Gå til innhold

til angst light


MEV

Anbefalte innlegg

Du svarte på innlegget mitt nedenfor, og jeg kjente meg igjen i det du skrev, så jeg lurte på om du kunne skrive litt om hvordan du gikk frem. Tok du kontakt med en psykolog selv, eller gikk du gjennom legen din? Hva koster det vanligvis, og hvor lenge/ofte må man regne med å gå dit? Syns du det var vanskelig/fortalte du det til noen? osv.

Jeg har problemer med å innrømme for meg selv at jeg har et problem. Håper liksom at det skal gå over av seg selv... Men, jeg er i ferd med å innse at det kanskje er lurt å søke hjelp, for jeg vil i alle fall ikke at det skal bli værre.

Hadde satt stor pris på om du kunne svare meg på disse spørsmålene også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest angst light

Hei, MEV!

Først det praktiske:

Jeg tok på egenhånd kontakt med en privat psykolog som drev med kognitiv terapi. Det hadde jeg god nytte av, men studentøkonomien har sin begrensing (ca en gang uken for 4-500 kr timen), så derfor måtte jeg slutte.

Et halvt års tid prøvde jeg å "klare meg selv" igjen, regnet liksom med at min nye innsikt skulle løse det hele. (Typisk akademiker!) Desserre var det ikke så enkelt, det skal godt gjøres å forstå eller lese seg fri fra angst.

For å få kontakt med en psykolog med refusjonsordning, tok jeg kontakt med fastlegen, som var meget forståelsesfull og sporenstreks henviste meg til den psykologen jeg går til nå og til en gruppe med litt liknende probelmstilling. Måtte vente 5 måneder i kø, men nå går jeg der med en uke eller tos mellomrom og betaler ikke noe mer etter at frikortbeløpet er nådd (1350 per år). Har nå gått tre måneder og jeg regner med at jeg kommer til å gå en tre-fire måneder til.

Så det andre:

Det tok absolutt lang tid for meg å akseptere at jeg hadde et problem. Synes liksom ikke at jeg hadde noen "god grunn" til å ikke klare å hamle opp med dette på egenhånd, ingen skrekkelige traumer eller elendig barndom. (Den "god grunn "-ideen er merkelig). I hele den lange tiden (ca 2 år) hvor jeg tenkte at jeg ikke "burde" ha noe problem, var det vanskelig å snakke med andre om det.

Jeg har bl.a. prestasjonsangst i noen sammenhenger som jeg er ganske flink til å skjule, men som har gått kraftig ut over studie-selvtilliten (og hovedfagsoppgaven) Noen ganger når jeg snakket med andre om det, fikk jeg følelsen av at de ikke forsto at jeg mente det alvorlig. "Men, du er jo så flink, dette fikser du lett"-type svar. (Da fikk jeg i hvertfall følelsen av at jeg "burde klare meg selv"!). Det er tydeligvis vanskelig for mange å forstå at man kan være hjelpeløst irrasjonell og helt tåkete i tankegangen i noen sammenhenger og trenge hjelp til det, og allikevel fungere helt fint i det fleste andre sammenhenger.

Vennene mine vet jeg går i terapi, men ikke familien. Det siste året har jeg snakket relativt mye om det til gode venner og en super kjæreste. Snakking anbefales, så lenge folk har en viss forståelse.

Når jeg tenker tilbake nå, er det særlig fem milepæler som har vært viktig i prosessen:

Det første (som tok lengst tid) var å innse at jeg hadde et problem som ikke forsvant av seg selv.

Det andre var da jeg forsto at det funket bare ikke å "skjerpe seg" eller "tenke positivt"

Det var ikke latskap, dårlig selvdisiplin, dårlig kontroll over meg selv, mangel på innsats osv. som var årsaken.

Det tredje var da jeg skjønte at innsikt i hvordan følelsene følger tankene osv. ikke alene gjør at probelmene fordufter. At ting tar tid, det går opp og ned og at "systemet er tregt" å snu, har vært vanskelig å svelge.(Utålmodigheten har gitt meg noen ekstra slag)

Det fjerde var da jeg begynte å slutte (også det går opp og ned) å se ned på meg selv for at jeg hadde et problem. Jeg har hatt en tendens til å skjele til de"perfekte" avbalanserte menneskene og synes at det var sånn jeg burde vært.

Det femte er at jeg nå faktisk er litt stolt over at jeg gjorde noe med det! Det fine er (slik jeg tenker nå) at kankje har det sine fordeler å møte veggen, så lenge man lærer noe nytt av det som man kan ha glede av resten av livet!

En klok venninne av meg sa til meg, da jeg bebreidet meg selv for at jeg ikke fikset ting, slik jeg forventet at jeg skulle og derfor syntes jeg var et udugelig menneske:

"Jammen...det store med mennesket er jo ikke når det lever det perfekte liv, men at det faller og faktisk reiser seg igjen og igjen. Det er utrolig!"

Dette ble langt, men det var morsomt å skrive. Jeg ønsker deg lykke til med alt. Å ta fatt mens du fremdeles har det nokså "light", er det smarteste du gjør! Om noen i din omgangskrets ikke forstår problemet, er det deres problem (og begrensete menneskekunnskap). Hold kontakten, så vi får lese hvordan det går!

(hvis du har lyst å tjuvstarte mens du kankje står i kø hos en psykolog er en bok "Feeling Good" av David D. Burns en OK start. Den ser skrekkelig amerikansk og lettvint ut på omslaget, men er ganske grundig! Men som sagt, lesing og forståelse på egnhånd er en start, men sjelden nok...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, MEV!

