den lange veien tilbake

[Gjest pi@-m@rtine]

Er på vei ut i arbeidslivet igjen, etter å ha vært "psykiatrisk pasient" noen år. Jeg lurer på om noen kunne fortalt "sin historie" om hvordan dere har klart den lange veien tilbake til et "normalt liv"??

Det fokuseres veldig på behandling her på forumet, ikke noe galt i det, men jeg syns det er få innlegg av mennesker som har overvunnet sin psykdom?? Hvor er dere??

Håper noen har noen gode råd til meg??

[Gjest Miss Saigon]

Kanskje grunnen til at det ikke er innlegg her inne som handler om "livet etter psykisk sykdom" er at når folk har blitt frisk så slutter de å bruke dette forumet. Kanskje dette forumet for det meste benyttes av folk som er midt opp i sin egen psykdom. Bare noen tanker fra meg.........

[thinkerbell]

virker på meg som om det er få av dem her inne

håper i hvertfall -du- holder oss oppdatert.. og fortsetter å skrive her inne.

klem

-bella-

[Gjest hilsen kaia]

Hei, Jeg er en jente på 26 år som har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 12 år. Har vært innlagt flere år tilsammen på sykehus etter flere selvmordsforsøk.

Nå studerer jeg til å bli lege og det meste går bra nå. Det er viktig å ikke ha angst for angsten, og nyte de øyblikkene som er fylt av lykke fullt ut. Det er "lov" å ha en dårlig dag og man må ikke se på det som et nederlag. Man blir sterkere og klokere for hver gang man klarer å gå igjennom en dårlig periode, og man står styrket til å gjennomgå store prøvelser, -er min teori. Håper det går bra med deg, og lykke til videre.

[Gjest Theos]

Hei, Jeg er en jente på 26 år som har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 12 år. Har vært innlagt flere år tilsammen på sykehus etter flere selvmordsforsøk.

Nå studerer jeg til å bli lege og det meste går bra nå. Det er viktig å ikke ha angst for angsten, og nyte de øyblikkene som er fylt av lykke fullt ut. Det er "lov" å ha en dårlig dag og man må ikke se på det som et nederlag. Man blir sterkere og klokere for hver gang man klarer å gå igjennom en dårlig periode, og man står styrket til å gjennomgå store prøvelser, -er min teori. Håper det går bra med deg, og lykke til videre.

Dette var jammen en et herlig oppmuntrende innlegg. Det gjorde godt å lese. Da vet jeg jo at det nytter og at det kan bli bedre.

[Gjest x-deprimert]

Basert på mine egne erfaringer som alvorlig deprimert har jeg gjort meg noen tanker om hva som kan være til hjelp for en pasient som er deprimert.

Skal man hjelpe en må man belage seg på å bli avvist, mange ganger.

Man kan forvente at "pasienten" ikke ønsker mer kontakt med verden omkring seg.

Som hjelper er det lett å føle seg påtrengende. Men man må likevel ikke gi seg, eller gi opp pasienten.

Jeg tror man må komme igjen og igjen og gi pasienten en åpning for å skape kontakt.

Og kanskje pasienten er mottakelig denne gangen selv om han avviste for noen timer siden.

For store krav til at han skal mestre noe tror jeg er tullete, men man må forsøke å sette små mål. Mål som det er mulig for pasienten å klare.

Det nytter ikke å si til en deprimert pasient at han bare skal ta seg sammen.

Siden mange deprimerte får nedsatt hukommelse må man ta hensyn til dette.

Praktisk vil det si at man må gjenta ting for den deprimerte. Ellers går det lett i glemmeboken.

Det er viktig å bygge opp pasientens selvtillit. Men man bør ikke overdrive med ros og skryt. Da kan ting virke falskt og overdrevent.

Noe av det som også er viktig er å vise pasienten at en bryr seg om han. Som deprimert kan man føle seg verdiløs.

Som hjelper må man gjenta og gjenta dette. Altså... at en bryr seg om pasienten.

Selv om pasienten ikke vil være med på noen ting tror jeg det er viktig at en likevel tilbyr han å være med.

Når en skal gjøre noe som angår den deprimerte er det viktig å være ærlig.Slik at man ikke går bak ryggen til pasienten og gjør han mistenksom.

I stedenfor å snakke med alle rundt pasienten om hvor vondt han har det, si det heller til pasienten, at du ser at han har det vondt og at du ønsker å hjelpe.. I stedenfor å si det til alle andre.

Jeg tror at fysisk kontakt til deprimerte er bra. Da binder man broer til mennesker rundt seg. Og den deprimerte kan kanskje få igjen noe av kroppsfølelsen hvis man er

ute av kroppen, og ikke har kontakt med den.

