det er så synd på oss alle!!!

[Gjest mamama]

Jeg har det helt forferdelig, jeg er så lei meg. Det er snart 9 måneder siden Martin (6år) døde, men det er så vondt. Jeg kan ikke ha det verre, sorgen river og sliter i kroppen min, tårene triller, og jeg har vondt i hjerte mitt.

Jeg savner gutten min så inderlig, hele tiden! Det at jeg har veldig tunge dager nå, har ikke noe med påske eller merkedager å gjøre, det har med at Martin er død. Den flotte store guttene min, som hadde så mye av livet foran seg, er død. Jeg er så bitter, at livet vårt skulle bli slik, vi som hadde det så innmari fint.

Det er forferdlig slitsomt å leve med så tunge tanker i hodet. Jeg orker ikke å tenke konsekvenser, selv om det er jo nettopp de jeg nå merker på kroppen. Det er ikke bare tankene mine, men jeg merker det jo hele tiden at han ikke er her. Jeg savner å ta på han, prate med han, se han løpe, hoppe, le og smile.

Jeg har så mange gode minner, men jeg bare gråter når jeg tenker på dem, jeg savner han så. Når Martin døde, så døde en bit av meg også, og det er vanskelig å leve videre med en kropp som ikke er "hel".

Jeg orker ikke å tenke så langt fremover, så skjørt som livet er, så er det unødvendige tanker, fordi jeg vet ikke hvordan morgendagen vil se ut. Når man har opplevd å miste ett barn på noen minutter, så kan alt skje.

Det er så brutalt, og grusomt. Jeg ser for meg de hektiske minuttene, ser for meg den livløse kroppen. Kroppen som alltid var full av energi. Ser for meg hvordan pappa jobbet med deg, for å få deg tilbake. Hører mine egne skrik, og hvordan jeg hylte av redsel. Ser for meg ambulansepersonell, politi, helikopter. Husker så godt når vi fikk beskjeden. HAN ER DØD!! Verden vår raste sammen. Ser for meg der du lå inntullet i teppe på stranden, og hvordan pappa tok deg opp i armene sine. Det er så grusomme bilder, som jeg må leve med.

Men det er savnet etter han som er det tyngste, det er jo så endelig. Jeg kommer ikke til å få se han mer her på jorda, jeg må leve resten av mitt liv uten han. Martin er død, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Alle vet at man er utrolig glad i barna sine, men jeg viste ikke hvor mye av meg de egentlig er. Fordi det gjør så vondt å miste Martin, at jeg klarer ikke å beskrive det med ord. Det jeg kan si er at kroppen min innvendig føles helt ødelagt.

Jeg synes synd på Martin, selv om jeg tror han har det fint nå, så er det veldig synd for han at han ikke leve et langt og godt liv her. Jeg synes så synd på de to andre guttene mine som har mista en så fin bror og lekekamerat, og jeg synes utrolig synd på meg selv og mannen min, som mista en så god og flott gutt, som vi er så glad i og så stolt av.

Jeg synes synd på alle som mister ett barn, det er det aller verste vi som foreldre kan oppleve.

Dette ble langt, men det var godt å få skrevet litt igjen.

[Liljekonvall]

Kjære deg. Jeg blir så lei meg når jeg leser det du skriver. Du har det forferdelig vondt. Jeg vil bare sende deg en riktig stor klem. Jeg håper dere tar godt vare på hverandre.

Og ja, det er synd på oss alle som har mistet et barn. Den enorme sorgen og savnet vil bli lettere å bære med tiden, men den vil aldri forsvinne helt. Vi vil heller aldri selv bli helt sånn som før. Vi har mistet noe av det aller viktigste i livet. Dessverre må vi møte mye uforstand blant "folk flest" når det gjelder dette. Det må vi slite med i tillegg til sorgen og savnet.

Jeg ønsker deg bedre dager.

Klem fra

[elingeir]

Kjære deg

Du har satt ord på hvordan vi har det, hvor tung og vanskelig hverdagen er for oss som har mistet. Sorgen har et så jernhardt grep at man mister pusten av og til. Savnet er umenesklig- hvordan skal vi klare å leve uten de små vi har mistet. Det groteske øyeblikket hvor du hører ordene: Han har forlatt oss er helt jævelig. Man skjønner ikke hvordan man selv skal overleve.

Hverdagen blir tung og uten mening.

Det blir faktisk lettere å leve med etter lang, lang tid. Man klarer å tenke på, prate om de som har forlatt oss uten at gråten står i halsen. Man får en liten "fritime" av og til og pusten går lettere. Våre engler vil alltid være med oss i hverdagen og jeg håper en dag at jeg selv kan se tilbake på alle de gode minnene og være takknemlig for dem, foreløpig er jeg bare bitter .

[Gjest tankefull]

Kjære mamama!

Du,jeg har tenkt på deg og Martin... Klart det er synd på deg,forstår at du er bitter også;at savnet river i deg.Det er ikke alltid like lett å se klart når man har det slik,vet det så altfor godt selv!

Har noen ord til deg:"Den som ikke har møtt motgang,kjenner ikke sin egen styrke."Ben Jonson. og :"Din største kraft føler du først som en avmakt."Aasmund Brynildsen.

Det krever styrke å gå inn i disse mørke avkrokene av noen rom vi har inne i oss:de avkrokene vi kaller sorg og savn.

Varme tanker og en stor klem fra Nestor sin mamma.