Hvorfor og hvordan skrive om selvdestruktivitet?

[frosken]

Tenkte jeg ville skrive litt om et tema jeg har tenkt på en stund - og hvor det sikkert er mange ulike oppfatninger. Hensikten min er ikke å såre eller henge ut noen - men å reise en debatt om noe jeg selv er usikker på.

I det siste er det relativt mange innlegg her hvor ønsker om å skade seg selv nevnes. Selvskading er ikke tema for innlegget - og det er heller ikke knyttet spørsmål til det - men kutting, kniver, barberblader etc. nevnes nærmest i bisetninger.

Jeg lurer på om det egentlig har noen hensikt at man "tillates" å bruke forumet her til å "alminneliggjøre" (og av og til kanskje til og med "skryte" litt) av selvskading. Er ikke egentlig tankene og følelsene knyttet til selvskading av en slik karakter at det ikke er noen grunn til å omgås dem med for stor "letthet"? Og er det egentlig OK for andre brukere å til stadighet bli møtt med tekster hvor selvskading er en del av "fyllmaten"?

Jeg er IKKE mot at man skriver om selvskading - men jeg mener at dersom man skal utsette sine medmennesker for den påkjenning det kan være å vite om andres selvdestruktivitet - så bør det på en måte være en hensikt med å skrive om selvskadingen. Jeg tror jeg er i mot at det alminneliggjøres/ufarliggjøres - og jeg er helt klart i mot de tendenser man en sjelden gang kan skimte at det nærmest skrytes litt...

Hva mener dere andre?

[Gjest ikke undertegnet]

Og HVORDAN skal man ellers få det ut når, behandleren som jeg går hos aldri ringer meg tilbake for å foreslå en ny avtale.Har ikke vært der på over tre uker.Noe må man jo få ut.

[Zirine]

Det henger ikke på greip at man skal stenge ute én gruppe mennesker fra et psykiatriforum - kanskje de personene som trenger dette forum aller mest.

Men jeg ser poenget ditt - og jeg er enig med deg - det er klart det er en belastning for andre som leser disse innleggene og som føler de blir følelsesmessig involvert i personene.

Kunne det ikke etableres en enighet om at disse innleggene merkes med destruktivt i parantes - i tittelen?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Slutter meg fullt ut til froskens innlegg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Og HVORDAN skal man ellers få det ut når, behandleren som jeg går hos aldri ringer meg tilbake for å foreslå en ny avtale.Har ikke vært der på over tre uker.Noe må man jo få ut.

Hvorfor sitte på gjerdet? Hvorfor ikke ta en telefon til behandleren?

Hvordan får de det ut de som ikke har tilgang til internett?

Hva med å velge en mer konstruktiv løsning?

[Soria]

Jeg tror det er baksiden av større åpenhet og alminneliggjøring. Jeg tror barrierene både mot å gjøre det og å prate om det blir lavere.

Jeg er selv i perioder veldig destruktiv selv om det ikke er på samme måten. Jeg vet hvor stort behovet for å fortelle det til noen kan bli. Det å nevne det i en bisetning kjenner jeg ikke til da. Jeg prater om det når det er så sterkt at det blir hovedsaken. Da må jeg bare fortelle det et sted selv om jeg vet at andre ikke ønsker å høre det eller lese om det. Det har likevel tildels nådd inn. For meg er barrieren for å fortelle blitt høyere, unntatt til fagfolk.

Om jeg skal være et eksempel så må da en av måtene være å fortsette å si at en ikke ønsker å høre om dette, bli belastet med det. Men hvordan en skal sette grensen for når det er i orden å prate om det og hvordan er ikke lett å definere. Jeg har "valgt" å tie stille med det meste så trår jeg ikke over den grensa.

[Gjest bipoline]

Denne debatten hører jammen meg hjemme her nå- og den dukker jo opp med jevne mellomrom.

Det er en vesentlig forskjell på de innleggene som preges av dyp desperasjon og som etterspør konstruktive løsninger på sin trang til selvskading og de innleggene hvor selvskadingen bare blir en del av "hverdagen" - noe vi lesere bare må forholde oss til. Det er også en forskjell på de innleggene hvor det trues med selvskading eller selvmord.

Jeg forstår desverre så altfor godt hvor vondt det er å ha slike destruktive impulser, men jeg vet også at det finnes flere måter å forholde seg til det på. Og vi er mange her inne som gjerne stiller opp for hverandre når det røyner på. Men vær så snill å la oss få hjelpe - ikke bare true med å skrive om barberbladene og pilleglassene som venter.....

