Gå til innhold

Litt lang.Men tanker om veien videre.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hei. 

Jeg skal skrive noe som kanskje provoserer andre eller ikke er forståelse for, men jeg håper likevel at noen kan komme med saklige og gode råd og tilbakemeldinger. 

Voksen dame. KPTSD, Anoreksi (nå normalvektig), dissosiativ lidelse. 

Går i behandling på dps for traumer og spesialist for sf. Har litt oppfølging av kommunen. 

Livet mitt består av at jeg stort sett bare ligger i sengen. Ikke fordi jeg vil, men ikke klarer annet. Når jeg tar dette opp med psykiater (Går til en psykiater utenom ca 1 gang i mnd) får jeg til svar at jeg har prøvd flere antidepressivar for lenge siden i tillegg til genvariant som gjør at SSRI ikke tas opp skikkelig i kroppen. Brintellix har jeg tatt i mange år. Serum nå viser veldig høyt på 30mg. Skal trappe ned til 20, men tenker at siden den ikke hjelper at jeg bare kan ta den helt vekk. Slik jeg har forstått det trenger ikke brintellix særlig nedtrapping. Evnt bruke en uke på det eller noe. 

 

Situasjonen min: Bor alene, etter å ha bodd i flere år ilag med noen. Når det skjedde ble det mer og mer tydelig hvor mye denne personen har hjulpet meg i dagene mine. Hverdager, helger og ferier. Alene mestrer jeg svært lite. Jeg klarer ikke å lage ordentlig mat. Mye nærinsgdrikker. Og hvis det blir mat utenom det blir det en bolle, chips eller lignende. Jeg klarer ikke se tv (Sklir vekk når jeg er alene). Klarer ikke lage meg en kopp te og kose meg med den. Igjen, faller jeg vekk eller bort og inn i det vonde. Er for redd til å gå ut, og når jeg kommer meg til slutt ut for å feks handle så reagerer kroppen med voldsomme skjelvinger og nærmest kramper. 

 

Jeg tilbringer tiden min i sengen 90 prosent av all alenetid. Ikke fordi jeg vil, men fordi det er det eneste stedet jeg holder ut. Så godt som mulig i alle fall. 

 

Vi har søkt kommunen om mer hjelp. Nå får jeg 7 timer hjelp i uken av de, og det kan virke mye, jeg forstår det. At mange kanskje ikke får det en gang. Men jeg kan ikke forstå at det skal være meningen og "greit nok" at jeg all min alenetid bare klarer ligge i sengen på et mørkt rom? Når jeg vil så mye annet? Jeg vil lære å leve. Jeg vil lære å lage sunn mat og trene. Men av en eller annen idiotisk grunn så klarer jeg ikke komme igang alene. Vi har kjempet mot kommunen i 3 år nå og dette er det vi får. 

 

Så nå tenker jeg mye. Jeg merker at jeg kjenner mer og mer på at dette orker jeg ikke. Jeg vil gjerne leve, men klarer ikke slik det er nå. Og jeg klarer tydeligvis ikke det selv. Behandler sa noe som ga mening. Når jeg var liten og alene da var det fare. Når jeg er med andre kunne jeg slappe mer av. Nå er jeg inni en situasjon der jeg mister kontroll over medisininntak, men nok til at jeg vet det ikke er livsfarlig. Jeg ta sovemedisiner midt på dagen for å holde ut. Jeg bruker pinex forte til å roe en urolig kropp. Sammen med vival. Eller det jeg måtte finne. 

 

Jeg har sertifikat og kjører selvsagt ikke under slike situasjoner. Men nå vet jeg ikke. Skal jeg innse for meg selv at livet klarer jeg ikke å skape bedre og ta valg utfra det? Psykiater mente det ikke var vits å prøve ny antidepressiva og at jeg trengte psykologisk hjelp. Men det mottar jeg. Men det er hjemme som er problemet. Hjemme som er uutholdelig. Så skal jeg spørre om å få mer av det som gjør at jeg ikke kan kjøre og droppe kjøringen? Som å få mer imovane, mer pinex forte, mer vivialer, etc. Bare for å kunne ta det gjennom dagen? Er det noen som vil gi det? Eller skal jeg innse (noe jeg kanskje har gjort allerede), at livet kan jeg ikke endre og ta valg utfra det? 

