Kupton, eller andre som vet (effekt av Sertralin)

[Epletreet]

Beklager alt dette maset mitt, men er fortsatt noen dager igjen før ny time med psykiater, og jeg har noen tanker jeg trenger å lufte. 

Når vet jeg at Sertralin/Zoloft virker? Eventuelt ikke virker? Hva skal man kjenne, og evt ikke kjenne? 

Brukt i ca 4 uker. 50 mg, økt fra 25 mg første uka. 

Ingen depresjon, i allefall ikke scoret på MADRS eller MINI. 

Økte symptomer fra PTSD pga pågående retraumatisering. Mareritt på natt, flashbacks, dissosiasjon i samtaler om traumene, angst/generell angst. 

Går det gradvis over til å bli bedre, slik at man ikke egentlig vet det før man er klar over det? 

Jeg vet det er normalt i opptrapping å kan ha selvmordstanker. Jeg har aldri hatt det før, så vi er veldig obs på det og snakker om det hver gang. Men at de har vart i 3 uker ca, kan det tyde på at de ikke fungerer? Feil dose? Bare feil medisin? Vil det hjelpe å øke i den situasjonen? 

Jeg sover greiere. Fortsatt veldig lite, men sammenhengende rundt 3-4 timer, uten mareritt. 

Angsten er fortsatt konstant. Flashbacks helt plutselig, av lukt, lyder. Jeg klør over hele kroppen, men det er ikke i huden. Det er i organene/beinene. Nytter ikke å klø tilbake. 

Svimmelheten og nærbesvimelsene har gitt seg da. 

Men er det sånn man må forvente, og holde ut, eller er et bytte innafor nå? 

Valgene da jeg startet var Sertralin, fluoxetin og paroksetin. 

[kupton]

Jeg synes du skal holde ut, fortsette og diskutere en økning med legen din. 

[Epletreet]

kupton skrev (På 20.9.2021 den 13.09):

Jeg synes du skal holde ut, fortsette og diskutere en økning med legen din. 

Hadde time med psykiateren på tirsdag. Jeg skal fortsette 50 mg en uke til (så til neste time, tirsdag) og om stemningsleie ikke tar seg opp og de påtrengende tankene fortsatt er der skal vi øke og se det ann et par uker. 

Jeg føler jeg klarer meg OK. Helt til helgene kommer. Det blir så mye tid, tid for meg selv. Ironisk at jeg vegrer sosial kontakt, men ikke makter å være alene. Jeg blir sliten av meg selv. 

Det er så destruktivt og mørkt. Men jeg vet det er lys der en plass. Bare ser det ikke nå. 

[Duken]

Epletreet skrev (På 20.9.2021 den 11.40):

Beklager alt dette maset mitt, men er fortsatt noen dager igjen før ny time med psykiater, og jeg har noen tanker jeg trenger å lufte. 

Når vet jeg at Sertralin/Zoloft virker? Eventuelt ikke virker? Hva skal man kjenne, og evt ikke kjenne? 

Brukt i ca 4 uker. 50 mg, økt fra 25 mg første uka. 

Ingen depresjon, i allefall ikke scoret på MADRS eller MINI. 

Økte symptomer fra PTSD pga pågående retraumatisering. Mareritt på natt, flashbacks, dissosiasjon i samtaler om traumene, angst/generell angst. 

Går det gradvis over til å bli bedre, slik at man ikke egentlig vet det før man er klar over det? 

Jeg vet det er normalt i opptrapping å kan ha selvmordstanker. Jeg har aldri hatt det før, så vi er veldig obs på det og snakker om det hver gang. Men at de har vart i 3 uker ca, kan det tyde på at de ikke fungerer? Feil dose? Bare feil medisin? Vil det hjelpe å øke i den situasjonen? 

Jeg sover greiere. Fortsatt veldig lite, men sammenhengende rundt 3-4 timer, uten mareritt. 