Å skade seg selv innebærer en veldig ensom og vond psykisk smerte og fører ikke til noe godt. Og husk at det alltid finnes et alternativ!

[thinkerbell]

Nyttig innlegg.

Selvskading (for å ta et konkret eksempel) er "normalt", tro det eller ei.

Du etterlyser en hensikt med å skrive om selvsk.

-Å bryte ned barrierene for å kunne våge å snakke om dette med terapeuter/andre er viktig. Mye av den barriere-nebrytingen skjer (hos mange) her på dol. Ved å skrive innlegg konkret om selvskading, og få respons på at andre vet hva man snakker om -fører ofte til at terskelen for å ta dette opp med terapeuten i "neste" time faktisk blir mindre.

MEN.. innleggene bør merkes med (ss). Vi som skriver skal ha respekt for at det kan virke triggende for andre som leser det vi har skrevet.

NHD har tidligere rådet oss til å skrive på dol istede for å finne frem en kniv. Og konstruktive løsninger på andre måter å få ut smerten på er helt klart å foretrekke.

Det er som du vet mange grunner til at enkelte skader seg selv. Årsakene kan være mange, men felles for de fleste som skriver er "manglende evne" til å kunne utrykke seg muntlig, eller at det rett og slett ikke finnes noen til å ta i mot ordene.

Her på forumet er det som oftest, i motsetning til RL, noen til å ta i mot.

Men.. så reagerer jeg litt.. fordi du nevner ordet skryt i samme setning som selvskading.

Nå har jeg vært på psyk forumet i skavise.... 1,5 år og jeg har aldri sett antydning til at noen skryter med at de driver med selvskading. Det jeg ser er ofte en bunnløs fortvilelse og et ønske om å leve. Men fordi smerten er så inderlig dyp ..og ensomheten så isende kald og overveldende ser man rett og slett ingen annen måte å overleve på.

[frosken]

Nyttig innlegg.

Selvskading (for å ta et konkret eksempel) er "normalt", tro det eller ei.

Du etterlyser en hensikt med å skrive om selvsk.

-Å bryte ned barrierene for å kunne våge å snakke om dette med terapeuter/andre er viktig. Mye av den barriere-nebrytingen skjer (hos mange) her på dol. Ved å skrive innlegg konkret om selvskading, og få respons på at andre vet hva man snakker om -fører ofte til at terskelen for å ta dette opp med terapeuten i "neste" time faktisk blir mindre.

MEN.. innleggene bør merkes med (ss). Vi som skriver skal ha respekt for at det kan virke triggende for andre som leser det vi har skrevet.

NHD har tidligere rådet oss til å skrive på dol istede for å finne frem en kniv. Og konstruktive løsninger på andre måter å få ut smerten på er helt klart å foretrekke.

Det er som du vet mange grunner til at enkelte skader seg selv. Årsakene kan være mange, men felles for de fleste som skriver er "manglende evne" til å kunne utrykke seg muntlig, eller at det rett og slett ikke finnes noen til å ta i mot ordene.

Her på forumet er det som oftest, i motsetning til RL, noen til å ta i mot.

Men.. så reagerer jeg litt.. fordi du nevner ordet skryt i samme setning som selvskading.

Nå har jeg vært på psyk forumet i skavise.... 1,5 år og jeg har aldri sett antydning til at noen skryter med at de driver med selvskading. Det jeg ser er ofte en bunnløs fortvilelse og et ønske om å leve. Men fordi smerten er så inderlig dyp ..og ensomheten så isende kald og overveldende ser man rett og slett ingen annen måte å overleve på.

Mesteparten av det du skriver er vi selvfølgelig enige om thinkerbell. Men - jeg tror at det å skrive om selvskading kan virke både konstruktivt og destruktivt for den enkelte. Du sier at du aldri har sett tendenser til det jeg har kalt "skryt" - og kanskje har jeg brukt en dårlig betegnelse- men jeg har mange ganger på en psykiatrisk avdeling sett en form for "stolthet" i forhold til hvor mange sting etc. selvskading har medført - og jeg synes jeg innimellom ser noe av det samme her. Det betyr ikke at jeg tror selvskading er noe som foregår uten årsaker - eller uten psykisk smerte - men jeg mener uansett at det finnes både konstruktive og destruktive måter å forholde seg både til sine egne handlinger og andre mennesker i forbindelse med dette.