 

Jeg føler ingen mening i livet. Ingen glede. Av og til korte stunder om jeg ser nevøen koser seg. men i det store og det hele bader jeg i flashbacks, jeg teller timer til jeg kan legge meg og legger meg tidligere og tidligere. Igår la jeg meg i 18 tiden. Lå i sengen til 10 tiden før jeg stod opp på do, fant meg noe drikke og la meg igjen. Ikke fordi jeg vil. 

 

Er det en ting jeg har brutalt lært. En depresjon eller hva jeg har, det hjelper ikke å si at man må ta seg sammen. Jeg har trodd det. Men det er ikke sånn. Det er bare full stopp. 

Så hva nå? :( 

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Hei, 

Har du vilje til å endre livssituasjonen din og er villig til å gjøre det som trengs for å klare det? Da er det håp :) 

Anonymkode: 0dd67...2e0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Du sier du går til behandling. Kan ikke denne behandlingen på sikt gjøre deg litt bedre? Slik at du klarer å gjøre ting du vil, enkle ting? Har du tatt opp med behandleren du går til for traumene hvordan din hverdag er og fått innspill på hva du evt kan gjøre for å få det litt bedre?

Anonymkode: d576b...f40

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Ja jeg vil veldig gjerne få et bedre liv. 
 

jeg jeg prøver og prøver. Så tar uroen over. Flashbacksene. Eller bare det at når jeg er alene er jeg i fare. 
 

jeg føler jeg har en sterk vilje. Men merker den synker litt når jeg har prøvd så lenge. 
 

det er jo så mye jeg vil få til? 
 

Samtidig, pga all motgang om jeg i stedet skal spørre om å få medisiner og «dope meg ned» for at dagene kan gå så jeg kan dø. Hittil idag Jar jeg tatt to imovaner, minipress, 1 vival, pinex forte. Desperat behov før søvn men ble ikke det. 
 

tro meg, jeg ønsker et liv. Bare uendelig lei meg av å ikke klare dette. 

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Ja tatt det opp. Men nesten som om personen tenker det kan ikke være SÅ gale. 
det oppmuntres og jeg kan få ting til i timen men ikke få det til hjemme. 

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja tatt det opp. Men nesten som om personen tenker det kan ikke være SÅ gale. 
det oppmuntres og jeg kan få ting til i timen men ikke få det til hjemme. 

Anonymkode: 0881f...e63

Hva er årsaken til at du får til de samme tingene i timen men bare ikke hjemme?

Anonymkode: 0dd67...2e0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg vet ikke sikkert men om det kan handle om at det er en til person der. Som «ubevisst passer på fare? Og som hjelper meg å avlede? 

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Hvor gammel er du? Kan ECT eller TMS være er alternativ? Eventuelt ketamin? 
 

Kanskje en innleggelse på f.eks Modum bad for spesialisert traumebehandling? 
Hva er det som hindrer deg mest, depresjon eller traumer? 

Anonymkode: 9bf62...ff3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet ikke sikkert men om det kan handle om at det er en til person der. Som «ubevisst passer på fare? Og som hjelper meg å avlede? 

Anonymkode: 0881f...e63

Kanskje du kan lære deg å takkle dette i terapien? Si til psykologen: jeg vil lære meg å håndtere farefølelsen jeg opplever uten å være avhengig av andre som passer på dette og lære meg å avlede meg selv?

Anonymkode: 0dd67...2e0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

42 år. ECT og ketamin er vurdert men de er skeptisk pga lite forskning og spesielt siden jeg har en dissosiativ ledelse som fra før gir dårlig hukommelse. 
 

Hva er TMS? 
 

Kom ikke inn på Modum 😔 Har flinke behandlere men det er hjemmesituasjonen.😔 Er vurdert at jeg ikke passer i bemannet bolig. Da heller bpa ordning men fikk avslag. 

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Vi har prøvd det. Men det er etter eller annet som skjer når jeg kommer hjem😔

Er jeg alene om å ha det slik? En tapt sak? For jeg kjenner meg selvsagt at jeg snart vil ta et valg. For slik det er nå og vart lenge er det lite og ingenting som minner om et liv. 

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi har prøvd det. Men det er etter eller annet som skjer når jeg kommer hjem😔

Er jeg alene om å ha det slik? En tapt sak? For jeg kjenner meg selvsagt at jeg snart vil ta et valg. For slik det er nå og vart lenge er det lite og ingenting som minner om et liv. 

Anonymkode: 0881f...e63

Hvor lenge og mange ganger har du prøcd?

