Hennes datter har alltid rett

[Rådvill en]

Min samboer og hennes datter flyttet inn til meg når ho var sju år. Jeg har elsket henne som min egen siden.  Det har vært noen episoder hvor ho har sagt veldig sårende ting til sin bror( min samboer og min sønn), om hvor dårlig person han er. Faktisk vær gang de har møttes de siste årene. Ho er nå 27 år, og har stiftet egen familie, med to døtre på fire år, og tre måneder.
Sist vi besøkte henne var vår sønn blitt sytten. Vi skulle være der hele vinterferien. Ikke den mest underholdende ferien for en gutt på hans alder kanskje, men han klarte å være positiv. Om kveldene så vi en film sammen, før jeg og min sønn dro over til «kårboligen» (uten tv/internett) hvor vi sov. Min samboer og vår yngste datter fikk sove hos vår eldste. Så en kveld skulle favoritt fotballaget til meg og min sønn spille Champions league kamp.  Min sønn sa da at han ville vi skulle se kampen i stedet for film denne kvelden. Eldstedatteren sa da at ho synes vi heller skulle se noe alle ville se. Jeg sa meg enig i dette, men min sønn stod på sitt, og ville at vi skulle se fotball. Da sa eldstedatteren at han måtte da forstå at vi måtte finne noe som alle ville se, og at han var egoistisk som ville se fotball. Ha forklarte da at dette var en stor og viktig kamp, som måtte sees live, for å få glede av den. Den eldste begynte å bli litt hissig av dette. «Forstår du virkelig ikke hvor egoistisk du er. Du må da skjønne at vi ikke vil se fotball. Dere kan se kampen i andre etasje på I-paden.» «Det blir ikke det samme, så det vil jeg ikke,» svarte sønnen. Da ble ho skikkelig forbanna, og sa «Det er så egoistisk av deg, du er en dårlig person, og ingen liker deg» Min sønn begynte da å grine, og for på dør. Det er veldig viktig for ham å få hennes respekt, og nok en gang hadde ho psyka han ned med sin direkte nedrakking. Jeg gikk etter, og på veien spurte jeg eldstedatteren om det var nødvendig å være så voldsom. Da klikka det helt for henne, og ho skjelte meg ut. Ho sa at vi ikke kunne være mer hos henne og kasta oss ut. Dagen etter fikk vi klar beskjed om å dra hjem.

Dette var 2 mnd siden, men jeg er fortsatt veldig preget av det som skjedde. Det verste er at min samboer har tatt hennes side, selv om jeg og min sønn ikke gjorde noe galt. Jeg få ikke dette ut av hodet, og er utrolig sint og skuffa over ar ho ikke kan støtte meg. Ho har alltid synes synd på eldstedatteren, fordi ho ikke var sammen med faren da ho blei født. Ho har derfor blitt skjemt bort hele oppveksten, og fått masse oppmerksomhet og særfordeler. Jeg klarer ikke å late som om det som skjedde nå var min feil, for å få forsoning. Min samboer gir seg heller ikke, og syns alt må være min og min sønns feil. Vi har hatt flere heftige krangler etter hendelsen. Hva skal jeg gjøre? Nå går det mot at vi flytter fra hverandre etter tjue år sammen. Jeg sliter med søvn, og er utrolig trist/ deprimert for tiden. Barna hører også krangling, så det er ikke bra for dem heller. Jeg føler meg veldig sveket, og føler at det riktige er å avslutte forholdet. Men jeg elsker henne, og har ikke lyst til å gjøre det slutt heller.

 

Hilsen rådvill

[Lillemus]

Rådvill en skrev (2 timer siden):

Min samboer og hennes datter flyttet inn til meg når ho var sju år. Jeg har elsket henne som min egen siden.  Det har vært noen episoder hvor ho har sagt veldig sårende ting til sin bror( min samboer og min sønn), om hvor dårlig person han er. Faktisk vær gang de har møttes de siste årene. Ho er nå 27 år, og har stiftet egen familie, med to døtre på fire år, og tre måneder.
Sist vi besøkte henne var vår sønn blitt sytten. Vi skulle være der hele vinterferien. Ikke den mest underholdende ferien for en gutt på hans alder kanskje, men han klarte å være positiv. Om kveldene så vi en film sammen, før jeg og min sønn dro over til «kårboligen» (uten tv/internett) hvor vi sov. Min samboer og vår yngste datter fikk sove hos vår eldste. Så en kveld skulle favoritt fotballaget til meg og min sønn spille Champions league kamp.  Min sønn sa da at han ville vi skulle se kampen i stedet for film denne kvelden. Eldstedatteren sa da at ho synes vi heller skulle se noe alle ville se. Jeg sa meg enig i dette, men min sønn stod på sitt, og ville at vi skulle se fotball. Da sa eldstedatteren at han måtte da forstå at vi måtte finne noe som alle ville se, og at han var egoistisk som ville se fotball. Ha forklarte da at dette var en stor og viktig kamp, som måtte sees live, for å få glede av den. Den eldste begynte å bli litt hissig av dette. «Forstår du virkelig ikke hvor egoistisk du er. Du må da skjønne at vi ikke vil se fotball. Dere kan se kampen i andre etasje på I-paden.» «Det blir ikke det samme, så det vil jeg ikke,» svarte sønnen. Da ble ho skikkelig forbanna, og sa «Det er så egoistisk av deg, du er en dårlig person, og ingen liker deg» Min sønn begynte da å grine, og for på dør. Det er veldig viktig for ham å få hennes respekt, og nok en gang hadde ho psyka han ned med sin direkte nedrakking. Jeg gikk etter, og på veien spurte jeg eldstedatteren om det var nødvendig å være så voldsom. Da klikka det helt for henne, og ho skjelte meg ut. Ho sa at vi ikke kunne være mer hos henne og kasta oss ut. Dagen etter fikk vi klar beskjed om å dra hjem.