Angsten er fortsatt konstant. Flashbacks helt plutselig, av lukt, lyder. Jeg klør over hele kroppen, men det er ikke i huden. Det er i organene/beinene. Nytter ikke å klø tilbake. 

Svimmelheten og nærbesvimelsene har gitt seg da. 

Men er det sånn man må forvente, og holde ut, eller er et bytte innafor nå? 

Valgene da jeg startet var Sertralin, fluoxetin og paroksetin. 

Kjenner meg veldig igjen.. Hos meg tok det en tid å finne stabil dose, vil si det gikk minst 8-10 uker… Eg merket gradvis at tankekjøret ble mindre. Angsten kommer i ny og ne nå også, men nå sier den bare hei, og roer seg igjen. Og for meg er det helt greit. Eg lever mer i nåtid, og katastrofetenking er så og si borte. Tankegangen blir mer rasjonell. Så ikke stress, det tar lang tid, før en kan få en bedring. Spør gjerne legen/psykiateren din om serum-måling? Eg gjorde det underveis, og vi fant ut at eg er en rask nedbryter av virkestoffet. Så eg måtte opp en del i dose. 

[Epletreet]

Duken skrev (2 timer siden):

Kjenner meg veldig igjen.. Hos meg tok det en tid å finne stabil dose, vil si det gikk minst 8-10 uker… Eg merket gradvis at tankekjøret ble mindre. Angsten kommer i ny og ne nå også, men nå sier den bare hei, og roer seg igjen. Og for meg er det helt greit. Eg lever mer i nåtid, og katastrofetenking er så og si borte. Tankegangen blir mer rasjonell. Så ikke stress, det tar lang tid, før en kan få en bedring. Spør gjerne legen/psykiateren din om serum-måling? Eg gjorde det underveis, og vi fant ut at eg er en rask nedbryter av virkestoffet. Så eg måtte opp en del i dose. 

Jeg skal holde ut, jeg er bare så enormt utålmodig. Om jeg liksom kunne vist at innen 6, 7, 12 uker så er det bedre så hadde det vært noe å se frem mot. Akkurat føles det litt som lotto - kanskje bedre, kanskje ikke? 

Men jeg skal holde ut, for når det kom så brått, så må det nesten kunne gå like brått over. Jeg skjønner jo at man i ettertid skjønner det ikke var brått, men det opplevdes så innmari brått, over natta. Så kanskje jeg får samme følelsen når det blir bedre. At det plutselig en onsdag bare...er bedre. Jeg jobber jo intensivt hver dag, men er nok bare så dypt i mørket at jeg ikke ser den lille flammen enda. 

[UtakknemligDiva]

Epletreet skrev (29 minutter siden):

Jeg skal holde ut, jeg er bare så enormt utålmodig. Om jeg liksom kunne vist at innen 6, 7, 12 uker så er det bedre så hadde det vært noe å se frem mot. Akkurat føles det litt som lotto - kanskje bedre, kanskje ikke? 

Men jeg skal holde ut, for når det kom så brått, så må det nesten kunne gå like brått over. Jeg skjønner jo at man i ettertid skjønner det ikke var brått, men det opplevdes så innmari brått, over natta. Så kanskje jeg får samme følelsen når det blir bedre. At det plutselig en onsdag bare...er bedre. Jeg jobber jo intensivt hver dag, men er nok bare så dypt i mørket at jeg ikke ser den lille flammen enda. 

Som deg har jeg det verst om helgene. Ukedagene går stort sett greit. Jeg tror det er fordi om ukene er folk på jobb og slitne når de kommer hjem, mens om helgene virker det mer som at folk er ute og har det gøy mens jeg sitter ensom hjemme. 

Har selv startet med Sertralin, snart en uke nå og 2. og 3. dagen var jeg litt kvalm, men ikke slik at jeg ble hemmet av det. Jeg var ikke langt nede da og grublet ikke så over ting. Det var veldig deilig, men i går var det liksom tilbake igjen. Og jeg blir jo redd for at det skal slutte å virke. I tillegg er alt verre når jeg sitter hjemme, men jeg kan ikke drive å gå ute hele tiden for det blir så dyrt. 

