Forbannelsen som hviler over meg

[UtakknemligDiva]

Jeg tar dette her, slik at jeg ikke får kjeft for å skrive på de andre forumene, selv om det ikke har med autisme i seg selv å gjøre. Jeg tror ikke det er ene og alene aspergersen, det blir for enkelt å sette seg på ræva og bare skylde på en diagnose. 
Men det er denne følelsen av å være utenfor og alene. Selv om jeg har familie så har søsknene mine venner og er ikke på samme alder, de har sitt de driver med, moren min jobber og har sine venner, de andre slektningene mine har jobber, sine interesser, eget nettverk og hobbyer. Jeg føler jeg står alene og bare ser på at de deltar på ting. Så kan de bruke tid med meg når de har tid. 

Dette er slik som gjør det enda vanskeligere for meg på kjærlighetsfronten og. Jeg takler ikke overanalyseringen det byr på. Om han liker meg eller bare vil ha meg som knull. Så jeg er litt sånn «hurra for meg. Jeg har en ny mann i livet mitt men det er enda en som jeg ikke passer med. Som ikke egentlig er så interessert». Jeg føler det hele tiden er det negative som er sannheten. Og føler meg bare autistisk og spesiell (på en negativ måte) siden jeg ikke tar kontakt og inviterer meg selv inn i livet til vedkommende. 
Før jeg drar et sted så har jeg et lite kikk i kroppen og ser frem til dagen eller perioden jeg skal være et sted, men så kommer jeg dit og blir gående og føle meg utenfor igjen, og gruer meg bare til kveldene kommer fordi da er de andre på ting mens jeg ikke er der pga jeg ikke har folk å ut med. Da alt var bare dagdrømming og jeg føler det er veldig barnslig å drive med. 
Jeg er litt nedfor igjen nå og klarer ikke like meg selv helt. Mobilen min er mildt sagt stum igjen, og alt er tilbake til det kjedelige. Jeg føler det hviler en forbannelse over meg som aldri blir borte, og så er det nedturen om at jeg merker selvmordsplanene ikke er helt borte likevel, tross medisinering. 
Jeg kan ikke leve med denne forbannelsen hele livet? Det er bare at de ting som jeg drømmer litt om virker så uoppnåelige, som at jeg kan drive med en jeg liker da. 
 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er selv autistisk, og jeg har funnet en mann som jeg passer veldig godt med.

Jeg hadde ikke hatt det noe bra alene.

Har du laget en ordentlig analyse av hva slags mann du trenger?

 

Anonymkode: 72a53...688

Nei. Jeg vil ikke ha noen liste, fordi jeg faller for dem jeg faller for. Jeg bryr meg ikke om hva slags mann jeg «trenger». Så lenge han ikke forfølges av politiet, har sittet inne flere ganger, mishandler dyr, du kan tenke deg, så ser jeg ikke hva som skal «trenges».

Mener du at jeg trenger en spesiell type mann pga diagnosen? For det er jo dette jeg ikke vil akseptere, vet ikke om jeg må det heller, men skal jeg bare la forelskelser ligge fordi de fleste menn jeg kommer til å like i livet er dårlig match for meg? 
 

Litt av greia er jo at kjærlighet skal overgå ting, ikke bare gå og føle på at man ikke vil være bra nok for de fleste fordi man har den diagnosen man har. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du burde ha en som også er på spekteret.

Vi har en helt annerledes hjerne.

Du trenger en som tenker som deg.

 

Anonymkode: 72a53...688

Så det du sier er at de fleste gangene jeg forelsker meg må jeg la det være. Det er jo dette som er grunnen til selvmordstankene. Jeg kan ikke forelske meg som andre. Det er sikkert en grunn til at jeg føler det er straffbart å like noen. 

