Dårlig selvhevdelse/påska m.m.

[Gjest megda]

Jeg har vanskelig for å si hva jeg mener eller ønsker, og folk har en tendens til å overkjøre meg. Særlig min søster og familien. Mine foreldre snakker stort sett om seg og sitt. Ting i mitt liv er ikke interessant for dem.

I går hadde vi samlet min søster/m familie og mine foreldre til påskesamling. Vi serverte middag og påskegodter, vi arrangerte påskejakt for barna hvor de fikk store og små fylte påskeegg med leker og godterier. Vi liker å gjøre litt stas på barna og også de voksne... Min søster og min mor hendvender seg alltid til hverandre. Setter seg alltid sammen og kjaser. Jeg setter meg også sammen med dem, men ingen av dem henvender seg sælig til meg. Jeg forsøker å hendvende meg til dem, men det blir fort til at de snakker med hverandre igjen. (føler meg usynlig og lite viktig)

Vi har hytte som min søster og de får låne så ofte de vil. Sist gang ble jeg veldig skuffet over at de hadde brukt opp hele den uåpnede pakken med 50 T-lys. De hadde knust et glass, brukt masse av sukker, mel etc vi hadde liggende der. Sagd ned et tre (rottent) uten å legge bort de avsagde delene. Alt dette uten å spørre oss eller sagt i fra om det etterpå.

Jeg er faktisk veldig redd for å si ifra til min søster, for hun kan være veldig spiss og bortforklare ting til sin egen fordel. Det nytter liksom ikke. Ting skal forstås og helst være på hennes måte.

Kan nevne at hun er 9 år eldre enn meg. Jeg blir 30 nå og hun 39..

Hvorfor er jeg/hun sånn? Hvordan kan det ha blitt sånn?

[frosken]

Dette er vel en variant av den berømmelige "søskenkjærligheten". Hun har alltid fått lov til å være "størst" - og det har hun tydeligvis ikke tenkt å slutte med frivillig.

Det går vel kanskje an å få til en gradvis endring gjennom å ta det opp med henne i små porsjoner. Lykke til .-)