Jeg er ikke imot at det generelt sett er "lov" å skrive om selvskading på forum - jeg ser både måter å gjøre det konstruktivt på samt at det kan medføre positive resultater. Men jeg mener at den enkelte skal være bevisst både hvorfor og hvordan man skriver om dette i det enkelte tilfelle.

[frosken]

Denne debatten hører jammen meg hjemme her nå- og den dukker jo opp med jevne mellomrom.

Det er en vesentlig forskjell på de innleggene som preges av dyp desperasjon og som etterspør konstruktive løsninger på sin trang til selvskading og de innleggene hvor selvskadingen bare blir en del av "hverdagen" - noe vi lesere bare må forholde oss til. Det er også en forskjell på de innleggene hvor det trues med selvskading eller selvmord.

Jeg forstår desverre så altfor godt hvor vondt det er å ha slike destruktive impulser, men jeg vet også at det finnes flere måter å forholde seg til det på. Og vi er mange her inne som gjerne stiller opp for hverandre når det røyner på. Men vær så snill å la oss få hjelpe - ikke bare true med å skrive om barberbladene og pilleglassene som venter.....

Å skade seg selv innebærer en veldig ensom og vond psykisk smerte og fører ikke til noe godt. Og husk at det alltid finnes et alternativ!

Dette er jeg enig i - men det har du vel kanskje allerede forstått .-)

[frosken]

Det henger ikke på greip at man skal stenge ute én gruppe mennesker fra et psykiatriforum - kanskje de personene som trenger dette forum aller mest.

Men jeg ser poenget ditt - og jeg er enig med deg - det er klart det er en belastning for andre som leser disse innleggene og som føler de blir følelsesmessig involvert i personene.

Kunne det ikke etableres en enighet om at disse innleggene merkes med destruktivt i parantes - i tittelen?

Hei Zirine :-)

Jeg har ikke sett for meg at man skal stenge en gruppe brukere ute herfra - men at det bør kunne gå an å diskutere hvordan vi sammen kan sørge for at dette forum totalt fungerer rimelig konstruktivt for de mennesker som bruker det. Selv om man evt. oppfordres til å sette noen grenser for seg selv, så betyr jo ikke det at man ikke kan delta.

[thinkerbell]

Mesteparten av det du skriver er vi selvfølgelig enige om thinkerbell. Men - jeg tror at det å skrive om selvskading kan virke både konstruktivt og destruktivt for den enkelte. Du sier at du aldri har sett tendenser til det jeg har kalt "skryt" - og kanskje har jeg brukt en dårlig betegnelse- men jeg har mange ganger på en psykiatrisk avdeling sett en form for "stolthet" i forhold til hvor mange sting etc. selvskading har medført - og jeg synes jeg innimellom ser noe av det samme her. Det betyr ikke at jeg tror selvskading er noe som foregår uten årsaker - eller uten psykisk smerte - men jeg mener uansett at det finnes både konstruktive og destruktive måter å forholde seg både til sine egne handlinger og andre mennesker i forbindelse med dette.

Jeg er ikke imot at det generelt sett er "lov" å skrive om selvskading på forum - jeg ser både måter å gjøre det konstruktivt på samt at det kan medføre positive resultater. Men jeg mener at den enkelte skal være bevisst både hvorfor og hvordan man skriver om dette i det enkelte tilfelle.

joda, vi er faktisk enige vi. Hensyn til andre på forumet bør vi ta.

Men av og til, kan destruktiviteten ta fullstendig overhånd og da er konstruktive råd prat for døve ører.

Men denne merkingen av innlegg bør da ikke være så gresselig vanskelig å innføre

[En_Mamma]

Nyttig innlegg.

Selvskading (for å ta et konkret eksempel) er "normalt", tro det eller ei.

Du etterlyser en hensikt med å skrive om selvsk.

-Å bryte ned barrierene for å kunne våge å snakke om dette med terapeuter/andre er viktig. Mye av den barriere-nebrytingen skjer (hos mange) her på dol. Ved å skrive innlegg konkret om selvskading, og få respons på at andre vet hva man snakker om -fører ofte til at terskelen for å ta dette opp med terapeuten i "neste" time faktisk blir mindre.

MEN.. innleggene bør merkes med (ss). Vi som skriver skal ha respekt for at det kan virke triggende for andre som leser det vi har skrevet.

NHD har tidligere rådet oss til å skrive på dol istede for å finne frem en kniv. Og konstruktive løsninger på andre måter å få ut smerten på er helt klart å foretrekke.

