Ny her.. Desverre..:(

[Salina]

Hei!

Så fort livet kan snu, fra enorm lykke over å snart bli mamma, til en forferdelig vond smerte over å ikke kunne bli det likevel. Eller, jeg er jo blitt mamma, men ikke på den måten jeg hadde tenkt..

For to uker siden skulle vi på vår andre UL. Alt hadde vært greit på første UL, men den lille lå med en hånd foran hjertet, som kastet skygge, slik at det ikke var så enkelt å se hjertet skikkelig. Dessuten lå morkaka litt langt nede. Men alt var greit ifølge jordmor. Så vi møtte spent opp til vår andre Ul i håp om å få fler bilder, og kanskje få vite kjønn. Men da vi spurte jordmor om hun kunne se om det var en liten gutt eller en jente, bet hun oss av med at -det er ikke det som er viktig nå! Først da begynte vi å bekymre oss litt..

For å gjøre en lang historie kort: Den 22. mars ble vi foreldre til en nydelig liten gutt på 422 g og 27 cm lang. Han hadde en meget alvorlig hjertesykdom, og vi valgte å avbryte svangerskapet i min 21. uke. For et valg å måtte ta!!! Vi har fått fantastisk hjelp og støtte på RiT, og legene virket enige i valget vårt, og det er litt godt.

Og jeg som skulle bli mamma i juli! Det er så ubeskrivelig vondt!!! Så meningsløst og urettferdig!

I går hadde vi begravelse for den lille gutten vår. Det var vondt, men også litt godt å følge han til sitt siste hvilested. Er glad vi valgte en egen grav for han, der jeg kan stelle fint for gutten min.

Håper jeg kan få lov til å bruke dere litt i sorgprosessen. Det er noe helt annet å snakke med mennesker som har opplevd det samme selv. Alle jeg møter mangler ord, og det skjønner jeg godt. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha sagt hvis jeg ikke hadde opplevd noe slikt selv.

Kunne ha skrevet langt jeg, og det blir vel mer etter hvert..

Takk for at dere hørte på meg!

Klemmer fra Hanah

[numme]

Kjære deg.

Føler med deg i din sorg. Jeg mistet den lille jenta mi, Hannah 6 februar. Jeg var kommet 22 uker på vei. Det er vondt å vite at det dessverre er flere der ute som har det å vondt. Skulle ønske av hele mitt hjerte at det ikke var det...

Jeg håper du får god støtte av famile, venner og helsepersonell. Føler du at du trenger hjelp så få det med en gang. Jeg trodde at jeg ville takle dette selv. Heldigvis for meg oppdaget en kjær venninne hvordan det var fatt, og sørget for at jeg fikk hjelp.

Du skal vite at jeg tenker på deg, jeg "vet" å vondt dette er. Til slutt et lite sitat:

"Noen mennesker påstår de har sett en engel. Vi har holdt en i armene våre".

Mange klemmer og gode tanker fra Katrine.

[Liljekonvall]

Kjære deg. Det er virkelig leit at du også må gjennom denne vonde smerten det er å miste et barn. Jeg har tre barn for lite, og deler din smerte. Jeg mistet mitt første barn i 14. svangerskapsuke i 1997. I 2000 mistet jeg en datter, som døde under fødselen på termindato. 19. februar i år fødte jeg en liten sønn, som døde i magen etter 23 uker. Sorgen og savnet er tungt å bære. Det å kunne prate om det gjør det litt mer overkommelig. Det er spesielt godt å kunne få prate med noen som vet hvordan du har det. De som aldri har mistet et barn selv, kan ikke sette seg inn i vår situasjon. De forstår at vi har det forferdelig vondt, men de har ikke kjent smerten på kroppen.

Å miste et barn er fullstendig meningsløst, og det føles urettferdig. Vi hadde drømmer og håp for våre ufødte barn. Drømmene og håpene ble brutalt knust. Vi sitter igjen og føler oss så fattige. Det mest dyrebare i livet vårt er så brått tatt fra oss. Vi sitter bare igjen med en ulidelig sorg og et stort savn. Selv om det føles ubeskrivelig vondt nå, så vil det føles litt lettere med tiden. Men det er viktig å la seg selv få sørge. Å sørge er slitsomt og tidkrevende, men veldig viktig.

Jeg er tross alt litt heldig. Jeg har en levende datter på tre og et halvt år. Hun gjør dagene litt lysere.

Jeg føler veldig med deg, og håper at du også har noe som kan lyse opp din hverdag innimellom. Jeg ønsker deg alt godt.

Klem fra

[Gjest tankefull]

Kjære Hanah!

Det var så leit å lese historien din;føler virkelig med deg!Valget dere måtte ta;umenneskelig...Et valg man ikke unner sin verste fiende en gang!!Dere var sterke og gjorde det alle foreldre ønsker å gjøre for sine barn;det beste de kan!Noen trøst vet jeg ikke om det er,men veslejenta deres har det nok bedre der hun er nå!Hun følger med dere ,og ville nok sagt at hun alltid er med dere;alltid og uansett!!

Jeg vet godt,dessverre!,hvordan det er å miste et barn..Jeg slapp dog å gjøre det valget dere måtte ta..

Den 17.januar iår fikk jeg en dødfødt gutt,Nestor kalte jeg ham,i 22.uke.Han hadde sovnet stille inn i maven min uten noen grunn som helst;ingen vet hvorfor han ikke levde videre...

Etterhvert som tiden går,blir savnet og sorgen noe lettere å leve med.Det er alltid en for lite:en som skulle vært der,men sorgen blir til å leve med.Så utrolig det enn høres..

Hvis du ikke allerede har hørt den,vil jeg anbefale dere å høre på sangen "Jag vill alltid elska" med Carola.Den er på cd`n hennes som heter "Sov på min arm."Den inneholder også mange andre fine sanger.

Ønsker dere bedre dager fremover!Varme tanker og en klem fra Nestor sin mamma.

[masim]

Hei.

Jeg vet helt hvordan du har det. Vilken smerte du nå går igjennom.

For jeg har nemlig vært igjennom det samme, hvor en velger å avbryte et svangerskap.

På samme dato som deg, 22 mars i fjor fødte jeg en liten gutt i min svangerskapsuke 19.

Da hadde jeg vært på ul tre dager før, hvor dem påviste noe galt.

Vi ble sendt til Trondheim samme natt, og der fikk vi det bekreftet nok en gang .

Det som feilte vår gutt var at hjernen hans lå utenpå hode i en blodsekk.

Så vi valgte da å avbryte. Det er tøft å ta et sånt valg.

Vi hadde også begravelse for han, å synes det er godt å ha en grav å gå til.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men tenker på dere, og det stakk inni meg vilken dato du fikk den lille gutten din.

Akkurat på 1 årsdagen vår.

Skal tenne et lys for dere og gutten deres.

klemmer fra

masim