Dette var 2 mnd siden, men jeg er fortsatt veldig preget av det som skjedde. Det verste er at min samboer har tatt hennes side, selv om jeg og min sønn ikke gjorde noe galt. Jeg få ikke dette ut av hodet, og er utrolig sint og skuffa over ar ho ikke kan støtte meg. Ho har alltid synes synd på eldstedatteren, fordi ho ikke var sammen med faren da ho blei født. Ho har derfor blitt skjemt bort hele oppveksten, og fått masse oppmerksomhet og særfordeler. Jeg klarer ikke å late som om det som skjedde nå var min feil, for å få forsoning. Min samboer gir seg heller ikke, og syns alt må være min og min sønns feil. Vi har hatt flere heftige krangler etter hendelsen. Hva skal jeg gjøre? Nå går det mot at vi flytter fra hverandre etter tjue år sammen. Jeg sliter med søvn, og er utrolig trist/ deprimert for tiden. Barna hører også krangling, så det er ikke bra for dem heller. Jeg føler meg veldig sveket, og føler at det riktige er å avslutte forholdet. Men jeg elsker henne, og har ikke lyst til å gjøre det slutt heller.

 

Hilsen rådvill

Er gutten hennes biologiske halvbror eller er han ditt særbarn?

Jeg skjønner guttungen godt jeg, hvis dere var der 5-6 kvelder så kunne han vel fått sett den fotballkampen som vel tar et par timer inkl. pause mens dere satt et annet sted, ev. i kårboligen, og spilte kort, drakk kaffe/vin og snakket sammen? Det er jo ikke han som er den egoistiske her... Men det må da ligge noe mer bak enn denne ene hendelsen dersom dere faktisk seriøst vurderer å skilles etter 20 år?

[Grendel]

Jeg synes hun oppfører seg uakseptabelt til å være 27. Det er greit nok å være uenig i hva man skal se på TV, men kommentaren om at han er en dårlig person som ingen liker er langt over streken.

Klarer dere å bli enige om det, eller synes samboeren din at kommentaren var helt grei?

Hvem av dere er det som trekker frem denne episoden etter 2 mnd, og hvem er det som vil gå?

[frosken]

Jeg synes datterens oppførsel var uakseptabel, både mht. det hun sa til broren og det at hun ba dere reise. Synes også det er rart at moren bare ser datterens side av saken og ikke sønnens og din. Skjønner at dette går innpå deg. 

Dersom dere nå vurderer å flytte fra hverandre, så ville jeg først ha forsøkt å snakke om dette med en nøytral tredjeperson. 

[laban]

Jeg synes først og fremst dette er enorme overreaksjoner. Etter to mnd burde man kunne flire av episoden, ikke ha blåst den opp til å bli årsak til et samlivsbrudd. Er det rart det blir krig i verden, liksom... 

Det var opptil flere her som oppførte seg som en blanding av småbarn og fjortiser. Hun på 27 burde være moden nok til å forstå at det er drøyt nok for en tenåring å være på den typen ferie, delvis uten nettilgang, om han ikke skal ofre en CL-kamp med favorittlaget i tillegg. Hun kommer til å få mange konflikter i hverdagen i årene som kommer hvis hun tror hun kan styre mediebruken og kanalvalgene til alle rundt seg. På den annen side er det ingenting å grine for at man må se en kamp på pad når man nærmer seg myndighetsalder, men jeg antar at stemningen var ganske dårlig da det kom så langt.

Men dette har ingenting med å være en "dårlig person" å gjøre, og hvis det ikke var andre konflikter i tillegg, var det ingen grunn til å kaste dere ut pga. en sånn filleting. Ærlig talt, de voksne får være voksne! 

At moren tar ensidig parti forstår jeg ikke. Hadde jeg vært henne, ville jeg insistert på at man byttet oppholdssted akkurat de 90 - 100 minuttene, jeg fatter ikke at det var et så stort problem. Men alt tullballet i timene før og etter kampen (også kalt "analyser"), trenger man ikke legge beslag på TVen for å se når man er på besøk.

Hele greia kunne jo vært løst ved at dere hadde tatt opp saken litt på forhånd, vært tydelige på at akkurat den CL-kampen ville dere gjerne se, og funnet en løsning i forveien som også vertinnen kunne akseptert. Om nødvendig reist på guttetur til nærmeste sportsbar. 

[AnonymBruker]

Se på fotball på en ipad funker helt fint. 

Anonymkode: 009aa...255

[laban]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Se på fotball på en ipad funker helt fint. 

Anonymkode: 009aa...255

Enig, men voksne bør også kunne "avgi" den største skjermen til gjestene sine i 90 min én kveld, uten å gå av skaftet av den grunn.