Det viktigste tror jeg egentlig er at man tar seg tid, og viser at man har tid. Og viser at man bryr seg.

Vel.

Bare noen tanker fra meg.

[Gjest pi@-m@rtine]

Hei, Jeg er en jente på 26 år som har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 12 år. Har vært innlagt flere år tilsammen på sykehus etter flere selvmordsforsøk.

Nå studerer jeg til å bli lege og det meste går bra nå. Det er viktig å ikke ha angst for angsten, og nyte de øyblikkene som er fylt av lykke fullt ut. Det er "lov" å ha en dårlig dag og man må ikke se på det som et nederlag. Man blir sterkere og klokere for hver gang man klarer å gå igjennom en dårlig periode, og man står styrket til å gjennomgå store prøvelser, -er min teori. Håper det går bra med deg, og lykke til videre.

Hei kaia!

Jeg syns det var veldig godt å lese at du klarer deg så bra! Jeg lurer på om du blir møtt med tvil ang. ditt valg av utdanning/yrke?

Selv møter jeg mye tvil når jeg forteller om mine fremtidsplaner, det er akkurat som om de ikke tror på meg, at jeg kan greie meg. Dette gjelder både familie og legene.

Jeg gjør det som kjennes rett for meg, uføretrygd er ikke et aktuelt alternativ, selv om det kanskje hadde vært det "letteste" alternativet?

[Gjest hilsen Kaia]

Hei kaia!

Jeg syns det var veldig godt å lese at du klarer deg så bra! Jeg lurer på om du blir møtt med tvil ang. ditt valg av utdanning/yrke?

Selv møter jeg mye tvil når jeg forteller om mine fremtidsplaner, det er akkurat som om de ikke tror på meg, at jeg kan greie meg. Dette gjelder både familie og legene.

Jeg gjør det som kjennes rett for meg, uføretrygd er ikke et aktuelt alternativ, selv om det kanskje hadde vært det "letteste" alternativet?

Hei Pi@ M@rtine.

Takk for hyggelige ord. Da jeg var på mitt sykeste, hadde jeg ingen drømmer og ingen mål. Jeg orket ikke høre ordet skole eller utdanning. Etterhvert som tiden begynte jeg så smått å tenke fremover, at jeg egentlig alltid har hatt lyst til å bli lege. Familien min har støttet meg og har hatt tro på meg hele veien og var sjeleglade for at jeg var blitt bedre og hadde lyst til å begynne med utdanningen. De oppmuntrer meg når jeg er litt nedfor. De fleste vennene mine har også hatt tro på meg, nå vet jeg jo ikke om de mente om det var realistiske mål jeg satte meg men for de som kanskje ikke trodde jeg kunne klare det fikk jeg en sånn "faen jeg skal vel vise dem at jeg kan" og det håper jeg du gjør også. Det er forferdelig når ingen har tro på at du kan mestre ting, det kan jo i værste fall føre til at du mister troen på deg selv og DET MÅ DU IKKE!

Jeg ønsker deg lykke til, og hør på de som er skeptiske til framtidsdrømmene dine. Vis dem at du kan!

God helg

[Gjest hilsen kaia]

Hei Pi@ M@rtine.

Takk for hyggelige ord. Da jeg var på mitt sykeste, hadde jeg ingen drømmer og ingen mål. Jeg orket ikke høre ordet skole eller utdanning. Etterhvert som tiden begynte jeg så smått å tenke fremover, at jeg egentlig alltid har hatt lyst til å bli lege. Familien min har støttet meg og har hatt tro på meg hele veien og var sjeleglade for at jeg var blitt bedre og hadde lyst til å begynne med utdanningen. De oppmuntrer meg når jeg er litt nedfor. De fleste vennene mine har også hatt tro på meg, nå vet jeg jo ikke om de mente om det var realistiske mål jeg satte meg men for de som kanskje ikke trodde jeg kunne klare det fikk jeg en sånn "faen jeg skal vel vise dem at jeg kan" og det håper jeg du gjør også. Det er forferdelig når ingen har tro på at du kan mestre ting, det kan jo i værste fall føre til at du mister troen på deg selv og DET MÅ DU IKKE!

Jeg ønsker deg lykke til, og hør på de som er skeptiske til framtidsdrømmene dine. Vis dem at du kan!

God helg

Hei igjen, det var et viktig ord som ikke kom med i det forrige innlegget. Setningen skulle selvfølgelig gå sånn; IKKE hør på de som er skeptiske til fremtidsdrømmene dine!