Affektbevissthetsgruppe

[Fru2020]

Jeg har fått plass i en affektbevissthetsgruppe fra neste høst av. Er glad jeg har fått plass, men gruer meg veldig.

Er det noen som har vært borti noe lignende som kan du noe om det?

[Glitter]

Har ikke det selv, men jeg har lav affektbevissthet og det er noe som det jobbes med på BET. Med min behandler også antar jeg, men på en litt annen måte på BET. 

Det er ikke enkelt å forstå seg på seg selv og sine følelser i hvert fall. Så det er jo veldig bra du har fått plass der. Men synd det er så lang ventetid. 

[AnonymBruker]

Over 1 års ventetid? Shiit! Hvor bor du? Jeg har alltid kommet inn prioritert innen få uker på de gruppene jeg har gått. 

Anonymkode: 40402...fee

[frosken]

Fru2020 skrev (11 timer siden):

Jeg har fått plass i en affektbevissthetsgruppe fra neste høst av. Er glad jeg har fått plass, men gruer meg veldig.

Er det noen som har vært borti noe lignende som kan du noe om det?

Hva er det du gruer deg til?

[Fru2020]

Glitter skrev (17 timer siden):

Har ikke det selv, men jeg har lav affektbevissthet og det er noe som det jobbes med på BET. Med min behandler også antar jeg, men på en litt annen måte på BET. 

Det er ikke enkelt å forstå seg på seg selv og sine følelser i hvert fall. Så det er jo veldig bra du har fått plass der. Men synd det er så lang ventetid. 

Affektbevisstheten min er nesten totalt fraværende når det gjelder vonde følelser synes jeg. Det er også noe som jobbes med av behandlerne mine, men ikke så konkret som i denne gruppen.

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Over 1 års ventetid? Shiit! Hvor bor du? Jeg har alltid kommet inn prioritert innen få uker på de gruppene jeg har gått. 

Anonymkode: 40402...fee

Jeg bor i nærheten av en stor by. Det er en stund å vente ja, men jeg skal ha seks timer individuelt som forberedelse til gruppen nå til våren.

frosken skrev (6 timer siden):

Hva er det du gruer deg til?

Jeg er livredd for å føle noe. Jeg er redd for å miste kontrollen hvis jeg slipper noen av de vonde følelsene frem. Nå er det jo sånn at jeg får helt panikkfølelse hvis en følelse kommer og ender med å tenke at dette klarer jeg ikke jeg vil ikke leve mer. 

[Glitter]

Fru2020 skrev (1 minutt siden):

 

Jeg er livredd for å føle noe. Jeg er redd for å miste kontrollen hvis jeg slipper noen av de vonde følelsene frem. Nå er det jo sånn at jeg får helt panikkfølelse hvis en følelse kommer og ender med å tenke at dette klarer jeg ikke jeg vil ikke leve mer. 

Det er akkurat dette man lærer å håndtere annerledes på BET.

[Fru2020]

Glitter skrev (2 timer siden):

Det er akkurat dette man lærer å håndtere annerledes på BET.

Så bra. Håper at du får godt utbytte av ditt neste opphold der😊

[Glitter]

Fru2020 skrev (15 minutter siden):

Så bra. Håper at du får godt utbytte av ditt neste opphold der😊

Ja. Men det kunne jo vært noe å tenke på for den del også. 

[Fru2020]

Glitter skrev (3 timer siden):

Ja. Men det kunne jo vært noe å tenke på for den del også. 

Ja, det kan godt være jeg hadde hatt utbytte av det, men jeg ønsker ikke å få behandling andre steder enn her hjemme. Sønnen min fikk jo en diagnose delvis pga min diagnose så jeg kan ikke reise fra han 

[Glitter]

Fru2020 skrev (10 timer siden):

Ja, det kan godt være jeg hadde hatt utbytte av det, men jeg ønsker ikke å få behandling andre steder enn her hjemme. Sønnen min fikk jo en diagnose delvis pga min diagnose så jeg kan ikke reise fra han 

Ja skjønner det. I forhold til å reise fra ungene tenker jeg at om det kan gjøre at jeg blir stabil nok i løpet av to år, i stedet for, for eksempel 4-5 år, så vil jo fire måneder (delt opp i tre runder) være en veldig god investering. Da kan kanskje ungene få bo hos meg, framfor kun samvær, innen eldste er 12. Men jeg er jo forberedt på at det kanskje aldri vil skje. Har egentlig forsøkt å akseptere det. Selv om det er vondt. 

