Hvordan trives hjemme?

[lyseblå]

Jeg har vert en del innlagt, kanskje egentlig litt for mye. Det har alltid vert like vanskelig å komme hjem igjen uavhengig av hvor gradvis jeg har hatt permisjoner eller hvor lenge jeg har vert innlagt. Jeg trives virkelig ikke hjemme. Er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor. Men mye mulig det er fordi jeg er helt alene, de trygge rammene er vekke og jeg vet at det ikke bare å ta kontakt med kontaktperson for å be om en prat når det er vanskelig. Jeg er dårlig på det å klare meg alene. Nå har jeg ikke vert innlagt siden mars og jeg føler at nå klarer jeg meg bare så vidt egentlig. Det bruker alltid være slik for meg at jeg blir dårlig, blir innlagt, blir bedre og skrevet ut før jeg gradvis blir verre igjen. 

Når jeg er hjemme så forsøker jeg holde meg opptatt med husarbeid, serier, tur osv. Besøker mine foreldre en del. Og det går som oftest greit. Selv om jeg nesten alltid omtrent teller ned timer til neste time hos behandler eller til psykiatri teamet kommer. Jeg føler at jeg aldri klarer å slå meg til ro hjemme og føle at jeg trives hjemme og i mitt eget selskap.

Noen som har noen gode råd?

[AnonymBruker]

lyseblå skrev (3 minutter siden):

Jeg har vert en del innlagt, kanskje egentlig litt for mye. Det har alltid vert like vanskelig å komme hjem igjen uavhengig av hvor gradvis jeg har hatt permisjoner eller hvor lenge jeg har vert innlagt. Jeg trives virkelig ikke hjemme. Er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor. Men mye mulig det er fordi jeg er helt alene, de trygge rammene er vekke og jeg vet at det ikke bare å ta kontakt med kontaktperson for å be om en prat når det er vanskelig. Jeg er dårlig på det å klare meg alene. Nå har jeg ikke vert innlagt siden mars og jeg føler at nå klarer jeg meg bare så vidt egentlig. Det bruker alltid være slik for meg at jeg blir dårlig, blir innlagt, blir bedre og skrevet ut før jeg gradvis blir verre igjen. 

Når jeg er hjemme så forsøker jeg holde meg opptatt med husarbeid, serier, tur osv. Besøker mine foreldre en del. Og det går som oftest greit. Selv om jeg nesten alltid omtrent teller ned timer til neste time hos behandler eller til psykiatri teamet kommer. Jeg føler at jeg aldri klarer å slå meg til ro hjemme og føle at jeg trives hjemme og i mitt eget selskap.

Noen som har noen gode råd?

Har det noen gang vært forsøkt hjelp rettet mot personlighetsforstyrrelser?

Anonymkode: 27ef9...694

[lyseblå]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har det noen gang vært forsøkt hjelp rettet mot personlighetsforstyrrelser?

Anonymkode: 27ef9...694

Nei. Jeg har blitt utredet for personlighetsforstyrrelser to ganger. Første gang ble jeg utredet under en innleggelse og da oppfylte jeg akkurat borderline og unnvikende personlighetsforstyrrelse (men fikk ikke diagnosene) og andre gang ble jeg utredet poliklinisk og oppfylte da ikke kriteriene nok for å få diagnose. Jeg har også tatt det opp med behandler som jeg går til nå og hun mente jeg ikke hadde personlighetsforstyrrelse, så jeg vet ikke helt. Jeg kjenner meg veldig igjen i unnvikende da, og også en del borderline. Men det kan jo være jeg bare har trekkene. 

[lyseblå]

Etter denne kommentaren har jeg tenkt mye på om jeg kanskje kan ha en personlighetsforstyrrelse? Jeg har jo vert utredet to ganger, burde jeg bare slå meg til ro med den konklusjonen? At jeg ikke har noen diagnose?

