NHD.....har så lysst å.....

[Gjest Tussi17]

gråte. Jeg vil egentlig gråte nå, men klarer det ikke. Egentlig er det ikke noen grunn til å gråte heller. Ingenting har hendt, så hvorfor gråte da liksom?

Men de siste dagene har det blitt verre. Humøret svinger fra minutt til minutt, noe som er svært svært slitsomt. Jeg kan være glad (eller iallfall i sånn passe humør), for å plutselig å bli deprimert.

Og som oftest når jeg blir deppa så har jeg bare lysst å dø. Forsvinne.

Jeg vet ikke helt hvorfor....eller....det er liksom så mye som spiller inn (for å si det sånn). Jeg vil ikke leve lenger fordi jeg er sliten og føler at jeg ikke orker mere, jeg er lei/trøtt av livet.....ingenting er interessant lenger....., jeg vil ikke tenke mer.

Det varierer liksom fra gang til gang, hva som får meg til å tenke på at jeg vil forsvinne.

Idag var jeg så deprimert at jeg tok kniven (igjen) og låste meg inn på toalettet (på skolen), i timen. Ingen så at jeg tok kniven, det gjør de aldri. Og jeg er flink (tror jeg) til å skjule det, at jeg har kutta meg.

På en måte så "vil" jeg kutte meg, fordi jeg føler at det hjelper, men samtidig så vil jeg ikke (selfølgelig) for jeg får stygge arr...og det gjør litt vondt.

Jeg gjør det fordi når jeg kutter meg så har jeg andre ting å fokusere på. Eller.....jeg vet liksom ikke helt. For jeg mener, jeg tenker jo på det at jeg vil dø......når jeg gjør det da. Er jo derfor jeg gjør det (selv om det aldri bli alvorlig).

Men hvorfor ikke finne på noe som kan få deg til å tenke på noe annet?

Enklere sagt enn gjort. Er ikke det som er problemet, for jeg har mer enn nok å gjøre. Men at enten så orker jeg ikke fordi jeg er sliten og trøtt og lei, eller så har jeg ikke noe jeg vil gjøre. Ingenting som er fristende eller gøy.

Livet er blitt så kjedelig den siste tiden. Har vært sånn i flere uker nå.

Før så pleide jeg å trimme en del (gå på blades, jogge, gå tur, sykle o.l.) men nå gjør jeg sjeldent det. Og det er ikke fordi jeg er blitt lat, men rett og slett fordi tiltakslysten min er ganske så nær 0-punktet.

Ingenting interesserer meg lenger, så jeg ser ikke hva som er meningen med livet mer. Alt er bare kjedelig.

Ikke det at jeg ikke klarer å være glad, for jeg klarer det.....innimellom. Men ofte er det slik at jeg smiler (utvendig) men egentlig er jeg deprimert og trist (innvendig). Som om jeg har på en slags maske liksom.

Snakker med rådgiver, med lege (pga. medisins behandling), og har nettopp begynt på BUP (skal ta sånn utgreiing). Men det hjelper liksom ikke så veldig. Det hjelper der og da, og så er det liksom det samme gamle (for å si det sånn, at jeg er deppa igjen og sånn, ut på dagen. Det varer liksom bare i noen timer liksom. Det er ikke bestandig sånn, men veldig ofte.

Jeg vil bare dø. Dø, dø, dø. Vet åssen jeg kan gjøre det slutt, men likevel har jeg ikke gjort det.

For egentlig vil jeg ikke dø, fordi jeg vet det går an å bli frisk......og få en ny sjangse.....og jeg har et aldri så lite håp om å nå dit. Men det er så slitsomt å ha det sånn. Og bedre blir det ikke med alt stress og styr på skolen og sånn.

Om jeg døde så ville jeg fått fred og ro i sjelen. Jeg hadde sluppet å tenke, sluttet å være deprimert, sluttet å være urolig. Det ville vært så mye bedre. Er man død, så er man død liksom.

Men jeg tørr liksom ikke, for om jeg hadde vært sikker og turt.....så hadde jeg nok trolig ikke være her idag. Men når jeg kutter meg,så.....selv om det ikke blir noe alvorlig.....så tenker jeg som så at "det får gå som det går". Overlater alt til tilfeldighetene.

Men hva kan jeg gjøre for å slutte å kutte meg. For dette skjer omtrent hver gang jeg er skikkelig nedenfor, noe som har vært værre de siste ukene. Jeg vil egentlig ikke gjøre det, men samtidig så "vil" jeg......fordi det på en måte lindrer litt av det vonde......

Har du NHD/andre noen tips til meg? HVis dere kommer med tips som f.eks. "snakk med noen om hvordan du har det" så gjør jeg det. Har en fantasisk rådgiver som jeg snakker med, og pluss legen og BUP. Så å snakke om ting gjør jeg. Men når det ikke "virker"...ja hva kan jeg gjøre da???

[goliane]

Tror du må fortsette å snakke med rådgiver, lege og de andre du har rundt deg. Videre tror jeg du kunne ha god hjelp av å snakke med psykolog. Tror du trenger noen som kan hjelpe deg med å "snu" tankene dine. Kanskje trenger du hjelp til å finne ut hvorfor du har det sånn? Har du opplevd noe som er vanskelig og som du trenger å bearbeide?

Det er mye hjelp en kan få, så ikke gi opp.

Livet er ei utfordring, og det er dumt å gi opp i starten.

Så stå på, Tussi17! En dag er du kanskje Tussig 71 (hvis tallet er alder) som syns du har hatt et meningsfullt liv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det synes klart for meg at du har en depresjon, og at du får en del god hjelp. Det kan ta litt tid før slik hjelp virker.

Prøv å ta opp igjen den fysiske treningen. Det er virksomt.

Får du antidepressiv medisin?

[Gjest Tussi17]

Det synes klart for meg at du har en depresjon, og at du får en del god hjelp. Det kan ta litt tid før slik hjelp virker.

Prøv å ta opp igjen den fysiske treningen. Det er virksomt.

Får du antidepressiv medisin?

Jeg går på AD.,ja. Cipramil 40mg.

Men jeg vet ikke, tror ikke det virker. For jeg mener...skal ikke AD hjelpe mot at man blir deprimert? Isåtilfellet så virker de ikke. Jeg er ofte deprimert (slik som da jeg skrev innlegget), så jeg vet liksom ikke om de virker. Men jeg skal kanskje prøve et annet merke da.

Ta opp igjen den fysiske aktiviteten. Ja.....lettere sagt enn gjort. Det er egentlig ikke noe som frister eller som er interessant. Jeg vil egentlig ikke gjøre noe særlig. Ikke fordi jeg er lat og ikke gidder, men fordi jeg ikke har interesse av noe særlig. Og det jeg har interesse av er det ingen som kan væe med meg på, og jeg liker ikke gjøre det alene (gå turer og sånn).

Er ikke det at jeg aldri overhodet trimmer, litt, det gjø jeg.....men når jeg gjør det så klarer jeg ikke å bli glad, slik jeg ble før....av å trimme.

Dessuten er det ikke så ofte jeg orker heller. Jeg er så mye trøtt. Sover urolig om natten, vokner (uten å liksom vokne sånn helt) ofte om natta, og må også tidlig opp om morgene pga. skole.

Men hva kan jeg gjøre da, når jeg bare ikke klarer å "ta meg sammen" og finne på noe? Når tiltakslyssten min er ganske nær 0????