I følge behandlerne mine har vi ikke en helt annerledes hjerne. Og ikke alle autister tenker som meg. Men mulig det ikke ligger programmert i meg å velge en på spekteret da forelskelser mulig bunner i hvem vi vil få avkom med. Jeg vil ikke føre videre autismen, så derfor skal jeg ikke ha barn. Jeg er også jomfru pga jeg er redd for å bli gravid. Men jeg driter i autismen, for det ødelegger all moro å måtte la være alt fordi jeg er som meg.

Dessuten høres det for kjedelig ut å ha en super introvert som kjæreste. Jeg har behov for å ut blandt folk og oppleve nytt. Jeg liker ikke at ting er for likt over tid. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du burde ha en som også er på spekteret.

Vi har en helt annerledes hjerne.

Du trenger en som tenker som deg.

 

Anonymkode: 72a53...688

Og jeg tenker det er min oppgave å tilpasse meg når jeg vil passe inn i noe. Dette virker det ikke som noen her inne forstår. Jeg må tilpasse meg, det samme må de andre med autisme hvis de mener livet er dårlig pga autismen. 
 

Jeg tenker at måten jeg er på ikke er bra nok, ikke for meg selv heller, så da må jeg lide. Og så lenge jeg ikke klarer å forandre på meg, så fortjener jeg på en måte å ha det vondt. Men det ødelegger jo mesteparten av tilværelsen og jeg blir ikke en glede å være med for andre heller. 
 

Jeg får ikke igjen overskuddet til å engasjere meg og spre glede fordi jeg vet om diagnosen min, jeg har aldri noe på gang med noen mann og mobilen min er taus som om ingen vet at jeg eksisterer. 
Det er verst om helgene. I kveld kommer folk til å være sammen, i morgen er det fester. Jeg kommer mest sannsnylig bare til å være vitne. Så jeg har et par vonde dager foran meg. Hvor jeg kommer til å være veldig sint på meg selv. Og dette går seg utover livet hjemme for meg Selv og. Ingenting smaker godt, ingenting er gøy å se på TV, ingenting er særlig givende å gjøre. Går jeg tur, ser alle at jeg går alene. 
 

 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

At man som autist må være sammen med en autist er bare tull. Min samboer er ikke autistisk og det går fint fordi vi kjenner hverandre godt og begge tar hensyn til hverandre.

Anonymkode: 79ed3...4a9

Men jeg vil ikke si det til noen. Jeg vil ikke si det til han jeg liker, fordi mange backer jo unna når diagnoser nevnes og jeg risikerer å bli sett på som psykisk utviklingshemmet av de som ikke har kunnskap om diagnoser. 
Men nå blir vel fokus her om autister må være med autister eller ikke. 
 

Ingen forstår at jeg prøver å forandre meg helt. Det er alltid mas om å finne andre som ligner. Det har ikke noe med saken å gjøre. Saken er at jeg tvers gjennom ikke trives med meg selv. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Forelskelse kan oppstå senere i forholdet.

Det viktigste er å finne en som passer.

Bare sett opp en liste over hva du ønsker og trenger.

Finn ut hvor på skalaen du er sånn skjønnhetsmessig.

Og velg en litt under deg.

Så har du litt å gå på.

 

 

Anonymkode: 72a53...688

Har allerede prøvd nr 1. Ikke forhold men dating/bruke mye tid med. Følelsene kom aldri. Ikke bare med 1 mann heller.

Det å passe er jo problemet. Jeg må bli noen som kan passe med mange og ikke bare et lite fåtall. 
 

Er det lov å tro at man er høyt oppe da? 😂 det er jo den sutringa på folk om man skriver selv at man er pen. 
 

Hvorfor skal jeg ha litt å gå på? Vil ikke ha

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje du må ta til takke med en veldig feit en? 

Anonymkode: 7ffb0...7ff

Han er feit

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Forelskelse kan oppstå senere i forholdet.

Det viktigste er å finne en som passer.

Bare sett opp en liste over hva du ønsker og trenger.

Finn ut hvor på skalaen du er sånn skjønnhetsmessig.

Og velg en litt under deg.