Det jeg sliter mest med og som jeg tenker kanskje kan være på grunn av en personlighetsforstyrrelse er at jeg har veldig lav selvfølelse og føler jeg er lite verdt og underlegen andre. Jeg unngår sosiale situasjoner og jeg synes det er veldig vanskelig å stressende å skulle være rundt andre mennesker. Jeg har få venner jeg har veldig overfladiske forhold til. Synes det er vanskelig å skape nye relasjoner fordi jeg er redd for å bli gjennomskuet som en dårlig person og det å bli avvist. Jeg får ikke til dette med å åpne meg for andre, fremstå som normal. Jeg har en veldig tomhetsfølelse i meg jeg ikke vet hvor kommer fra eller som jeg ikke klarer endre på. Er veldig usikker på meg selv og hvem jeg er. Tør sjeldent stå opp for meg selv og si hva jeg mener. 

[Glitter]

lyseblå skrev (6 timer siden):

Etter denne kommentaren har jeg tenkt mye på om jeg kanskje kan ha en personlighetsforstyrrelse? Jeg har jo vert utredet to ganger, burde jeg bare slå meg til ro med den konklusjonen? At jeg ikke har noen diagnose?

Det jeg sliter mest med og som jeg tenker kanskje kan være på grunn av en personlighetsforstyrrelse er at jeg har veldig lav selvfølelse og føler jeg er lite verdt og underlegen andre. Jeg unngår sosiale situasjoner og jeg synes det er veldig vanskelig å stressende å skulle være rundt andre mennesker. Jeg har få venner jeg har veldig overfladiske forhold til. Synes det er vanskelig å skape nye relasjoner fordi jeg er redd for å bli gjennomskuet som en dårlig person og det å bli avvist. Jeg får ikke til dette med å åpne meg for andre, fremstå som normal. Jeg har en veldig tomhetsfølelse i meg jeg ikke vet hvor kommer fra eller som jeg ikke klarer endre på. Er veldig usikker på meg selv og hvem jeg er. Tør sjeldent stå opp for meg selv og si hva jeg mener. 

Hva er argumenter mot en PF? 

Du har jo en del symptomer på det. Men kanskje det ikke er inngripende nok? Jeg vet ikke. Det er et spekter. De fleste har enkelte trekk. Men det må være av en viss karakter som går ut over livet på x antall områder. 

[Gjest Hurja]

lyseblå skrev (9 timer siden):

Etter denne kommentaren har jeg tenkt mye på om jeg kanskje kan ha en personlighetsforstyrrelse? Jeg har jo vert utredet to ganger, burde jeg bare slå meg til ro med den konklusjonen? At jeg ikke har noen diagnose?

Det jeg sliter mest med og som jeg tenker kanskje kan være på grunn av en personlighetsforstyrrelse er at jeg har veldig lav selvfølelse og føler jeg er lite verdt og underlegen andre. Jeg unngår sosiale situasjoner og jeg synes det er veldig vanskelig å stressende å skulle være rundt andre mennesker. Jeg har få venner jeg har veldig overfladiske forhold til. Synes det er vanskelig å skape nye relasjoner fordi jeg er redd for å bli gjennomskuet som en dårlig person og det å bli avvist. Jeg får ikke til dette med å åpne meg for andre, fremstå som normal. Jeg har en veldig tomhetsfølelse i meg jeg ikke vet hvor kommer fra eller som jeg ikke klarer endre på. Er veldig usikker på meg selv og hvem jeg er. Tør sjeldent stå opp for meg selv og si hva jeg mener. 

Dette høres ut som meg, og jeg har unnvikende pf. 