Jeg er også lit skremt av hvor mye man forandrer seg av depresjonen. Jeg får påminnelser på mobilen, om minner for 1 år siden, 4 år siden osv, og så ser jeg bilde av meg og lurer på hvorfor jeg var så misfornøyd med meg selv. Jeg ser ingenting galt med kvinnen på bildet, men der og da følte jeg meg så ubrukelig, uønsket og dum. Jeg prøver jo å tenke at jeg det er samme dritten som forfølger meg nå, men det er ikke lett siden følelsen sitter så plantet i en. 
Jeg er spent på hvordan den her vil virke fremover, håper på å få øket dosen etter hvert og så lurer jeg på om det er på tide å kutte ned eller kutte helt ut Aduvanzen.

[Duken]

Epletreet skrev (1 time siden):

Jeg skal holde ut, jeg er bare så enormt utålmodig. Om jeg liksom kunne vist at innen 6, 7, 12 uker så er det bedre så hadde det vært noe å se frem mot. Akkurat føles det litt som lotto - kanskje bedre, kanskje ikke? 

Men jeg skal holde ut, for når det kom så brått, så må det nesten kunne gå like brått over. Jeg skjønner jo at man i ettertid skjønner det ikke var brått, men det opplevdes så innmari brått, over natta. Så kanskje jeg får samme følelsen når det blir bedre. At det plutselig en onsdag bare...er bedre. Jeg jobber jo intensivt hver dag, men er nok bare så dypt i mørket at jeg ikke ser den lille flammen enda. 

Eg også var utolmodig, men du må kanskje ikke ha for store forventninger. Meg personlig så ga deg meg hjelp til og finne frem til meg selv igjen. Eg bruker psykolog som primær hjelp, og var nødt til å ty til medisiner til slutt. Da eg bare falt mer og mer ned. 
 

Får du samtale-terapi?

[Epletreet]

90tallsbarn skrev (35 minutter siden):

Som deg har jeg det verst om helgene. Ukedagene går stort sett greit. Jeg tror det er fordi om ukene er folk på jobb og slitne når de kommer hjem, mens om helgene virker det mer som at folk er ute og har det gøy mens jeg sitter ensom hjemme. 

Har selv startet med Sertralin, snart en uke nå og 2. og 3. dagen var jeg litt kvalm, men ikke slik at jeg ble hemmet av det. Jeg var ikke langt nede da og grublet ikke så over ting. Det var veldig deilig, men i går var det liksom tilbake igjen. Og jeg blir jo redd for at det skal slutte å virke. I tillegg er alt verre når jeg sitter hjemme, men jeg kan ikke drive å gå ute hele tiden for det blir så dyrt. 

Jeg er også lit skremt av hvor mye man forandrer seg av depresjonen. Jeg får påminnelser på mobilen, om minner for 1 år siden, 4 år siden osv, og så ser jeg bilde av meg og lurer på hvorfor jeg var så misfornøyd med meg selv. Jeg ser ingenting galt med kvinnen på bildet, men der og da følte jeg meg så ubrukelig, uønsket og dum. Jeg prøver jo å tenke at jeg det er samme dritten som forfølger meg nå, men det er ikke lett siden følelsen sitter så plantet i en. 
Jeg er spent på hvordan den her vil virke fremover, håper på å få øket dosen etter hvert og så lurer jeg på om det er på tide å kutte ned eller kutte helt ut Aduvanzen.

Jeg følte heller ikke jeg var langt nede når jeg startet. Og jeg hadde tatt opp bruken av medisiner for å avhjelpe angsten. Men det viser seg jo (etter å ha lest journaldokumentene og diskutert med psykiater) at jeg strengt tatt har hatt lavt stemningsleie siden sommeren. Men kanskje det bare må bli litt jævlig før det snur. Jeg håper jo det. 