Så har du litt å gå på.

 

 

Anonymkode: 72a53...688

Du høres forresten tvert gjennom kjedelig ut. Satse på at følelsene kommer etter hvert og sette opp en liste over hva jeg ser etter. 
 

Den standard listen som kvinner setter opp, og som er veldig storkrevende i forhold til hva de selv kan tilby. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har du hatt sex før? 

Anonymkode: 7ffb0...7ff

Nei. Jeg har ikke turt. Kjønnssykdommer og kan bli gravid. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Alt er kjedelig for deg. Du tar ikke til deg råd. Hvorfor starte så mange tråds?

Anonymkode: 18154...295

Ikke alt er kjedelig. Men noen ganger kjennes det slik. Jeg får ikke gjort det som føles givende ellers er det en feil i hjernen min siden den ikke vil «våkne» og føle liv i noe. Har man depresjon så er jo ingenting givende. Og med diagnosen min så er få interesser vanlig. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Alt er kjedelig for deg. Du tar ikke til deg råd. Hvorfor starte så mange tråds?

Anonymkode: 18154...295

De råd jeg får er bare slike kjedelige og det er jo en del av forbannelsen min. 
Så jeg må velge mellom å være i realiteten hvor jeg vil kjede meg ihjel og drømmeland der ting er bra. Dette er vel fordi jeg fungerer som jeg gjør.  

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er interessene dine?

Anonymkode: 72a53...688

Irrelevant her. Det er ikke interessene mine som er problemet. Men relasjoner. Det at jeg aldri blir invitert og er en del av noe

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En nerd er nok for kjedelig og støgg.

Anonymkode: 18154...295

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Herregud, bare hopp i det og få deg en kjæreste.

Hvis du er pen går det lett.

Finn en snill nerd som har sexy kropp.

En som vanligvis ikke har sjans på så pen jente som deg. 

Så blir du behandlet som en prinsesse.

Men du må også behandle ham som en konge.

Ferdig snakka.

Bare gjør det!

Anonymkode: 72a53...688

Hvorfor nerd??? Han jeg likte før her så ut som en, isåfal med brillene på. 
 

Så nå skal jeg plutselig gå for de kjekke?!?! Synes alle på forum skriver at kvinner må slutte å sikte på få mennene «alle» kvinner vil ha. Jeg har aldri likt han typisk populære. 

Jeg har en jeg liker. Jeg kan ikke bare velge en og tenke «han der skal jeg like». 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvor finner du alle mennene dine egentlig? Har ikke du hatt uhorvelig mange menn du liker nå? Er det på fest du finner dem? 

Anonymkode: 7ffb0...7ff

Hæ? Nå forveksler du meg med noen annen. Jeg vet det har vært folk gjennom tidene som har etterlignet trådene mine og noen som har ganske lik stil. Har hatt 3 menn jeg har likt mens jeg har vært på forum. 2014-2016 en, så var det en fra 2016-2020 og så var jeg uten noen en liten stund så i starten av dette året her ble det han jeg liker nå. 
Nei forskjellige steder.

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Når du er så pen som du er burde det ikke være vanskelig å finne norn. Ta en tur på bar.

Anonymkode: 18154...295

Hjelper ikke når jeg liker noen. Jeg føler meg ikke god nok når jeg liker noen, for den jeg liker. Og så er det for flaut å komme alene

[UtakknemligDiva]

Det ødelegger så for konsentrasjonen også. At jeg er så misfornøyd ellers i livet. Jeg får lærevansker for jeg driver litt med språk bare for å trene hjernen litt og så er det ting jeg skal drive med (maling) innendørs, men så blir det ikke så givende til slutt fordi jeg ikke eksisterer for noen. 
Vi mennesker drives av belønning, altså, dopamin. Hos meg blir dette ofte senket fordi jeg er så misfornøyd med meg selv. 
Jeg er flau og jeg synes det er vondt å få spørsmål fra nye bekjente hvem jeg er fordi jeg er jo noe jeg ikke vil være. Så blir jeg redd å ut også for jeg er redd det skal gjennomskues at jeg nesten ikke kjenner folk. Og så er det også flaut at jeg aldri er med den jeg liker, for da er han alltids noen andres potensielle date. Så jeg skjuler mye for alle jeg ikke kjenner godt, jeg skjuler mye for han jeg liker og til og med mine nærmeste. Fordi jeg synes det begynner å bli flaut at jeg må oppsøke ting selv og komme alene fordi jeg ikke blir invitert. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har heller aldri blitt invitert noe sted.