[frosken]

lyseblå skrev (På 17.5.2022 den 20.52):

Jeg har vert en del innlagt, kanskje egentlig litt for mye. Det har alltid vert like vanskelig å komme hjem igjen uavhengig av hvor gradvis jeg har hatt permisjoner eller hvor lenge jeg har vert innlagt. Jeg trives virkelig ikke hjemme. Er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor. Men mye mulig det er fordi jeg er helt alene, de trygge rammene er vekke og jeg vet at det ikke bare å ta kontakt med kontaktperson for å be om en prat når det er vanskelig. Jeg er dårlig på det å klare meg alene. Nå har jeg ikke vert innlagt siden mars og jeg føler at nå klarer jeg meg bare så vidt egentlig. Det bruker alltid være slik for meg at jeg blir dårlig, blir innlagt, blir bedre og skrevet ut før jeg gradvis blir verre igjen. 

Når jeg er hjemme så forsøker jeg holde meg opptatt med husarbeid, serier, tur osv. Besøker mine foreldre en del. Og det går som oftest greit. Selv om jeg nesten alltid omtrent teller ned timer til neste time hos behandler eller til psykiatri teamet kommer. Jeg føler at jeg aldri klarer å slå meg til ro hjemme og føle at jeg trives hjemme og i mitt eget selskap.

Noen som har noen gode råd?

Har du noe fast du gjør på dagtid hjemme? Jobb, praksis, studier osv? Jeg synes det er lett å forstå at det er vanskelig å finne innhold i hverdagen hjemme dersom du ikke har meningsfylte aktiviteter. 

[Gjest WimWamNamLam]

lyseblå skrev (På 17.5.2022 den 20.52):

Jeg har vert en del innlagt, kanskje egentlig litt for mye. Det har alltid vert like vanskelig å komme hjem igjen uavhengig av hvor gradvis jeg har hatt permisjoner eller hvor lenge jeg har vert innlagt. Jeg trives virkelig ikke hjemme. Er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor. Men mye mulig det er fordi jeg er helt alene, de trygge rammene er vekke og jeg vet at det ikke bare å ta kontakt med kontaktperson for å be om en prat når det er vanskelig. Jeg er dårlig på det å klare meg alene. Nå har jeg ikke vert innlagt siden mars og jeg føler at nå klarer jeg meg bare så vidt egentlig. Det bruker alltid være slik for meg at jeg blir dårlig, blir innlagt, blir bedre og skrevet ut før jeg gradvis blir verre igjen. 

Når jeg er hjemme så forsøker jeg holde meg opptatt med husarbeid, serier, tur osv. Besøker mine foreldre en del. Og det går som oftest greit. Selv om jeg nesten alltid omtrent teller ned timer til neste time hos behandler eller til psykiatri teamet kommer. Jeg føler at jeg aldri klarer å slå meg til ro hjemme og føle at jeg trives hjemme og i mitt eget selskap.

Noen som har noen gode råd?

Kjenner meg godt igjen i det du skriver om,og har selv sagt det til flere rundt meg: jeg fungerer ikke i eget selskap. Det er som to ulike personligheter. Hjemme hos andre lager jeg mat, er sosial. gjør husarbeid, går ut med søppel i fullt dagslys og sliter ikke stort med lamell-skrekken (ja, lamell- og ikke lakenskrekk) Hjemme igjen er jeg apatisk, og funker minimalt. Kanskje fordi det er andre som forventer noe, men hører ikke egenforventning når alene? Utmattet etter å ha vært sammen med andre, så må man hvile og bearbeide alle inntrykkene? Eller er jeg avhengig av andre for å trives? 

Har nå isolert meg i flere uker- bak lamellene. Var så vidt jeg klarte 17 mai-som i alle år har vært på høyde med Julaften.

Vært utredet flere ganger, og ingen personlighetsforstyrrelse- kun tilbakevendende depresjon, PTSD og ADHD-symptomer. 

Jeg har tabbet meg ut en del ganger ved å drikke alkohol for å få i gang motoren, så det funker ikke! 

Hva legger du i det at du er dårlig på å klare deg alene? Du lager mat, husarbeid o.l? Tankekjør?

Egenmotiveringen er utrolig slitsom å jobbe med KONSTANT. 

*Det som har funket veldig godt for meg tidligere, er å høre på Podcast mens oppgaver skal gjøres; helst humor. Gjorde det faktisk i går for første gang og nå er det plass til meg i senga igjen.