Jeg bruker også aduvanz, og er helt ødelagt de dagene jeg glemmer det. Får ikke sove på kvelden, får ikke gjort en mannsjit hjemme, går rundt i koma-tilstand. Var en lettelse når jeg fikk starte opp på den. 

 

[Epletreet]

Duken skrev (6 minutter siden):

Eg også var utolmodig, men du må kanskje ikke ha for store forventninger. Meg personlig så ga deg meg hjelp til og finne frem til meg selv igjen. Eg bruker psykolog som primær hjelp, og var nødt til å ty til medisiner til slutt. Da eg bare falt mer og mer ned. 
 

Får du samtale-terapi?

Jeg har nok enormt høye forventninger til medisinen som hjelp ja. 

Ikke at jeg skal sammenligne Sertralin og Aduvanz, for jeg vet de er to helt forskjellige medisiner, og aduvanz faktisk er sentralstimulerende  - likevel er det det jeg gjør. Den har så vannvittig god effekt, og allerede etter et par dager bare. Så går å tripper og venter på at angsten og depresjonen på magisk vis skal bli lettere å håndtere nå. Og det...det er idiotisk!

Ja, jeg har samtaleterapi en gang i uka og har hatt det i ett år nå. Så nesten 50 ukentlige timer på 120 minutter hver gang. 

I oktober får jeg ny behandler da min skal videre I spesialisering. Da får jeg en traumefokusert behandler og vi kan utforske traumene litt mer dypere enn vi gjør nå. Har brukt en del tid på å stabilisere toleransevinduet mitt. 

Føles også dritskummelt å miste den ene mannen jeg har hatt tillit til, utenom exen. Han har virkelig trodd på meg, og jeg stoler på han. Så bare rives relasjonen opp. Og selvom jeg viste dette kom til å skje når jeg startet, så kom det så jævlig fort. 

Håper ny behandler og jeg får like god kjemi, og jeg klarer å stole like mye på ho. 

Men det hjalp at han, på sist time, sa "vi fikser dette! Vi skal få deg frisk, du er ikke alene veit du. Vi passer på deg". 

Vi. Jeg er ikke alene. Det er ikke noe jeg har følt på mange år. Å være sammen med noen, om noe. 

[UtakknemligDiva]

Epletreet skrev (1 minutt siden):

Jeg følte heller ikke jeg var langt nede når jeg startet. Og jeg hadde tatt opp bruken av medisiner for å avhjelpe angsten. Men det viser seg jo (etter å ha lest journaldokumentene og diskutert med psykiater) at jeg strengt tatt har hatt lavt stemningsleie siden sommeren. Men kanskje det bare må bli litt jævlig før det snur. Jeg håper jo det. 

Jeg bruker også aduvanz, og er helt ødelagt de dagene jeg glemmer det. Får ikke sove på kvelden, får ikke gjort en mannsjit hjemme, går rundt i koma-tilstand. Var en lettelse når jeg fikk starte opp på den. 

 

Så du bruker de sammen? Jeg var uten det i vinter i 3 uker og det gikk veldig bra, men jeg ble mer rastløs igjen, noe som gjorde at jeg gikk på meg skader som kanskje aldri blir bra igjen. Ikke store skader, men jeg gikk hele dagen. Jeg ble så rastløs, så trente jeg mer enn noen gang. Spiste mer også, ikke at det er så ille, men så prøvde jeg å starte opp igjen og så likte jeg det ikke. Følte meg falsk og falsk lykkefølelse. Så jeg sluttet igjen, men da var rastløsheten tilbake. 
Psykisk var det bra, til 3.uken, da fikk jeg tilbake søvnproblemene. Startet med de igjen etter hvert og fikk det bedre igjen, på en måte. Men dessverre får jeg økt irritasjon av de, men dette er ikke tilstede etter jeg flyttet. Blir mer autistisk på en måte hvis de begynner å virke når jeg er alene, derfor har jeg passet på å ha kommet meg ut. Men det ble litt dyrt å gå ute hele tiden og egentlig går jeg ikke glipp av noe så etter jeg nå begynte med ssri i tillegg så har jeg ikke samme angsten når jeg sitter hjemme.

