også etter råd fra BUP. "Gjør du det - så skal du få det" ol. "Is til dessert", "nytt Pusur-blad" er nivået vi ligger på, så vi snakker ikke om de helt store tingene her, men selvfølgelig - jo større hinder som skal passeres - jo større belønning ved oppnådd mål.

Ellers så tror jeg BUP kanskje burde rettlede deg litt mere, de burde sitte på noen nyttige tips om hvordan du skal gå frem, eventuelt sette deg i kontakt med noen som har været i en situasjon tilsvarende din.

Uansett - lykke til.!

[Gjest Set]

Jeg skjønner godt at hun ikke vil snakke med noen psykologer,for hun føler sikkert at de har suttet henne i en bås og undervudert hennes evner.

Jeg har fått denne diagnosen jeg også, og jeg benekter også at jeg har fått denne diagnosen,men den ble avbekreftet for det stemte ikke at jeg hadde den.Her kommer et innlegg jeg la inn på bokstavbarn:

Da jeg gikk på BUPP, fikk jeg diagnosen Asperger syndrom.De fortalte meg ikke noe særlig om det.Ga ingen informasjon angående dette.Hverken til meg eller mine foreldre.Det eneste de slang i ansiktet på meg,var at jeg aldri kom til å fungere sosial. Jeg gråt hele veien hjem og var så lei meg.

Nå har det gått noen år,og jeg sliter med å godta denne diagnosen.Vil ikke godta den. Jeg har lest mye om den diagnosen og har funnet ut at det ikke stemmer med meg. Vil mye heller være normal og ikke bli sett på som en idiot fordi jeg har asperger syndrom.Ikke vil jeg godta det, og aldri skal jeg godta det også.Det var en psykisk knekk for meg.

Jeg ble sendt til habiliteringstjenesten som jobber med sånne folk for videre utredning og diagnostisereng.Der kom han fram til at jeg ikke har den diagnosen.Jeg hadde blitt nemlig feildiagnostisert.Sendte en avbekreftelse på den diagnosen,men det er ingen som tror på denne avbekreftelsen. ÅÅÅÅÅ!Jeg blir så fortvilet.Blir jeg aldri trodd.

Var også til nevrologisk testing, og der fant de også ut at jeg hadde masse trekk fra ADD

Har du og din datter fått dårlig informasjon om hva det innebærer i ha denne diagnosen.*Da er det kanskje en grunn til at hun reagerer slik hun gjør.

Det du kan gjøre er å forklare henne at det er mange andre som har akkurat den samme diagnosen som henne.Gi henne tid til å innse og godta denne diagnosen.Forklar også at det er mange som går til BUPP av forskjellige grunner og at de er bare der for å hjelpe henne videre i livet.Støtt henne så godt du kan og vær der for henne.Hvis hun ikke vil gå til BUPP nå,så kanskje hun vil gå senere.Jeg selv har erfaring med at det er ganske tøft å bare få en diagnose slengt midt i ansiktet.

Uansett du får fortelle meg åssen det går videre.Hvis du vil,kan du maile meg på :[email protected] eller skrive svar tilbake på dette innlegget her.

Lykke til!

Dette ble veldig rotete...

-------------------------------------------

Aspergers... jeg skvetter hver gang jeg hører det navnet. BUP, og UPI hadde en teori om at jeg hadde Aspergers syndrom, noe jeg motbeviste etter en inleggelse. Det eneste de har funnet ut er at jeg har vært/er dypt deprimert.

Forldrene mine har fra jeg var født tatt uendelig med tester av meg. Og sagt at jeg var uvanlig osv. Det har vært ødeleggende for selvtilliten min. Og når jeg var 15 så begynte jeg å vurdere selvmord...

Forrige vinter så ble det så ille at jeg ble tvunget til å begyne å gå til BUP. Og de fant ik ut av meg, og da kom "Aspergers Syndrom" meget fort opp..

På våren ble jeg innlagt på UPI. Etter noen hendelser hjemme, så ble jeg der hele sommeren. Enden på visen ble at jeg flyttet på et ungdoms kollektiv. Det tok meg 6 uker å jobbe meg til avdelingen for de ungdomene som er på vei ut. Og UPI mente at jeg måtte på den avdelingen med mest oppfølging. Hvor feil går det an å ta?

Jeg skal bevise ovenfor BUP, UPI, og foreldrene mine at jeg kan stå alene. Og det er jeg på god vei til.

"Born with a heart of steel".