Først det praktiske:

Jeg tok på egenhånd kontakt med en privat psykolog som drev med kognitiv terapi. Det hadde jeg god nytte av, men studentøkonomien har sin begrensing (ca en gang uken for 4-500 kr timen), så derfor måtte jeg slutte.

Et halvt års tid prøvde jeg å "klare meg selv" igjen, regnet liksom med at min nye innsikt skulle løse det hele. (Typisk akademiker!) Desserre var det ikke så enkelt, det skal godt gjøres å forstå eller lese seg fri fra angst.

For å få kontakt med en psykolog med refusjonsordning, tok jeg kontakt med fastlegen, som var meget forståelsesfull og sporenstreks henviste meg til den psykologen jeg går til nå og til en gruppe med litt liknende probelmstilling. Måtte vente 5 måneder i kø, men nå går jeg der med en uke eller tos mellomrom og betaler ikke noe mer etter at frikortbeløpet er nådd (1350 per år). Har nå gått tre måneder og jeg regner med at jeg kommer til å gå en tre-fire måneder til.

Så det andre:

Det tok absolutt lang tid for meg å akseptere at jeg hadde et problem. Synes liksom ikke at jeg hadde noen "god grunn" til å ikke klare å hamle opp med dette på egenhånd, ingen skrekkelige traumer eller elendig barndom. (Den "god grunn "-ideen er merkelig). I hele den lange tiden (ca 2 år) hvor jeg tenkte at jeg ikke "burde" ha noe problem, var det vanskelig å snakke med andre om det.

Jeg har bl.a. prestasjonsangst i noen sammenhenger som jeg er ganske flink til å skjule, men som har gått kraftig ut over studie-selvtilliten (og hovedfagsoppgaven) Noen ganger når jeg snakket med andre om det, fikk jeg følelsen av at de ikke forsto at jeg mente det alvorlig. "Men, du er jo så flink, dette fikser du lett"-type svar. (Da fikk jeg i hvertfall følelsen av at jeg "burde klare meg selv"!). Det er tydeligvis vanskelig for mange å forstå at man kan være hjelpeløst irrasjonell og helt tåkete i tankegangen i noen sammenhenger og trenge hjelp til det, og allikevel fungere helt fint i det fleste andre sammenhenger.

Vennene mine vet jeg går i terapi, men ikke familien. Det siste året har jeg snakket relativt mye om det til gode venner og en super kjæreste. Snakking anbefales, så lenge folk har en viss forståelse.

Når jeg tenker tilbake nå, er det særlig fem milepæler som har vært viktig i prosessen:

Det første (som tok lengst tid) var å innse at jeg hadde et problem som ikke forsvant av seg selv.

Det andre var da jeg forsto at det funket bare ikke å "skjerpe seg" eller "tenke positivt"

Det var ikke latskap, dårlig selvdisiplin, dårlig kontroll over meg selv, mangel på innsats osv. som var årsaken.

Det tredje var da jeg skjønte at innsikt i hvordan følelsene følger tankene osv. ikke alene gjør at probelmene fordufter. At ting tar tid, det går opp og ned og at "systemet er tregt" å snu, har vært vanskelig å svelge.(Utålmodigheten har gitt meg noen ekstra slag)

Det fjerde var da jeg begynte å slutte (også det går opp og ned) å se ned på meg selv for at jeg hadde et problem. Jeg har hatt en tendens til å skjele til de"perfekte" avbalanserte menneskene og synes at det var sånn jeg burde vært.

Det femte er at jeg nå faktisk er litt stolt over at jeg gjorde noe med det! Det fine er (slik jeg tenker nå) at kankje har det sine fordeler å møte veggen, så lenge man lærer noe nytt av det som man kan ha glede av resten av livet!

En klok venninne av meg sa til meg, da jeg bebreidet meg selv for at jeg ikke fikset ting, slik jeg forventet at jeg skulle og derfor syntes jeg var et udugelig menneske:

"Jammen...det store med mennesket er jo ikke når det lever det perfekte liv, men at det faller og faktisk reiser seg igjen og igjen. Det er utrolig!"

Dette ble langt, men det var morsomt å skrive. Jeg ønsker deg lykke til med alt. Å ta fatt mens du fremdeles har det nokså "light", er det smarteste du gjør! Om noen i din omgangskrets ikke forstår problemet, er det deres problem (og begrensete menneskekunnskap). Hold kontakten, så vi får lese hvordan det går!

(hvis du har lyst å tjuvstarte mens du kankje står i kø hos en psykolog er en bok "Feeling Good" av David D. Burns en OK start. Den ser skrekkelig amerikansk og lettvint ut på omslaget, men er ganske grundig! Men som sagt, lesing og forståelse på egnhånd er en start, men sjelden nok...)

Tusen takk for svaret ditt. De problemene du beskriver, er faktisk noe av det samme som jeg sliter med. Jeg har bestemt meg for å fortelle det til mannen min, og jeg har også bestemt meg for å kontakte fastlegen min. Han er alle tiders, så jeg håper han tar meg på alvor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest angst light

Tusen takk for svaret ditt. De problemene du beskriver, er faktisk noe av det samme som jeg sliter med. Jeg har bestemt meg for å fortelle det til mannen min, og jeg har også bestemt meg for å kontakte fastlegen min. Han er alle tiders, så jeg håper han tar meg på alvor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...