Problemet med Aduvanzen er at den kan gi litt mageproblemer når den begynner å virke. Noe som er slitsomt sosialt. I tillegg kverker den så matlysten at jeg blir veldig irritert på kroppen når den roper om mat. 
Men den hjelper veldig på å få innholdsfattige dager til å gå..
 

Håper ssri’n kan hjelpe meg mot høysensitiviteten etter hvert. Jeg er lei av å gå så i detalj på alt, analysere alt og føle at hjernen min er vid åpen (særlig for negativitet). 

[UtakknemligDiva]

Epletreet skrev (4 minutter siden):

Jeg har nok enormt høye forventninger til medisinen som hjelp ja. 

Ikke at jeg skal sammenligne Sertralin og Aduvanz, for jeg vet de er to helt forskjellige medisiner, og aduvanz faktisk er sentralstimulerende  - likevel er det det jeg gjør. Den har så vannvittig god effekt, og allerede etter et par dager bare. Så går å tripper og venter på at angsten og depresjonen på magisk vis skal bli lettere å håndtere nå. Og det...det er idiotisk!. 

Hvorfor er det idiotisk? Er det ikke det som er meningen? Den jævla angsten kommer på magisk vis, da kan vi vel få den vekk på magisk vis og? 
Jeg vil isåfall ha mine forventninger. Jeg fikk de fordi jeg snakket om tvangshandlingene mine som jeg har hatt i mange år. Hele livet har noe blitt byttet mot noe annet. Men jeg har hatt 2 ting jeg har gjort i åresvis som har slitt meg ut. Som barn knakk jeg kjever og klarte ikke slutte før jeg fikk en bestemt lyd. Først høyre side, så på mystisk vis venstre. Så ble det begge og da måtte jeg føle en spesiell følelse, en følelse av å være symmetrisk. Denne forsvant på mystisk vis og jeg begynte å bite meg i kinnet innvendig i stedet. Jeg klarer ikke gi meg før jeg kjenner en viss smerte og klarer å bite av så og så mye skinn. Beklager om dette ble ekkelt. Dette har jeg holdt på med i mange år, og har også plaget meg sosialt siden jeg ikke har klart å fokusere på hva folk sa mens det holdt på og jeg klarte ikke å få fred før det var fullført på nytt. Flere ganger har jeg lovet meg å slutte, men det er mange år siden og jeg holder på enda. I dag har jeg gjort det rekordlite. 
Nå vet jeg at Aduvanz kan forsterke slike ting, men jeg var grusomt ille før jeg startet også. 
Sertralin hadde skåret høyt i test for slike lidelser, så da får vi se. Jeg nevnte Seroxat siden jeg hadde lest om den, men han mente den hadde veldig mange bivirkninger i forhold til Sertralin. Og antipsykotika var absolutt ikke noe han anbefalt før ssri var prøvd.

[Epletreet]

90tallsbarn skrev (8 timer siden):

Så du bruker de sammen?

Ja, starta aduvanz først, og nå for noen uker siden sertralin

[Epletreet]

Føler dette blir en slags mini-dagbok, når jeg har behov for å lufte tankene mine. 

Time igjen i dag, og vi gikk gjennom selvmordstanker og vurdering der. Hans oppfattelse er at jeg opplever bivirkninger etter oppstart, og at jeg bruker logikken min fornuftig når jeg demonterer tankene kognitivt, og at det er en mestringsstrategi. Og det skulle jeg fortsette med. 

Han syns tankeutforskingen min synes å virke noe tvangspreget. Og jeg er jo enig. Det må liksom alltid tenkes ut, helt ferdig, utforske alt som kan skje og ha en plan A-F i tilfelle noe skulle skje, forverring eller uforutsette hendelser. Men det skjer jo nesten aldri, og om det gjør det holder det med en plan A. 

