Hvordan forholder jeg meg nå???

[Gjest 5barnsmor]

De har ringt fra barnehagen...lille benjamin på fem år er død....epilepsianfall og down syndrom....

verdens herligste lille engel...har gått i barnehage med min sønn i to år nå...moren er en barndomsvenninne som jeg ikke har hatt kontakt med igjen før vi traff hverandre i barnehagen....hennes med downs og min med forsinket utvikling....

fikk god kontakt pga det....og adrian som var så glad i ham....benjamin er min beste venn sier han ofte.....

hvordan forklarer jeg gutten....tar jeg ham med i begravelsen?? hvordan viser jeg mor at vi sørger med dem uten å trenge oss på!!!!

håper noen kan hjelpe....også jeg føler sorg selv om det ikke var min gutt....men jeg kan ikke trenge min sorg på dem...må være sterk for dem...men hvordan er best???

hilsen trist og gråtekvalt

[conan]

Du kan titte litt her for å få litt hjelp:

http://www.etbarnforlite.no

Uansett bør du gi lyd fra deg til moren på en eller annen måte. Ring og kondoler, og si at du stiller opp dersom det er noe. Send blomster og et kort dersom du ikke orker å ringe eller dra på besøk, ev bare send et kort. Men, det er viktig at du gir lyd fra deg på en eller annen måte.

I linken jeg gav deg, så vil du finne mer om barn og sorg, og kanskje noen tips om hvordan du bør gå frem i forhold til barnet ditt.

Lykke til.

[save]

Mine tanker går til dere alle som har mistet lille Benjamin, og spesielt foreldrene.

Jeg syns at conan gir et godt råd som tåler å gjentas, og det er at det er en støtte for foreldrene om folk rundt dem tar kontakt. Dra på besøk om du greier, lytt til mor og far om de vil snakke. Sitt sammen med dem, eller gråt sammen med dem. Eller skriv ett kort. Du skriver at du ikke kan trenge din sorg på dem og at du må være sterk for dem. Det kan kanskje være mulig å sørge sammen med dem samtidig som du forsøker å la deres sorg få spille seg ut?

Det er så vanskelig dette, det finnes selvsagt ingen fasit. For vi mennesker er så forskjellig, og noen steder ville du møtt på mørkt hus, låst dør eller stille sorg over det ubegripelige, mens andre steder ville du møtt sorg som rases ut i avmakt og på ufattelige måter. Kanskje kommer du på "riktig" tid, og du kan forsøke å være der sammen med de som sørger. Mest sannsynlig finner man elementer av det overskytende og mer til for sorgen er så kompleks og gir seg så mange uttrykk.

Du bekymrer deg for din egen lille Adrian som har mistet bestekameraten Benjamin. Hva kan man si når det ikke finnes ord? Alle ting taler for at barna i dag innlemmes i sorg, og at man forsøker å la barna ha sine måter å leve med savnet. Her er du som mamma en bedre "ekspert" enn mange andre.

Tanker fra

[Gjest 5barnsmor]

Mine tanker går til dere alle som har mistet lille Benjamin, og spesielt foreldrene.

Jeg syns at conan gir et godt råd som tåler å gjentas, og det er at det er en støtte for foreldrene om folk rundt dem tar kontakt. Dra på besøk om du greier, lytt til mor og far om de vil snakke. Sitt sammen med dem, eller gråt sammen med dem. Eller skriv ett kort. Du skriver at du ikke kan trenge din sorg på dem og at du må være sterk for dem. Det kan kanskje være mulig å sørge sammen med dem samtidig som du forsøker å la deres sorg få spille seg ut?

Det er så vanskelig dette, det finnes selvsagt ingen fasit. For vi mennesker er så forskjellig, og noen steder ville du møtt på mørkt hus, låst dør eller stille sorg over det ubegripelige, mens andre steder ville du møtt sorg som rases ut i avmakt og på ufattelige måter. Kanskje kommer du på "riktig" tid, og du kan forsøke å være der sammen med de som sørger. Mest sannsynlig finner man elementer av det overskytende og mer til for sorgen er så kompleks og gir seg så mange uttrykk.

Du bekymrer deg for din egen lille Adrian som har mistet bestekameraten Benjamin. Hva kan man si når det ikke finnes ord? Alle ting taler for at barna i dag innlemmes i sorg, og at man forsøker å la barna ha sine måter å leve med savnet. Her er du som mamma en bedre "ekspert" enn mange andre.

Tanker fra

jeg har sendt et kort og 5 hvite roser....en for hvert år han var her hos oss...

i kortet skrev jeg: (sånn noenlunde det jeg husker)

"kjære dere...vi vil gjerne gi dere den dypeste medfølelse i denne tunge tid dere går igjennom nå. Å miste et elsket barn må være noe av det verste vi kan oppleve. men gud har lovet oss at himlenes rike er for barna og lille benjamin er trygg for all evighet. det er en mager trøst men dog en trøst. vi ber for dere om at dere må få styrke til å holde ut denne vanskelige tid og igjen kan se livet som noe vakkert. ydmyk hilsen fra............"

så venter jeg til jeg hører hva slags planer barnehagen har i forhold til å bearbeide barnas sorg, og hvordan vi gjør det i begravelsen...

hilsen fra

[elingeir]

Hei

Å ta del ,og følge andre i sorgen krever energi og overskudd. Hvis dem at du er der, lag middag til dem, kanskje du kan gå i butikken for dem. Vi som har mistet et barn har ikke overskudd til å tenke på slike ting. Da jeg mistet min sønn hadde jeg en veninne son handlet mat og laget middag til oss- satte det på trappen og gikk igjen. Det var hennes måte å vise at hun var der sammen med oss. En annen var oppom av og til med en flaske vin og nybakt brød, en annen igjen var med på lange spaserturer og kjørerturer- hun tok fri fra jobben og vi vandret mållåst omkring. Disse vennenne betyr utrolig mye for meg og stillte virkelig opp for oss i en hard og klad hverdag. Kanskje du kan få noen tips her.

Lykke til

http://homefree.sensewave.com/~s323334/