Være åpen om psykiske plager: positivt eller negativt

[AnonymBruker]

Jeg slapper mer av om jeg er åpen, så slipper folk å tro at jeg er sur (på dem), arrogant eller uhøffelig. 
 

Men jeg liker heller ikke å si at jeg er deprimert, for da føler jeg at jeg blir forbundet med depresjon. Jeg vil da ikke være «hun deprimerte» heller. 

Anonymkode: 9df50...c60

[emilie321]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg slapper mer av om jeg er åpen, så slipper folk å tro at jeg er sur (på dem), arrogant eller uhøffelig. 
 

Men jeg liker heller ikke å si at jeg er deprimert, for da føler jeg at jeg blir forbundet med depresjon. Jeg vil da ikke være «hun deprimerte» heller. 

Anonymkode: 9df50...c60

Jeg har vært åpen om mine psykiske lidelser og har stort sett opplevd det som positivt. 

 

[AnonymBruker]

Min psykiske helse er mellom meg og behandler. Ellers prøver jeg å leve et så normalt liv som mulig.

Anonymkode: 01de0...5bd

[Gjest]

Jeg ser ikke så mange grunner til å være så åpen om det. Det er et lite utvalg nære venner som av og til får et innblikk. Det er behandlere og ektefellen som vet aller mest, og sånn synes jeg det er best at det forblir. 

[AnonymBruker]

Anbru skrev (34 minutter siden):

Jeg ser ikke så mange grunner til å være så åpen om det. Det er et lite utvalg nære venner som av og til får et innblikk. Det er behandlere og ektefellen som vet aller mest, og sånn synes jeg det er best at det forblir. 

Men kjennes det ikke som egentlig ingen liker deg for den du er da? At du spiller skuespill? 

Anonymkode: 9df50...c60

[Gjest]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men kjennes det ikke som egentlig ingen liker deg for den du er da? At du spiller skuespill? 

Anonymkode: 9df50...c60

Jeg kan av og til være redd for å ikke bli likt, men det har ikke så mye å gjøre med åpenhet eller ikke å gjøre. Det er bare sånn personligheten min er tror jeg, når jeg er usikker på meg selv. Men prøver å ikke vise det da. For ja, skuespill må vi vel alle drive med i mer eller mindre grad til tider. Det er sånn det er å være voksen. Man kan ikke gi seg hen til følelser sånn som barn gjør. 🙂

[Duken]

Åpenhet uten tvil!! Det tok meg lang tid, men når eg sa til allmenheten (de som ville høre) var det som en tung ryggsek som falt av ryggen min. En klarer ikke få vekk stigmaet og fordommene om psykisk helse, uten det blir gjort i åpenhet. Det gode med det, er at de fleste som er interessert i deg, og hører på deg. Vil også hjelpe deg🙏

[Marye]

Skjulte det for familien

men i manisk psykose ringte jeg rundt til familien og la ut om situasjonen min

skulle ønske sykehuset hadde nektet meg å ringe rundt

pga hukommelsestapet husker jeg bare at jeg ringte en tante. Aner ikke hvem flere jeg ringte.

[FjellOgDalar]

Jeg er åpen om det, brutalt åpen til tider. I mange år skammet jeg meg, var redd for å støte fra meg folk og fortiet mye. Men jeg erfarte etter hvert at det ikke var spesielt bærekraftig. De vonde, ekstremt selvkritiske tankene jeg kan slite med fikk mer og mer kontroll. Til slutt kulminerte det i et selvmordforsøk som har fått synlige konsekvenser. Jeg diktet da opp et par dekkhistorier jeg fortalte både kjente og ukjente ved spørsmål om hvorfor jeg hadde skadet meg. Så gikk jeg på en ny smell et par år senere, og fikk som beskrevet i tidligere innlegg ECT med eksepsjonelt god effekt . I kjølvannet av det, gikk det opp for meg at jeg var møkk lei av å holde ting skjult. Med andre ord forteller jeg rett og slett sannheten om noen spør meg nå. Jeg mener at det å stille spørsmål også innebærer å ta konsekvensene av det. Skal vi få mer åpenhet rundt psykiske lidelser, fordrer det jo at vi som kjenner det på kroppen faktisk tør å være åpne. At en del fysiske sykdommer potensielt er dødelige uten behandling er alle på det rene med. At det også er slik med psykiske lidelser er det mindre forståelse for. 

Stort sett opplever jeg at ærligheten min blir satt pris på. Imidlertid er det viktig å vite at det er en hårfin balansegang der det er viktig å velge både ord og publikum med omhu. Jeg er for eksempel tilbakeholden der sannsynligheten for at det vil slå negativt ut for den jeg snakker med er stor. Det samme gjelder barn. 

[AnonymBruker]

Jeg setter pris på andres åpenhet for da ser jeg at jeg ikke er den eneste og jeg ser at det kanskje er mer vanlig enn vi tror. Men selv er jeg litt redd for jeg er redd for å virke oppmerksomhetssyk. Jeg er også redd for å fore det hvis jeg er åpen for folk spør jo veldig ofte. Jeg kjenner noen som vet om problemene da, nære personer for jeg føler de fortjener å få vite så de ikke tror de har gjort noe galt eller ikke betyr noe. 
Men jeg er ikke så åpen sånn generelt nettopp fordi jeg er redd for at enkelte ikke er så snille og kanskje tenker «Åja! Her har vi ei vi kan late som vi er god venn med så kan vi lure henne og utnytte henne». Eller «enda ei som har slengt seg på trenden å slite psykisk, det her gidder vi ikke»

Anonymkode: 9df50...c60