* Tenke på EN «egoistisk»ting å gjøre som er bra for deg- hver dag. Egenpleie, egenterapi (mindfullness 5-10 min) osv Hvis det blir for mange ting på r dag; fokusér på den ene- mens resten kan ofte vente.

*Lage en hyggelig stemning rundt måltider (de gangene jeg spiser 😂) med levende lys

*En tur til sjøkanten- helst til øyene. Sistnevnte anbefales sterkt!  Det gjør noe med sinnet å se havet, kjenne sjølufta osv

* En tur til et vann i marka. Hengekøye er en fin investering

*Viktige gjøremål som faste avtaler og gjøremål pleide jeg i en «god periode» be  Siri legge som kalendervarsel. Slike små, simple gjøremål kan få meg til å føle helt håpløs: utsetter og utsetter, så er det glemt eller blir for mye etter noe tid. Nå er mobilen min stengt fordi jeg har stadig utsatt å betale. Bare til pass for meg, men slike ting får meg til å føle meg som et lite barn. Får gjenopplive Siri’en min igjen, tenker jeg.

Lykke til videre! 

 

 

 

 

[Fru2020]

Du har to utredninger og uttalelser fra behandler. Kanskje du skal stole på det? (men jeg sliter med å akseptere det motsatte, at behandlerne mine har rett i at jeg har en forstyrrelse)

Når det gjelder å trives i hjemmet så har jeg måttet jobbe hardt for å oppnå det og har ikke helt klart det enda. For å trives hjemme, må jeg jo trives i mitt eget selskap. Veien for å trives hjemme har handlet om å gjøre ting som er gode for meg selv. Jeg har feks innført en spadag hvor jeg har hårmaske og ansiktsmaske mm. Jeg har også funnet tid til interesser som scrapbooking. Det har også hjulpet for meg å bruke litt penger på interiør som blomster og lys.

Etter at jeg begynte med frivillig arbeid nå i vinter som jo er utenfor hjemmet, så har jeg trivdes mer hjemme med meg selv. Det tror jeg er fordi jeg er fornøyd med å ha gjort en jobb, brukt meg selv på en positiv måte.

 

[lyseblå]

Glitter skrev (På 29.5.2022 den 2.21):

Hva er argumenter mot en PF? 

Du har jo en del symptomer på det. Men kanskje det ikke er inngripende nok? Jeg vet ikke. Det er et spekter. De fleste har enkelte trekk. Men det må være av en viss karakter som går ut over livet på x antall områder. 

Argumentene for at jeg har personlighetsforstyrrelse er det jeg har skrevet, som lav selvfølelse, lite verdt, underlegen, unngår og vanskeligheter med å være sosial, overfladiske forhold, tomhetsfølelse og usikkerhet. I forhold til borderline føler jeg selv at jeg har 4 av 9 kriterier. I forhold til unnvikende føler jeg at jeg har i alle fall 5 av 7. Men det er jo bare min egen oppfatning, er ikke sikkert en behandler ville være enig i det. Jeg vil tro det kanskje er som du sier, at det ikke er inngripende nok?

[lyseblå]

Hurja skrev (På 29.5.2022 den 5.26):

Dette høres ut som meg, og jeg har unnvikende pf. 

Kan jeg spørre om du fikk diagnosen med en gang? 

[lyseblå]

frosken skrev (På 29.5.2022 den 10.15):

Har du noe fast du gjør på dagtid hjemme? Jobb, praksis, studier osv? Jeg synes det er lett å forstå at det er vanskelig å finne innhold i hverdagen hjemme dersom du ikke har meningsfylte aktiviteter. 

Ja, jeg jobber tre ganger i uken. Jeg føler egentlig ikke at jobb gjør noen stor forskjell fra eller til. Er like vanskelig uavhengig av det. Jeg har forsøkt å finne noen hobbyer som fotografering, maling eller lignende, men det gir meg på en måte ingenting akkurat nå. 