Anonymkode: 18154...295

Ok. Og da skulle jeg også bare sette meg ned og akseptere at dette er livet med Asperger og at det er slik det forblir? 
Og jeg har faktisk gått på bar men må alltid gå alene fordi ingen av de som er der inviterer. Og da blir det til at jeg ikke kommer til slutt fordi jeg ikke klarer å kose meg når jeg hele tiden må være redd for at jeg ikke er ønsket. 

Endret 1. oktober 2021 av 90tallsbarn

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

MÅ du være så sosial da?

For meg holder det med en partner.

Anonymkode: 72a53...688

Ja. Det er en del av å ha det livet jeg vil ha. Jeg kjeder meg når jeg er alene for mye. Dessuten blir jeg jo ikke eksisterende når jeg hele tiden skal være i egen behagelige boble. 
Og en partner hadde vært fint. Om jeg nå hadde hatt han fyren og vært hos han hadde jeg sikkert vært roligere. Men slik skjer bare ikke i mitt type liv. Det er dette som er forbannelsen, at alt føles så stengt. Jeg er ikke ønsket. Folk har gått fra å være sosiale til å ha så få som mulig i livene sine virker det som. Det skal bare være den samme gamle gjengen, og er man litt utenfor eller ny så er det ekstremt skummelt å inkludere. 
Jeg hadde også vært gladere og følt at jeg endelig ikke var så avhengig av moren og broren min for å være sosial. Men nei, enten taper de interessen for meg enten så er det flaut å vise at de er med meg. 
Så hva skal jeg gjøre for å ikke bli uinteressant så fort og hva skal jeg gjøre for at det ikke skal være flaut å være med meg? Det er ikke sikkert dette er årsakene, men jeg er nå som vanlig veldig alene, rastløs, alt står stille rundt meg og de eneste jeg har som oppriktig bryr seg er moren og søsken. 

Endret 1. oktober 2021 av 90tallsbarn

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du prøvd appen Hiki? 

Det er en datingapp for autister.

Anonymkode: 72a53...688

Jeg driter i autismen! Livet mitt handler ikke om det! Jeg ser heller ikke vits å date en autist for har vi sex og risikere barn så er det født en ny som også får det. Jeg vil at det skal utryddes. Jeg skal isåfall ikke bidra til at det blir flere. 
 

Men mitt fokus er på han jeg liker. Jeg driter i disse appene. Datingside er for folk som er desperate, bor på steder med 0 i utvalg eller de som er for talentløse til å få noen de liker fra virkeligheten.

Endret 1. oktober 2021 av 90tallsbarn

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men du skriver ikke om annet!

Da må du være mer pågående mot han!

Anonymkode: 18154...295

Jo det gjør jeg. Jeg skriver om kjærlighet, utseende, medisiner, depresjon osv.

Slik som livet er så tror jeg at han vil la være å svare om han merker jeg er interessert. Det der er en forbannelse som bare ligger her. Jeg er ikke ment å bli eller har ikke de frekvensene i dette livet til å bli inkludert. 
 

Så alt bare resulterer i at jeg faker historier til alle. Til bekjente og folk som er nye. For ingen vet jo egentlig at jeg er alene nesten hele tiden. Jeg må jo fortelle litt så jeg ikke virker så kjedelig. Det er jo mye sant i det jeg sier, men det begynner å bli år siden jeg faktisk levde.