Anonymkode: 0dd67...2e0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Har ikke tall men en god del ganger. Men ikke at behandler blir med hjem. Jeg klarer utrolig mye med veiledning eller bare at en trygg person er tilstede

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har ikke tall men en god del ganger. Men ikke at behandler blir med hjem. Jeg klarer utrolig mye med veiledning eller bare at en trygg person er tilstede

Anonymkode: 0881f...e63

Jeg tenker dere bør ha som mål om og jobbe for at den trygge personen skal være deg selv. 

Anonymkode: 0dd67...2e0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Hva med en lang innleggelse der du kan jobbe med dette intensivt? Hva er lengste innleggelsen du har hatt og hvordan synes du den hjalp deg/hva skulle du ønske den hjalp med? 

Anonymkode: df01a...1c7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg har hatt en lengre innleggelse på 2mnd som hjalp meg veldig. Hadde et par sånne som vi gradvis trappet ned. 
 

dessverre så gir ikke min dps langvarig innleggelse lenger. Hurra noe norsk psykiatri som tenker alle passer inn i en firkanta boks). Sengeplasser legges ned og fortest mulig tilbake til kommunen. :( Nå får jeg innimellom 3-5 dagers innleggelse. 
 

modum blir ikke dekket da de mener de har godt nok tilbud her. (Vestlandet). 
 

så jeg er kjempelei meg, det må jeg bare innrømme😔 For det litt rare i dette kanskje, er alt jeg ønsker å gjøre og få til men helt bom stopp. Kommet så langt at å dø snart er et alternativ. Føler jeg ikke går glitt av noe med å leve. Nå ligger jeg i sengen på en mørkt rom og lukter at naboene griller og hører foreldrene le. Det er vondt😔

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har hatt en lengre innleggelse på 2mnd som hjalp meg veldig. Hadde et par sånne som vi gradvis trappet ned. 
 

dessverre så gir ikke min dps langvarig innleggelse lenger. Hurra noe norsk psykiatri som tenker alle passer inn i en firkanta boks). Sengeplasser legges ned og fortest mulig tilbake til kommunen. :( Nå får jeg innimellom 3-5 dagers innleggelse. 
 

modum blir ikke dekket da de mener de har godt nok tilbud her. (Vestlandet). 
 

så jeg er kjempelei meg, det må jeg bare innrømme😔 For det litt rare i dette kanskje, er alt jeg ønsker å gjøre og få til men helt bom stopp. Kommet så langt at å dø snart er et alternativ. Føler jeg ikke går glitt av noe med å leve. Nå ligger jeg i sengen på en mørkt rom og lukter at naboene griller og hører foreldrene le. Det er vondt😔

Anonymkode: 0881f...e63

Leit at du ikke skulle få en lengre innleggelse om det er det som kunne hjulpet deg. Hvilket tilbud mener de er godt nok siden du ikke får dekket modum? Kanskje det gikk an å argumentere i mot? Om du får hjelp fra fastlege og kommunen til å skrive en "klage" (vet ikke hva en kaller det?). 

Anonymkode: df01a...1c7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Fordi jeg har traumebehandler på dps og da er jeg forsvarlig ivaretatt. 
 

Har søkt kommunen om mer men de sa nei. Har litt hjelp fra de. 

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Fordi jeg har traumebehandler på dps og da er jeg forsvarlig ivaretatt. 
 

Har søkt kommunen om mer men de sa nei. Har litt hjelp fra de. 

Anonymkode: 0881f...e63

Hvor ofte har du time på DPS da? Kunne det være ett alternativ å få flere timer i uken?

Anonymkode: df01a...1c7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

1 gang i uka og ca annenhver uke hos sf behandler. Jeg kan jo spørre om å få øke timer, men de er nok i en presset situasjon. 

Men det som vi øver i terapien får jeg gjerne til der og da på kontoret. Hjemme raserer det. Er jeg den eneste som sliter med det? 

Kan det handle om den dissosiative lidelsen min også? 

Finnes det medisiner som man kan ta som bare sløver en ned og gjør at man bare ligger der, som man kan få lovlig? Det kan ikke være noe som kan risikere gi rastløse bein da jeg får det med en gang av slike medisiner. 

Burde jeg gi fra meg lappen og hive innpå med vival imovane både dag og natt, for det er eneste medisin jeg er trygg på? 

Eller burde jeg innse, etter så lang tid at det er hit men ikke lenger? At livet stopper her på en måte? Ikke fordi jeg ikke vil det annerledes, men fordi jeg ikke klarer annerledes. 

Anonymkode: 0881f...e63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...