[Gjest Hurja]

lyseblå skrev (1 minutt siden):

Kan jeg spørre om du fikk diagnosen med en gang? 

Ja, den var resultatet av utredningen, og de var helt sikre. Ble utredet av to uavhengige fagpersoner (en psykiater og en psykolog i to forskjellige fylker), og begge kom frem til det samme. 

[lyseblå]

Gjest WimWamNamLam skrev (19 timer siden):

Kjenner meg godt igjen i det du skriver om,og har selv sagt det til flere rundt meg: jeg fungerer ikke i eget selskap. Det er som to ulike personligheter. Hjemme hos andre lager jeg mat, er sosial. gjør husarbeid, går ut med søppel i fullt dagslys og sliter ikke stort med lamell-skrekken (ja, lamell- og ikke lakenskrekk) Hjemme igjen er jeg apatisk, og funker minimalt. Kanskje fordi det er andre som forventer noe, men hører ikke egenforventning når alene? Utmattet etter å ha vært sammen med andre, så må man hvile og bearbeide alle inntrykkene? Eller er jeg avhengig av andre for å trives? 

Har nå isolert meg i flere uker- bak lamellene. Var så vidt jeg klarte 17 mai-som i alle år har vært på høyde med Julaften.

Vært utredet flere ganger, og ingen personlighetsforstyrrelse- kun tilbakevendende depresjon, PTSD og ADHD-symptomer. 

Jeg har tabbet meg ut en del ganger ved å drikke alkohol for å få i gang motoren, så det funker ikke! 

Hva legger du i det at du er dårlig på å klare deg alene? Du lager mat, husarbeid o.l? Tankekjør?

Egenmotiveringen er utrolig slitsom å jobbe med KONSTANT. 

*Det som har funket veldig godt for meg tidligere, er å høre på Podcast mens oppgaver skal gjøres; helst humor. Gjorde det faktisk i går for første gang og nå er det plass til meg i senga igjen.

* Tenke på EN «egoistisk»ting å gjøre som er bra for deg- hver dag. Egenpleie, egenterapi (mindfullness 5-10 min) osv Hvis det blir for mange ting på r dag; fokusér på den ene- mens resten kan ofte vente.

*Lage en hyggelig stemning rundt måltider (de gangene jeg spiser 😂) med levende lys

*En tur til sjøkanten- helst til øyene. Sistnevnte anbefales sterkt!  Det gjør noe med sinnet å se havet, kjenne sjølufta osv

* En tur til et vann i marka. Hengekøye er en fin investering

*Viktige gjøremål som faste avtaler og gjøremål pleide jeg i en «god periode» be  Siri legge som kalendervarsel. Slike små, simple gjøremål kan få meg til å føle helt håpløs: utsetter og utsetter, så er det glemt eller blir for mye etter noe tid. Nå er mobilen min stengt fordi jeg har stadig utsatt å betale. Bare til pass for meg, men slike ting får meg til å føle meg som et lite barn. Får gjenopplive Siri’en min igjen, tenker jeg.

Lykke til videre! 

 

 

 

 

Det jeg legger i å være dårlig på å klare meg alene er at det skal lite til før det blir vanskelig for meg. Jeg klarer ikke være her og nå i tankene. De dagene jeg ikke har noe som skjer så blir det lett til at jeg bare ligger i sengen og ser serier. Jeg får stort sett gjort husarbeid og laget mat, men ofte blir det til at jeg ikke klarer det.

[lyseblå]

Fru2020 skrev (18 timer siden):

Du har to utredninger og uttalelser fra behandler. Kanskje du skal stole på det? (men jeg sliter med å akseptere det motsatte, at behandlerne mine har rett i at jeg har en forstyrrelse)

Når det gjelder å trives i hjemmet så har jeg måttet jobbe hardt for å oppnå det og har ikke helt klart det enda. For å trives hjemme, må jeg jo trives i mitt eget selskap. Veien for å trives hjemme har handlet om å gjøre ting som er gode for meg selv. Jeg har feks innført en spadag hvor jeg har hårmaske og ansiktsmaske mm. Jeg har også funnet tid til interesser som scrapbooking. Det har også hjulpet for meg å bruke litt penger på interiør som blomster og lys.