Det er som du vet mange grunner til at enkelte skader seg selv. Årsakene kan være mange, men felles for de fleste som skriver er "manglende evne" til å kunne utrykke seg muntlig, eller at det rett og slett ikke finnes noen til å ta i mot ordene.

Her på forumet er det som oftest, i motsetning til RL, noen til å ta i mot.

Men.. så reagerer jeg litt.. fordi du nevner ordet skryt i samme setning som selvskading.

Nå har jeg vært på psyk forumet i skavise.... 1,5 år og jeg har aldri sett antydning til at noen skryter med at de driver med selvskading. Det jeg ser er ofte en bunnløs fortvilelse og et ønske om å leve. Men fordi smerten er så inderlig dyp ..og ensomheten så isende kald og overveldende ser man rett og slett ingen annen måte å overleve på.

Frosken -

En veldig spennende problemstilling. Jeg grubler også av og til rundt dette tema for tiden.

Er det slik at selvskading i økende grad er blitt et "språk", og at de yngre "leser" dette språket anderledes enn de som er eldre?

Selvskading er selvfølgelig kommunikasjon. Thinkerbell sier at selvskading er normalt? Hva mener hun/han med det? Er det mer selvskading i samfunnet enn tidligere? Betyr selvskading noe annet for de unge med piercinger, tatoveringer, burninger og hva det nå heter?

Har det kanskje i noen grad, for noen, blitt slik at det å skrive om selvskading her på DOL (f.eks) mer er en stilisert måte å gi uttrykk for stor smerte enn at det refererer tilbake til en konkret virkelighet. At " jeg har lyst til å dope meg/skjære meg" for noen betyr "jeg er veldig fortvilet" og kanskje ikke har noen sammenheng med hva de gjør i det fysiske rommet de sitter i.

mvh,

[thinkerbell]

Frosken -

En veldig spennende problemstilling. Jeg grubler også av og til rundt dette tema for tiden.

Er det slik at selvskading i økende grad er blitt et "språk", og at de yngre "leser" dette språket anderledes enn de som er eldre?

Selvskading er selvfølgelig kommunikasjon. Thinkerbell sier at selvskading er normalt? Hva mener hun/han med det? Er det mer selvskading i samfunnet enn tidligere? Betyr selvskading noe annet for de unge med piercinger, tatoveringer, burninger og hva det nå heter?

Har det kanskje i noen grad, for noen, blitt slik at det å skrive om selvskading her på DOL (f.eks) mer er en stilisert måte å gi uttrykk for stor smerte enn at det refererer tilbake til en konkret virkelighet. At " jeg har lyst til å dope meg/skjære meg" for noen betyr "jeg er veldig fortvilet" og kanskje ikke har noen sammenheng med hva de gjør i det fysiske rommet de sitter i.

mvh,

håper dette er oppklarende

kopiert fra helse nytt

"Selvskading er et tema som det hittil har vært lite kunnskap om, selv om alle som har arbeidet innen psykiatrien eller med psykisk utviklingshemmede har sett det. Selvskading har vært forbundet med mye skyld og skam fra utøverens side, og med mange feiloppfatninger, manglende kunnskaper og avvisning fra behandlernes side. De som selvskadet har forsøkt å holde dette hemmelig, både fordi de selv ofte skjønte lite om hvorfor de skadet seg, og fordi de intuitivt visste at de ikke ville bli forstått"

"Svært ofte er selvskading blitt oppfattet som "nesten-selvmord" eller mislykkede selvmordsforsøk, eventuelt som manipulerende selvmordstrusler. Dette har ofte medført at personer som selvskader, er blitt misforstått og dessuten ofte møtt på sårende og krenkende måter, særlig når selvskadingen er oppfattet som manipulerende atferd. Det er viktig å understreke at de aller fleste som selvskader, gjør dette i det skjulte, og bruker mye energi på å dekke eller kamuflere sår og arr. Både fordi de skammer seg over selve handlingene, som de slett ikke alltid opplever å ha kontroll over, og fordi de er redd for omgivelsenes reaksjoner og avvisning. Dette gjør at både bekjente og folk i helsevesenet kan være uvitende om selvskadingen, inntil personen er trygg nok på den hun/han møter til å våge å fortelle."