[Fru2020]

Glitter skrev (8 minutter siden):

Ja skjønner det. I forhold til å reise fra ungene tenker jeg at om det kan gjøre at jeg blir stabil nok i løpet av to år, i stedet for, for eksempel 4-5 år, så vil jo fire måneder (delt opp i tre runder) være en veldig god investering. Da kan kanskje ungene få bo hos meg, framfor kun samvær, innen eldste er 12. Men jeg er jo forberedt på at det kanskje aldri vil skje. Har egentlig forsøkt å akseptere det. Selv om det er vondt. 

Det er vanskelig å akseptere at man ikke klarer å være den mammaen man så gjerne skulle ønske. Jeg tror du tenker helt riktig at det er en god investering for deg å få behandling på BET. Jeg er kommet der at jeg har sønnen min annenhver uke, med avlastning i helgene. Det har skapt en ro for han som jeg ikke vil rokke med. Men jeg er glad for at jeg skal få prøve ut gruppebehandling. Jeg går jo i en gruppe nå (IMR) og synes det er veldig greit.

[Glitter]

Fru2020 skrev (35 minutter siden):

Det er vanskelig å akseptere at man ikke klarer å være den mammaen man så gjerne skulle ønske. Jeg tror du tenker helt riktig at det er en god investering for deg å få behandling på BET. Jeg er kommet der at jeg har sønnen min annenhver uke, med avlastning i helgene. Det har skapt en ro for han som jeg ikke vil rokke med. Men jeg er glad for at jeg skal få prøve ut gruppebehandling. Jeg går jo i en gruppe nå (IMR) og synes det er veldig greit.

Ja, det er vanskelig å akseptere. Den dårlige samvittigheten er jo stor. Og en sorg er det. 

Det er så fint at du har kommet så langt nå. Skjønner du ikke vil gå tilbake på ting. Det kjenner jeg også på. Jeg har jo tross alt gått fra å ligge i et hjørne i sofaen hos mamma og bare se på de, og også et par perioder på sånn tre måneder hvor jeg ikke har sett de i det hele tatt, til å ha de en dag i uken og annenhver helg. Jeg håper det aldri må reduseres, bortsett fra at jeg innimellom må avlyse samvær for jeg blir for dårlig. Men stort sett klarer jeg å presse meg til å ha de. Så det har i det minste blitt ganske stabilt for dem, og det er nok litt vanskelig for dem å forstå hvorfor de ikke kan være her mer. 

[Fru2020]

Glitter skrev (15 minutter siden):

Ja, det er vanskelig å akseptere. Den dårlige samvittigheten er jo stor. Og en sorg er det. 

Det er så fint at du har kommet så langt nå. Skjønner du ikke vil gå tilbake på ting. Det kjenner jeg også på. Jeg har jo tross alt gått fra å ligge i et hjørne i sofaen hos mamma og bare se på de, og også et par perioder på sånn tre måneder hvor jeg ikke har sett de i det hele tatt, til å ha de en dag i uken og annenhver helg. Jeg håper det aldri må reduseres, bortsett fra at jeg innimellom må avlyse samvær for jeg blir for dårlig. Men stort sett klarer jeg å presse meg til å ha de. Så det har i det minste blitt ganske stabilt for dem, og det er nok litt vanskelig for dem å forstå hvorfor de ikke kan være her mer. 

Ja, jeg er glad for at det har gått fremover. Husker også, med veldig dårlig samvittighet, den tiden jeg bare klarte å være sammen med han en time to ganger i uken og måtte ha hjelp av min mor for å klare det. Nå er målet å klare å ha han en helg i måneden i tillegg til ukedagene.

[Glitter]

Fru2020 skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg er glad for at det har gått fremover. Husker også, med veldig dårlig samvittighet, den tiden jeg bare klarte å være sammen med han en time to ganger i uken og måtte ha hjelp av min mor for å klare det. Nå er målet å klare å ha han en helg i måneden i tillegg til ukedagene.

Du har kommet langt ja. 😊