Etter at jeg begynte med frivillig arbeid nå i vinter som jo er utenfor hjemmet, så har jeg trivdes mer hjemme med meg selv. Det tror jeg er fordi jeg er fornøyd med å ha gjort en jobb, brukt meg selv på en positiv måte.

 

Jeg burde jo egentlig bare stole på det. Det er jo de som vet best. Jeg har kanskje bare hengt meg litt unødvendig opp i det da jeg er litt redd jeg kanskje ikke får rett behandling? Om jeg egentlig har en personlighetsforstyrrelse og det ikke blir lagt vekt på?

Det du skriver er viktig tenker jeg, det å trives i eget selskap. Jeg har tenkt mye på det å være frivillig, er bare usikker hvor jeg burde meldt meg inn. Og om jeg hadde klart det. Jeg tenker at det nok er veldig givende og som du sier, så får man brukt seg selv på en positiv måte. Kan jeg spørre hvor du er frivillig?

[lyseblå]

Hurja skrev (14 minutter siden):

Ja, den var resultatet av utredningen, og de var helt sikre. Ble utredet av to uavhengige fagpersoner (en psykiater og en psykolog i to forskjellige fylker), og begge kom frem til det samme. 

Ja, da er det jo ganske sikkert. Kan jeg spørre hvilken behandling du får og om det har hjulpet?

[Gjest Hurja]

lyseblå skrev (6 minutter siden):

Ja, da er det jo ganske sikkert. Kan jeg spørre hvilken behandling du får og om det har hjulpet?

De kom t o m frem til de samme trekkene (i tillegg til unnvikende pf) også. 
Jeg har gått i både individuell terapi og gruppeterapi. Terapi kombinert med jobb og trening i sosiale situasjoner har vært cluet for meg. Men jeg har stått på veldig selv, og jobbet veldig hardt. Anser meg selv som velfungerende i RL. 

[lyseblå]

Hurja skrev (9 minutter siden):

De kom t o m frem til de samme trekkene (i tillegg til unnvikende pf) også. 
Jeg har gått i både individuell terapi og gruppeterapi. Terapi kombinert med jobb og trening i sosiale situasjoner har vært cluet for meg. Men jeg har stått på veldig selv, og jobbet veldig hardt. Anser meg selv som velfungerende i RL. 

Så bra jobbet. Har du gått i en spesiell type terapi eller har det bare vert vanlig terapi?

[Gjest Hurja]

lyseblå skrev (9 minutter siden):

Så bra jobbet. Har du gått i en spesiell type terapi eller har det bare vert vanlig terapi?

Kognitiv terapi  

[Fru2020]

lyseblå skrev (2 timer siden):

Jeg burde jo egentlig bare stole på det. Det er jo de som vet best. Jeg har kanskje bare hengt meg litt unødvendig opp i det da jeg er litt redd jeg kanskje ikke får rett behandling? Om jeg egentlig har en personlighetsforstyrrelse og det ikke blir lagt vekt på?

Det du skriver er viktig tenker jeg, det å trives i eget selskap. Jeg har tenkt mye på det å være frivillig, er bare usikker hvor jeg burde meldt meg inn. Og om jeg hadde klart det. Jeg tenker at det nok er veldig givende og som du sier, så får man brukt seg selv på en positiv måte. Kan jeg spørre hvor du er frivillig?

Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for hvor jeg skulle engasjere meg. Overlegen på DPS snakket om det i flere år før jeg endelig følte meg klart for å bli frivillig. Det har virkelig gjort en forskjelli livet mitt.

Jeg vil helst ikke si hvor jeg har engasjert meg 😉