--------------------

"-Større åpenhet-

For mange føles det viktig å få snakke med noen om selvskadingen. Å dele en slik mørk hemmelighet med noen som kan lytte og forstå, kan være et skritt på veien mot helbredelsen. Det å begynne å snakke om selvskading, finne ut hvordan det har forbindelse til kroppen, og oppdage spesielle mønstre og sammenhenger med ting man har opplevd, er et stort skritt framover.

- Men hvem skal man velge å fortelle det til?

- Dessverre er mange blitt møtt med veldig sårende reaksjonsmåter både blant venner og fagfolk; de er blitt avvist og har kjent seg enda mer skamfulle, ja, noen er til og med unødig innlagt på psykiatriske sykehus. Før man snakker med noen, er det lurt å tenke igjennom hvordan man tror de vil reagere, ut fra det man vet om dem. Merker du at du ikke blir forstått, så finn noen annen å snakke med.

- I blant kan man vel bli nødt til å fortelle hva som har hendt, for eksempel hvis man trenger legehjelp, eller om noen bemerker sårene eller arrene…

- Ja, mange vil føle seg ille til mote ved å snakke om selvskadingen i slike tilfeller. Da kan det være lurt å diskutere med en behandler eller støtteperson på forhånd, slik at man vet hva man skal si. Eller tenke igjennom selv hva man skal si og skrive det ned om nødvendig. Man kan også ringe i forveien og fortelle om selvskadingen. Hør hvordan vedkommende reagerer, og fortell hva du har behov for når du kommer. "

[thinkerbell]

Frosken -

En veldig spennende problemstilling. Jeg grubler også av og til rundt dette tema for tiden.

Er det slik at selvskading i økende grad er blitt et "språk", og at de yngre "leser" dette språket anderledes enn de som er eldre?

Selvskading er selvfølgelig kommunikasjon. Thinkerbell sier at selvskading er normalt? Hva mener hun/han med det? Er det mer selvskading i samfunnet enn tidligere? Betyr selvskading noe annet for de unge med piercinger, tatoveringer, burninger og hva det nå heter?

Har det kanskje i noen grad, for noen, blitt slik at det å skrive om selvskading her på DOL (f.eks) mer er en stilisert måte å gi uttrykk for stor smerte enn at det refererer tilbake til en konkret virkelighet. At " jeg har lyst til å dope meg/skjære meg" for noen betyr "jeg er veldig fortvilet" og kanskje ikke har noen sammenheng med hva de gjør i det fysiske rommet de sitter i.

mvh,

gir deg like godt hele linken jeg. Råder deg til å lese den

http://www.helsenytt.no/artikler/selvskading.htm

[En_Mamma]

håper dette er oppklarende

kopiert fra helse nytt

"Selvskading er et tema som det hittil har vært lite kunnskap om, selv om alle som har arbeidet innen psykiatrien eller med psykisk utviklingshemmede har sett det. Selvskading har vært forbundet med mye skyld og skam fra utøverens side, og med mange feiloppfatninger, manglende kunnskaper og avvisning fra behandlernes side. De som selvskadet har forsøkt å holde dette hemmelig, både fordi de selv ofte skjønte lite om hvorfor de skadet seg, og fordi de intuitivt visste at de ikke ville bli forstått"

"Svært ofte er selvskading blitt oppfattet som "nesten-selvmord" eller mislykkede selvmordsforsøk, eventuelt som manipulerende selvmordstrusler. Dette har ofte medført at personer som selvskader, er blitt misforstått og dessuten ofte møtt på sårende og krenkende måter, særlig når selvskadingen er oppfattet som manipulerende atferd. Det er viktig å understreke at de aller fleste som selvskader, gjør dette i det skjulte, og bruker mye energi på å dekke eller kamuflere sår og arr. Både fordi de skammer seg over selve handlingene, som de slett ikke alltid opplever å ha kontroll over, og fordi de er redd for omgivelsenes reaksjoner og avvisning. Dette gjør at både bekjente og folk i helsevesenet kan være uvitende om selvskadingen, inntil personen er trygg nok på den hun/han møter til å våge å fortelle."

--------------------

"-Større åpenhet-

For mange føles det viktig å få snakke med noen om selvskadingen. Å dele en slik mørk hemmelighet med noen som kan lytte og forstå, kan være et skritt på veien mot helbredelsen. Det å begynne å snakke om selvskading, finne ut hvordan det har forbindelse til kroppen, og oppdage spesielle mønstre og sammenhenger med ting man har opplevd, er et stort skritt framover.

- Men hvem skal man velge å fortelle det til?

