føler meg elendig

[Gjest død innvendig?]

Det er mye som ikke er som det skal i livet mitt, men det er også mye som er som det skal. Forsøker å fokusere på det, men jeg er så død innvendig på en måte. Eller egentlig ikke det heller, jeg føler jo en masse, i hvertfall negativt, og angsten for at mann og barn skal bli borte.

For 9 år siden mistet jeg sønnen min i dødfødsel, og for første gang siden da glemte jeg faktisk at det var noe spesielt med den dagen nylig. Det føles som et stort svik ovenfor han, jeg har verdens svarteste samvittighet.

Den akutte sorgen er borte, men selv når jeg prøver, så klarer jeg knapt å føle noe som helst. Jeg glemmer så mye. Til og med bryllupsdagen vår og viktige andre dager. Jeg burde klare å føle fryd når jeg opplever kjærlighet fra familien min, jeg ser jo at de er glad i meg og gjerne vil være sammen med meg. Ungene er så herlige, de er så utrolig fantastiske, og jeg er så redd for å miste dem også at jeg (klarer knapt å innrømme tanken) distanserer meg fra dem. Blir helt paralysert av tanken på at noe skal skje dem.

Men hvordan kan en mamma glemme å huske på årsdagen da barnet hennes døde? Føler meg så ussel og lite verdt nå.

[save]

Jeg fikk vondt av å lese innlegget ditt "død innvendig", og kjenner litt av de følelsene som er så vanskelige.

Det har ikke gått ni år siden vi mistet, bare ett år og noen måneder, og likevel vet jeg altså også om den følelsen av å "være død inne i seg". For de dager når sola skinner, jeg er sammen med de jeg bryr meg om, jeg har det godt, da kan jeg plutselig kjenne at paradokset jeg lever midt i nærmest tar kontroll over dagen; hvordan kan jeg leve, nyte, elske, når min Stine er død? Men jeg tror på de gode dagene jeg, og forsøker å ta unna følelsen av at jeg ikke sørger "godt nok". For tankene, klumpen i halsen, tårene som kommer i mørket, de kommer jeg meg ikke unna.

Også dagene da, de jeg fryktet sånn. Visst gråt jeg og visst var det vondt, men dagene våre var verre. Vi har akkurat kommet oss litt, har hentet litt styrke til å klare alle disse årene fremfor oss, og derfor trenger vi de gode dagene.

Årene skal gå, og da kommer nok merkedagene til å bli dager der sorgen er oss nærme. Men det kommer andre dager, som ikke behøver å ha noe med "årsdag" å gjøre, men dager da sorgen er så nært. Å sitte på bussen, midt blant alle folk og plutselig få den følelsen, følelsen av at alt er tapt for oss.

Jeg ville bare si deg at jeg kan tenke meg at det er vanskelig at du ikke "husket" på dagen i år, men tenk på at du lever hver eneste dag med savnet etter lillegutten din! Selv om du kanskje har sorgen over lillegutt gjemt i hjertet, og kanskje tiden for alle tårene er over for deg? Det betyr ikke at du ikke savner, at du ikke vet hva som er skjedd! Det betyr ikke at lillegutt ikke betydde noe for deg!

Kanskje er det godt og meningen at årene hjelper oss på veien?

Mange tanker fra

[Gjest død innvendig?]

Jeg fikk vondt av å lese innlegget ditt "død innvendig", og kjenner litt av de følelsene som er så vanskelige.

Det har ikke gått ni år siden vi mistet, bare ett år og noen måneder, og likevel vet jeg altså også om den følelsen av å "være død inne i seg". For de dager når sola skinner, jeg er sammen med de jeg bryr meg om, jeg har det godt, da kan jeg plutselig kjenne at paradokset jeg lever midt i nærmest tar kontroll over dagen; hvordan kan jeg leve, nyte, elske, når min Stine er død? Men jeg tror på de gode dagene jeg, og forsøker å ta unna følelsen av at jeg ikke sørger "godt nok". For tankene, klumpen i halsen, tårene som kommer i mørket, de kommer jeg meg ikke unna.

Også dagene da, de jeg fryktet sånn. Visst gråt jeg og visst var det vondt, men dagene våre var verre. Vi har akkurat kommet oss litt, har hentet litt styrke til å klare alle disse årene fremfor oss, og derfor trenger vi de gode dagene.

Årene skal gå, og da kommer nok merkedagene til å bli dager der sorgen er oss nærme. Men det kommer andre dager, som ikke behøver å ha noe med "årsdag" å gjøre, men dager da sorgen er så nært. Å sitte på bussen, midt blant alle folk og plutselig få den følelsen, følelsen av at alt er tapt for oss.

Jeg ville bare si deg at jeg kan tenke meg at det er vanskelig at du ikke "husket" på dagen i år, men tenk på at du lever hver eneste dag med savnet etter lillegutten din! Selv om du kanskje har sorgen over lillegutt gjemt i hjertet, og kanskje tiden for alle tårene er over for deg? Det betyr ikke at du ikke savner, at du ikke vet hva som er skjedd! Det betyr ikke at lillegutt ikke betydde noe for deg!

Kanskje er det godt og meningen at årene hjelper oss på veien?

Mange tanker fra

Tusen takk, Save, for et utrolig godt svar. Du har så veldig rett i det du skriver. Jeg tenker jo fortsatt på han daglig, og i akkurat slike situasjoner du skriver om. F.eks. blir jeg alltid trist av lukten av friske blomster. Klarer enda ikke det uten å forbinde det med sorg, død og begravelse.

Takk igjen for svaret ditt, det hjalp veldig.