Hvorfor skal det være så vanskelig å nyte livet?

[UtakknemligDiva]

Jeg føler meg så låst inni meg selv. Jeg har noen perioder der jeg går lett over ens med andre og gir ekstra av meg selv. Ser positivt på livet men så bare smeller det og det er som om den tiden jeg var glad bare var tull. 
Som om jeg egentlig er nedstemt og kommer til å være slik hele livet. Så jeg blir jo redd når jeg er glad også fordi jeg er redd for at jeg bruker opp ressursene mine og får en kjempesmell om jeg ikke tar meg sammen. 
Jeg klarer ikke å la være å tenke på autismen heller. Jeg skulle brukt mer tid med folk og oppsøkt mer men har prøvd det før og ender alltid med å melde meg ut fordi ting ikke gir meg noe. Det blir for kjedelig og jeg blir enda mer tappet for krefter. 
Så det blir til at jeg gjør det meste alene, men det er liksom så flaut og jeg kan heller ikke gå de samme stedene flere ganger fordi folk ser at jeg går alene hele tiden.. 

Jeg føler at jeg må gjemme meg mer og mer fordi jeg er så flau over hvordan jeg er. 
Jeg har aldri noe klapp på skuldra. Jeg har snakket med ei som er veldig direkte og morsom å være sammen med. Hun sier om seg selv at hun gir seg selv ufortjent mye klapp på skuldra, mens jeg ikke gir meg noe som helst. Men når jeg har gitt meg klapp på skuldra så har jeg bare blitt kritisert.

Jwg finner bare ikke ut hvordan jeg skal oppføre meg eller være for å være korrekt. Folk snakker om å ikke være opptatt av å bli likt av alle og har masse selvironi. Men de blir ikke snakket til som meg. De ler av seg selv og sier at de ikke har sosiale antenner, blir ikke likt av noen men så har de både venner og kjæreste. Det er jeg som ikke har særlig venner og er singel, så det må da være noe som ikke stemmer. Å ha selvironi har aldri funket for meg fordi jeg har somregel bare fått kjeft. Ting har vært så mye verre når det har vært meg. 
Jeg klarer ikke leve komfortabelt med dette. 
Jeg bør egentlig søke på jobber, men har blitt mer likegyldig igjen. Jeg er redd for selvbildet når jeg får avslag og jeg er redd for at jobben skal gå greit en stund men så bare kollapser det og jeg ender med sparken. 
:( 

[ISW]

For å svare på overskriften din: Fordi du har et overdrevent sykdomsfokus og fokus på det negative og alt du mener du ikke får til. Du kan ikke nyte livet før du tillater deg å legge merke til livets gleder! 

[UtakknemligDiva]

ISW skrev (16 minutter siden):

For å svare på overskriften din: Fordi du har et overdrevent sykdomsfokus og fokus på det negative og alt du mener du ikke får til. Du kan ikke nyte livet før du tillater deg å legge merke til livets gleder! 

Men jeg føler alltid at jeg straffes for å like det. Lurer på om det har skjedd noe i oppdragelsen min.

For hele tiden jeg var synlig glad over lengre tid så fikk jeg høre sånn «men vi skal tilbake til hverdagen også» . 
Jeg er glad for at jeg har fungerende kropp, jeg har råd til å kjøpe meg mat. Men jeg må ut av hjemmet hver dag og da ender jeg ofte på en kafe ila dagen for jeg kan ikke dra hjem bare for å spise. Så er det en slik streng stemme som sier at jeg lever for dyrt og faen meg ikke egentlig fortjener dette. At jeg gjør meg for flott.