Gå til innhold

Unnvikende pf...alternativ løsninger?


AnonymBruker
 Del

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg har engstelig og unnvikende pf og har etter mange år og mange ulike behandlinger ikke blitt bedre. Har gradvis blitt værre med økt depresjon, angst og mental slitenhet. 

Jeg fikk diagnosen i 2012, og kjenner meg igjen i de personlighetstrekkende som inngår i diagnosen. Først og fremst store problemer med å etablere og være i nære relasjoner. Man er så redd for å bli mislikt og avvist at man prøver å unngå det, samtidig med at man innerlig ønsker å få kontakt å være en del av fellesskapet.

Jeg har virkelig prøvd å utfordre meg selv og delta i lunsj og sosiale aktiviteter på jobb, men sterk angst gjør at jeg ikke klarer å følge med på og delta i samtaler, jeg lukker rett og slett ned og har ingen kontroll. 

Når jeg var barn/ung fungerte jeg egentlig ok i sosiale settinger, jeg ble plassert i en klasse, og det var enklere å føle tilhørighet i en definert gruppe. Da jeg senere skulle studere på Blindern og selv måtte finne en gruppe/venner, falt verden sammen. Og siden har det bare gått nedover.

For et par år fikk jeg en ukes opphold på et behandlingssted. Jeg ble plassert i gruppe sammen med andre som jeg da var sammen med på dag og kveldstid. Og da var det liksom helt annerledes enn på studie og jobb hvor jeg er hemmet av manglende initiativ pga tvangstanker og angst. Jeg klarte her å bli kjent med de andre og følte meg inkludert og trygg. 

Nå i ettertid tenker jeg på om det er noe i den opplevelsen jeg kan bruke for å bedre min sosialangst som hemmer meg sånn på jobb? 

Er min følelse av ikke være likt og inkludert  så sterk at jeg bare kan fungere i en "kunstig" setting hvor noen plasserer meg i en gruppe eller klasse? Skjønner det ikke helt? Et julebord på jobb hvor jeg må gå rundt å smile og småsnakke med mere eller mindre ukjente kollegaer er et mareritt for min del som ikke klarer.

I stedet for flere mislykkede eksponeringsforsøk på jobb, bør jeg finne en "kunstig" gruppe e.l hvor jeg trene på å omgås mennesker i trygge omgivelser? Hva kan dette være?

Vet ikke om dette lange hjertesukket gir noe mening. Uansett... takknemmelig hvis har noen tanker eller forslag.

Anonymkode: ae791...fdf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Everybody

Kan kjenne meg igjen. Særlig det å ikke klare å følge med i samtaler når det er flere til stede. Jeg fikk hjelp av SNRI(Effexor) som hjelper på angst og depresjon samt noe tvangstanker. Har du prøvd medisiner eller går du på det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Går på aurorix og brukt den i mange år, vet ikke hvor effektiv den egentlig er, men har få bivirkninger. Skal sjekke Effexor👍🙂

Anonymkode: ae791...fdf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Ja, jeg har vært i gruppe kanskje mer enn 10 omganger. En gruppe blir litt som en kunstig setting hvor jeg ikke må slåss med redselen for å bli mislikt og avvist, rett og slett fordi er "plassert" av DPS. På jobben er det en helt annen setting som ikke kan sammenlignes en trygg gruppe. Gir det mening? Så det jeg klarer i en trygg gruppe, vil ikke klare i den "virkelige" verden hvor de andre vil dømme og vurdere meg uten å vite at jeg sliter.

Anonymkode: ae791...fdf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hurja
AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, jeg har vært i gruppe kanskje mer enn 10 omganger. En gruppe blir litt som en kunstig setting hvor jeg ikke må slåss med redselen for å bli mislikt og avvist, rett og slett fordi er "plassert" av DPS. På jobben er det en helt annen setting som ikke kan sammenlignes en trygg gruppe. Gir det mening? Så det jeg klarer i en trygg gruppe, vil ikke klare i den "virkelige" verden hvor de andre vil dømme og vurdere meg uten å vite at jeg sliter.

Anonymkode: ae791...fdf

Da jeg gikk i gruppe øvde vi oss på hverandre, og jeg brukte den samme erfaringen derfra i det virkelige liv. 
Det var også noe av hensikten med grupppe. Men ikke alle har nytte av det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg har nok også lært mye av å gå gruppe, ikke minst å bli kjent med meg selv ved å dele og lytte til de andre gruppemedlemmer. Men på jobb er det en helt annen verden, her må jeg selv ta initiativ til og delta for å lykkes i det sosiale, og hvis jeg ikke med gang føler meg akseptert og trygg kommer tvangstankene der på et milli-sekund og lammer de antenner jeg trenger for kunne sosialisere med andre. 

Anonymkode: ae791...fdf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hurja
AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg har nok også lært mye av å gå gruppe, ikke minst å bli kjent med meg selv ved å dele og lytte til de andre gruppemedlemmer. Men på jobb er det en helt annen verden, her må jeg selv ta initiativ til og delta for å lykkes i det sosiale, og hvis jeg ikke med gang føler meg akseptert og trygg kommer tvangstankene der på et milli-sekund og lammer de antenner jeg trenger for kunne sosialisere med andre. 

Anonymkode: ae791...fdf

Jeg forstår hvordan du har det. 

