er sliten

[Gjest maria]

Hei!

Ferien er over og jeg må si jeg er glad. Har for barnas skyld vært blid og opplagt, men det har kun vært for deres skyld. Inni meg har jeg hatt det helt forferdelig. Sorgen over at Marius er død har jeg båret med meg i hele påsken. Ikke en time har gått uten at jeg har tenkt på han, og jeg savner han mer og mer. Det har vært mange på samme hytte og jeg har nesten ikke fått et minutt for meg selv. Har grått om natten i stillhet for å ikke vekke de andre. Min samboer har tydeligvis ikke samme måte å sørge på som meg for han virker alt tilsynelatende bra igjen. Jeg vet jo at han også har det vondt, men han vil ovenfor sine venner ikke vise sin sorg. Det er greit det, men når han ser at jeg har det vondt bør han kunne trøste meg, selv om andre er tilstede. Når vi er sammen med andre vil han fremstille at vi har det bra, noe som blir galt. Vi har det slett ikke bra, det er jo bare noen uker siden vi mistet babyen vår.

Det er vondt å sørge og ennå vondere når man ikke får noen forståelse for det. Det var så deilig å komme hjem i går kveld, og i morgen når skolen/barnehagen igjen starter skal jeg slappe av noen timer helt alene. Jeg er helt avhengig av ro rundt meg noen timer hver dag, tid til å tenke, sørge og gråte i fred. Jeg merket de siste 2 dagene på ferien at jeg begynte å bli fort agressiv og lite sosial. Det var nok en bivirkning at jeg ikke hadde fått sørget når jeg selv ville.

Hvordan skal livet bli bra igjen etter at vår lille sønn døde? Hvordan finne tilbake livsgleden? Jeg vet at ting etterhvert blir mer til å leve med (jeg har jo mistet en gang før så jeg har tragisk nok erfaring), men veien å gå er så forferdelig tung.

Det er godt å ha dere her inne, tømme hodet for tanker og vite at noen forstår.

hilsen en sliten og sorgtynget

[Gjest tankefull]

Kjære Maria!

Har tenkt litt på Marius og deg i påsken!

Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen din og har skrevet et innlegg lenger opp...Har det relativt ikke så bra jeg heller,men henger i stroppen foreløpig!Skal på jobb imorgen,skal t.o.m. gi opplæring til nytt personale,vi får se.Det går vel,det og!?!

Ønsker deg bedre dager fremover,du fortjener det så absolutt!

Varme tanker og en klem fra Nestor sin mamma.

[Gjest j@n]

Hei

Leste innlegget ditt, og fikk lyst til å sende en kommentar. Det er forferdelig å miste barna sine, både for mor og far (og søsken). Det viktigste av alt nå, er at dere - mor og far, tar vare på hverandre, og er klar over at dere ikke nødvendigvis sørger på samme måte. Menn og kvinner er forskjellige, også på det området.

På mange måter er det sosiale nettverket rundt dere nå svært viktig. Da vi mistet vårt første barn, mistet vi venner som ikke "forstod", samtidig som vi fikk nye venner som vågde å være der sammen med oss. Vi valgte å være åpen med de rundt oss - selv om det kostet mye. Men først og fremst var vi åpne for hverandre. Oppmerksomme på at vi sørget forskjellig. For oss var det slik at min kone var helt "knekt" en lang periode. Da hadde ikke jeg "mulighet" til å "slippe sorgen løs for fullt". Da kona begynte å få fotfeste igjen, kunne jeg få lov til å sørge - på min måte. Det er ikke så viktig hvordan man sørger, men at begge to får lov til å sørge på sin måte, i sin takt - at begge er klar over dette- det er viktig. Å sørge er mye kommunikasjon - og hardt arbeid.

Å være klar over dette hjalp oss mye, da vårt andre barn døde.

Jeg håper dere har et sterkt og godt nettverk rundt dere. Ta kontakt med mennesker som har vært i en lignende situasjon. Det er godt å være sammen med andre som faktisk forstår.

Lykke til - begge to.

Mvh

[lissy]

Kjære Maria

For oss var det slik at når den ene var langt nede, så måtte den andre være den sterke.

Så da jeg fikk hodet litt over vannet igjen så knakk mannen min sammen.

Det er en vanskelig tid dere har foran dere, og jeg tenkte jeg ville si deg at vi fikk uvurderlig hjelp i en sorggruppe på sykehuset.

Der snakket vi hele tiden om hvor vanskelig det er når man sørger i utakt, og når man ikke synes den andre "sørger nok."

Det var liksom så mye lettere å snakke om disse tingene når det var andre der og fikk sett det hele litt utenifra.

Noen av de vi traff der er blitt våre gode venner, og vi kommer alltid til å ha noe spesielt sammen fordi vi møtte hverandre så helt hudløse.

I vår gruppe var det noen som hadde mistet et barn etter fødselen, og også noen som mistet i svangerskapet.

Vi hadde veldig mange like reaksjoner, og det var så godt å få lov å sette ord på den urettferdigheten man følte, og misunnelsen ved å se andre lykkelige foreldre.

Kanskje hvis du tar kontakt med sykehuset eller helsestasjonen, så kan dere bli satt opp på en venteliste for å være med i neste gruppe.

Mange klemmer fra Lissy