For meg høres det jo helt vilt idiotisk å IKKE være forberedt. Ikke tenke tanken når den kommer. Liksom, hvem gjør det?! Men så innser jeg at majoriteten gjør det. De fleste katastrofertenker ikke. Og de gangene de gjør det er det reelle katastrofer. Så jeg må trene, og øve, på å gi litt mer faen. Være mindre på vakt. Gi slipp på kontrollen jeg tror hjelper meg, men egentlig sliter meg ut. 

But how?! Jeg får en ubehagelig tanke om å ta overdose, og så bare...la den være med det? Tenke at det er ikke aktuelt og så la den ligge? Jeg må jo tenke alle scenario før jeg kan droppe noe (eller godta noe). F.eks  okei, så tar du en overdose. Vil det egentlig løse noe generelt, eller kun hjelpe deg? Hva med all smerte du fører videre da? Det vil jeg ikke. Så da er overdose uaktuelt. Tenk om jeg tok en overdose, men ikke døde? Tenk alle konsekvensene som kommer da. Hvordan skal du håndtere det? Innleggelse, overvåkning, omslrgsstatus for sønnen din? Mao; ingen reell løsning". Mens nå skal jeg øve på "Åja, overdosetanke. Jaja, det er uaktuelt". Jeg syns det er så vanskelig. Å godta tanken, men ikke gi den oppmerksomhet. 

Ta ting som de kommer? Jeg er jo rigid, jeg skjønner det. Og i dag rokket han ved det, og utløste en enorm irritasjon hos meg. Akkurat hva han mente, men jeg var ikke forberedt (funny, hah...) så jeg rettet irritasjonen og sinnet mot han. Og han brydde seg ikke. Og det var sært å oppleve, for jeg er så vandt med foreldre, søsken, lærere, venner, kjæreste etc som ikke tåler at jeg viser følelser enten gode eller dårlige og reagerer tilbake på meg. Og her var det...okei? 

Og nå sitter jeg med tidenes dårligste samvittighet for at jeg ble så frustrert og irritert og tydelig viste det, var mutt med armene i kryss, virket ikke som jeg tok til meg det han sa. Men jeg gjorde jo det, jeg bare ville ikke vise det. Trassen i meg kom frem. Og det eneste jeg vil gjøre nå er å be om unnskyldning, så snart som mulig for jeg skammer meg. Men prøver å tenke at han vet det ikke var for å være stygg. Det var en reaksjon på hans fremtoning. Men jeg føler meg så slem som viser at dette var ubehagelig. Og alt han gjorde var å be meg bruke tid, være mer tålmodig, ikke la tankene ta kontroll. Men det er jo det jeg kan. 

Ifht depresjonen så er ikke det satt som diagnose. Det er et symptom under PTSD som nå er forverret. Fikk forsikring om at jeg på ingen måte er diagnosen min, jeg skal bli frisk og jeg står ikke alene. 

Jeg kunne velge å prøve en uke til på 50, eller øke til 100. Jeg syns jo jeg må prøve der jeg kan, så vi øker til 100. Blir tankene verre så går vi ned. Blir det bedre, så tja...da er jo det supert. 

Nå trenger jeg at angsten blir lettere. For å være så latterlig redd for ytterdøra og verden utenfor er så hemmende. Jeg må bli mer mobil. Jeg må komme leg ut. Og helst uten at jeg må ha ledsager med på alt. (Exen, ære være han, som stiller opp for handling eller jeg trenger å gjøre noe på en butikk eller senter). 

Jeg vil være meg igjen! 

[Glitter]

Synes du gjør en veldig god jobb jeg. Dette med å katastrofetenke, å tenke alle mulige utfall, plan A,B,C osv, å ikke bare klare å la tanken komme og gå, det kjenner jeg meg godt igjen i. Men du virker til å være veldig flink til å håndtere hvordan plukke tanken til biter, eller demontering som du sa. Da blir du ikke helt konsumert av tanken, for du tar kontroll over den? Eller?