vil jeg alltid være sånn

[Gjest habla habla]

Jeg er egentlig en passe lykkelig person, men jeg har hatt det jævlig noen ganger. Og selv om jeg har det bra, så kan jeg kjenne meg nervøs inni meg, eller så får jeg en sånn treghet inni meg. Og jeg tasser rundt i gatene alene og må skjerpe meg for å ikke se borte ut i blikket. Ofte husker jeg ikke helt hva jeg skal, og blir stående bruke lang tid på å bestemme meg hva jeg skal kjøpe og gjøre. Så kan jeg få en slags sinne inni meg, eller håpløshet eller frustrasjone eller noe, jeg er ikke helt sikker. Derfor bryter det ut tabu-tanker. Tanker at jeg kommer til å drepe noen, at jeg har lyst til å gjøre noe faenskap eller hærverk, eller at jeg skal skade meg eller drepe meg. Selv om jeg har det bra og ikke føler meg deprimert. Jeg tror egentlig det bare er meg som er sånn naturlig..........Før har jeg spist til jeg har spydd og hender jeg skjærer meg, men det er jo bare selvvalgte problemer jeg bare må ha fordi det er et eller annet faenskap i meg, selv om det ikke er noe galt likevel............ Dessuten har jeg 10 forskjellige meninger om samme sak og egentlig kan jeg ikke mene eller forklare noe, for jeg motsier meg selv hele tiden, men jeg gjør ikke det likevel. Alle ting er sant på en måte men på en annen så er den overhodet ikke det og alt er feil men alt er rett....... Jeg kan være helt fornøyd med alt, men plutselig tenker jeg at jeg vil drepe meg eller hive noe i veggen. Alt er helt ok, men jeg vil skjære meg likevel. Jeg er helt fornøyd med å stirre i veggen og ikke føle noe, fordi jeg er så borte fra alt, det er deilig. Men så om jeg treffer venner så blir alt ødelagt for jeg blir vill og snakker for høyt og gal og bare ler og flirer vilt.

Hvordan skal jeg få forklart dette til psykiateren min når alt er så komplisert, selv om det ingenting er noe uansett?

Dette kan være riktig, eller jeg kan velge en annen mening og det er feil....

Psykiateren sa jeg hadde angst, men jeg synes ikke det, for det er så sjelden jeg føler det. Og de gangene jeg vet jeg har hatt litt angst, har jeg nesten likt det, selv om jeg har gråtet av redsel, bare fordi da har jeg visst ..nøyaktig..konkret..hva som var gæernt.......Nå føler jeg meg borte i hode igjen, som en transe, alt er vekke, jeg føler ingenting, vil ha det sånn for alltid. Gud så deilig dette er.... Faller snart ned i ingenting.. Om jeg bare hadde forsvunnet i meg selv hele tiden..Er så mye bedre enn å føle raseri inni seg. Gud jeg blir så fort irritert av mennesker, men nå er jeg alene. Og hodet mitt glir ut av meg selv....Kan sitte sånn å ha null tanker i hodet, kjenner ingenting............

unnskyld......

[Gjest calestia]

kan du ikke skrive ut det du har skrevet da? og gi det til psyken din?

Skummelt å gi fra seg noe som beskriver akkurat åssen det er.. og du angrer kanskje bittelitt , til du møter`n igjen og han ikke ler av deg..

Tror det er vel verdt det, det hender det ikke kommer ut sånn man har tenkt, eller at orda ikk efinnes.. eller...

mvh