- Dessverre er mange blitt møtt med veldig sårende reaksjonsmåter både blant venner og fagfolk; de er blitt avvist og har kjent seg enda mer skamfulle, ja, noen er til og med unødig innlagt på psykiatriske sykehus. Før man snakker med noen, er det lurt å tenke igjennom hvordan man tror de vil reagere, ut fra det man vet om dem. Merker du at du ikke blir forstått, så finn noen annen å snakke med.

- I blant kan man vel bli nødt til å fortelle hva som har hendt, for eksempel hvis man trenger legehjelp, eller om noen bemerker sårene eller arrene…

- Ja, mange vil føle seg ille til mote ved å snakke om selvskadingen i slike tilfeller. Da kan det være lurt å diskutere med en behandler eller støtteperson på forhånd, slik at man vet hva man skal si. Eller tenke igjennom selv hva man skal si og skrive det ned om nødvendig. Man kan også ringe i forveien og fortelle om selvskadingen. Hør hvordan vedkommende reagerer, og fortell hva du har behov for når du kommer. "

Thinkerbell,

Takk for saksing av info til meg. Det hjalp meg dog ikke med de spørsmålene jeg stilte i forrige innlegg.

mvh,

[thinkerbell]

Thinkerbell,

Takk for saksing av info til meg. Det hjalp meg dog ikke med de spørsmålene jeg stilte i forrige innlegg.

mvh,

er det mer selvsk. i samfunnet nå enn tidligere? nei vet du det tror jeg ikke. selvskading har funnet setd siden tidenes morgen, heldigvis er det blitt mer åpnehet rundt dette.

er selvsk. blitt et språk? det har det alltid

vært. Et stille språk

leser unge dette språket annerledes enn eldre? takket være større åpenhet tror jeg mange "unge" i dag har lettere for å snakke om dette en tidligere generasjoner.

Betyr selvskading noe annet for de unge? tror nok de fleste ser på dette som et uttrykk for stor smerte og fortvilelse.

Har det kanskje i noen grad, for noen, blitt slik at det å skrive om selvskading her på DOL (f.eks) mer er en stilisert måte å gi uttrykk for stor smerte enn at det refererer tilbake til en konkret virkelighet. At " jeg har lyst til å dope meg/skjære meg" for noen betyr "jeg er veldig fortvilet" og kanskje ikke har noen sammenheng med hva de gjør i det fysiske rommet de sitter i. -Piercing, tatovering osv. gjøres da ikke for å overleve, det gjør derimot kutting med kniv.

Det er en måte å bli ren på (eks. e tter overgrep) en måte å få ut føleleser/smerte på.

[En_Mamma]

er det mer selvsk. i samfunnet nå enn tidligere? nei vet du det tror jeg ikke. selvskading har funnet setd siden tidenes morgen, heldigvis er det blitt mer åpnehet rundt dette.

er selvsk. blitt et språk? det har det alltid

vært. Et stille språk

leser unge dette språket annerledes enn eldre? takket være større åpenhet tror jeg mange "unge" i dag har lettere for å snakke om dette en tidligere generasjoner.

Betyr selvskading noe annet for de unge? tror nok de fleste ser på dette som et uttrykk for stor smerte og fortvilelse.

Har det kanskje i noen grad, for noen, blitt slik at det å skrive om selvskading her på DOL (f.eks) mer er en stilisert måte å gi uttrykk for stor smerte enn at det refererer tilbake til en konkret virkelighet. At " jeg har lyst til å dope meg/skjære meg" for noen betyr "jeg er veldig fortvilet" og kanskje ikke har noen sammenheng med hva de gjør i det fysiske rommet de sitter i. -Piercing, tatovering osv. gjøres da ikke for å overleve, det gjør derimot kutting med kniv.

Det er en måte å bli ren på (eks. e tter overgrep) en måte å få ut føleleser/smerte på.

Thinkerbell,

Takk for fine svar. Vi snakker litt forbi hverandre men det er kun fordi jeg formulerer meg upresist. Dessverre greier jeg ikke formulere meg mer presist på denne tiden av døgnet, kanskje vi kan komme tilbake til det?

God natt til deg,

mvh,

[thinkerbell]

Thinkerbell,

Takk for fine svar. Vi snakker litt forbi hverandre men det er kun fordi jeg formulerer meg upresist. Dessverre greier jeg ikke formulere meg mer presist på denne tiden av døgnet, kanskje vi kan komme tilbake til det?

God natt til deg,

mvh,

*synger nattasang for deg*