Kan jeg skrive bort angsten?

[Gjest bipoline]

Nå river den meg i filler!! Det er som kniver i brystet, jeg vil bare bort fra denne smerten, bort fra livet mitt - få fred for dette.

Jeg har gjennomført en ok. påske. Og det var veldig godt fordi de tre siste påskene har vært preget av innleggelser og mye vondt. I dag hadde jeg terapitime igjen og etter bare noen minutter kommer kvalmen og angsten. Vi har berørt "det vonde temaet" - temaet som jeg lurer på om jeg skal våge å utforske mer. Men har jeg egentlig noe valg? Det er som et ømt betent sår som verker hver gang noen så vidt rører borti. Men det er så mye usikkerhet og skam og skyld at det tar pusten fra meg.

Nå er jeg her hjemme igjen, barna holder på med sitt; en skal i bursdag og en skal vi skrive konfirmasjonsinnbydelser til. Ja, livet går jo sin gang selv om mor har angst!

Jeg ser for meg en dyp, mørk hule hvor jeg kan gjemme meg, hvor det er stille. Jeg ser for meg at jeg åpner meg og revner med voldsomme krefter og at all verken tyter ut av meg. Det er bestialske bilder - men jeg skal ikke gjøre som de sier.

Nå er det bare så vondt!

[Gjest siol]

....... Du ga meg et dytt med et svar i går (da var det onsdag). Fordi jeg følte du hjalp meg, gikk jeg litt bakover i dagene og fant dette. Forstår du har dine erfaringer å slite med og vil så gjerne være her for deg, om du trenger det.

Jeg har god nytte av å skrive. Når jeg skriver, gjør jeg det liksom til noen. Skriver brev, men sender dem aldri. Sparer på dem og leser litt av og til selv, om jeg orker.

For meg er det letter å sette ordene på papiret/pc`en enn å snakke med noen.

Finner liksom ingen jeg tør å åpne meg 100% for - er redd for å gjøre det, liksom. Er en rytter på egen tung ryggsekk! MEN når jeg skriver, letter det. JEg kan gråte, ta en pause når det passer meg. Har av og til tenkt tanken på å gi det brevet til noen. Morer meg faktisk litt over det, for jeg tror vedkommende ville fått sjokk..

Skriv gjerne.

Har du lyst til å dele noen ord med meg, er jeg her. Har forstått det hjelper å dele sorger, gleder og bekymringer, selv om det ikke er lett....

KLEM ;o)