Jeg har forøvrig også ting jeg strever med som jeg har begynt å innse er umulig å endre. Jeg kommer ikke til å bli bedre, så fokuset må snus. Jeg må lære meg og leve med det og heller lete etter løsninger som vil gjøre symptomene mildere og ikke søke etter løsninger for å bli kvitt dem. Kanskje du også må snu fokuset?

Endret av Hurja
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Ja, det er også det jeg etterhvert begynner å forstå. Man må rett og slett akseptere at man har noen personlighetstrekk som gjør livet vanskelig,  og som ikke lar reparere ved behandling. Og da er det kanskje bedre akseptere det, prøve å senke skuldrene, og heller ha fokus på tilpasse jobb og fritid så godt man kan🙂  

Anonymkode: ae791...fdf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Glitter
Hurja skrev (2 timer siden):

Da jeg gikk i gruppe øvde vi oss på hverandre, og jeg brukte den samme erfaringen derfra i det virkelige liv. 
Det var også noe av hensikten med grupppe. Men ikke alle har nytte av det. 

Jeg har det likt som TS med å gå i gruppe (og har vært diagnostisert med unnvikende PF og oppfylte ennå kriteriene for det for ett år siden, men pga Asperger diagnose har jeg den ikke lenger på papiret, for det var visst forklarende nok). Jeg fungerer ok sosialt under innleggelser og i gruppe på DPS, men på jobb eller generelt ute i det fri så er alt mye mer vanskelig. Jeg har ikke klart å ta med meg så mye fra gruppe ut i det virkelige liv. Det skal visstnok også være pga Asperger da for det er ikke anbefalt med gruppeterapi da. 

Jeg framstår nok veldig trygg sosialt sammen med helsepersonell. Men er ikke det ellers. 

Men jeg tror ikke jeg er like sterkt preget av unnvikende PF som TS. Jeg vet ikke, men selv om jeg har vært konstant stresset så har jeg funnet meg delvis til rette sosialt i jobbene. 

Kanskje du TS trenger å finne et fellesskap som dyrker en eller annen hobby? Eller hva med å prøve å delta i mental helse? Der er det jo stor takhøyde for at folk sliter. På min frivillige jobb så vet de at jeg sliter. Så da jeg ble overveldet tidligere denne uken kunne jeg bare si ifra at idag (stort juleverksted med over 50 stk, i motsetning til 10 barn, 2-3 voksne og han som jobber der til vanlig) ble det for mye for meg. Jeg følte meg mislykket, men som ei som jobber her jeg er sa, så dro jeg jo faktisk selv om jeg egentlig ikke ville. Jeg kunne jo unnveket fra første stund. Men jeg dro og var der i en time.

Endret av Glitter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hurja
Glitter skrev (11 minutter siden):

Jeg har det likt som TS med å gå i gruppe (og har vært diagnostisert med unnvikende PF og oppfylte ennå kriteriene for det for ett år siden, men pga Asperger diagnose har jeg den ikke lenger på papiret, for det var visst forklarende nok). Jeg fungerer ok sosialt under innleggelser og i gruppe på DPS, men på jobb eller generelt ute i det fri så er alt mye mer vanskelig. Jeg har ikke klart å ta med meg så mye fra gruppe ut i det virkelige liv. Det skal visstnok også være pga Asperger da for det er ikke anbefalt med gruppeterapi da. 

Jeg framstår nok veldig trygg sosialt sammen med helsepersonell. Men er ikke det ellers. 

Men jeg tror ikke jeg er like sterkt preget av unnvikende PF som TS. Jeg vet ikke, men selv om jeg har vært konstant stresset så har jeg funnet meg delvis til rette sosialt i jobbene. 

Kanskje du TS trenger å finne et fellesskap som dyrker en eller annen hobby? Eller hva med å prøve å delta i mental helse? Der er det jo stor takhøyde for at folk sliter. På min frivillige jobb så vet de at jeg sliter. Så da jeg ble overveldet tidligere denne uken kunne jeg bare si ifra at idag (stort juleverksted med over 50 stk, i motsetning til 10 barn, 2-3 voksne og han som jobber der til vanlig) ble det for mye for meg. Jeg følte meg mislykket, men som ei som jobber her jeg er sa, så dro jeg jo faktisk selv om jeg egentlig ikke ville. Jeg kunne jo unnveket fra første stund. Men jeg dro og var der i en time.

Kjempebra jobba, Glitter 😄👏

Endret av Hurja
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Glitter
Hurja skrev (4 minutter siden):

Kjempebra jobba, Glitter 😄👏

Tusen takk. :) Jeg var på gråten da jeg sa til lederen at jeg måtte dra. Men jeg dro jo faktisk så det var hyggelig å høre. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg opplever litt av det samme. I gruppe og i behandling kan jeg kanskje oppleves som en velfungerende sosial person som uten problemer snakker og deltar. Setter jeg meg i kaffekroken, som jeg noen ganger presser meg til å gjøre, er den personen de så gruppe helt borte. Jeg ser jo at det er rart at kan fungere helt fint i en setting, og falle fullstendig sammen i en annen setting som for andre ser fullstendig lik ut.

Jeg kunne også tenke meg å være mer aktiv i fritiden og kanskje finne en aktivitet hvor jeg kan hjelpe andre og samtidig være sosial. Må bare finne setting som fungerer. 

Anonymkode: ae791...fdf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Glitter
AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg opplever litt av det samme. I gruppe og i behandling kan jeg kanskje oppleves som en velfungerende sosial person som uten problemer snakker og deltar. Setter jeg meg i kaffekroken, som jeg noen ganger presser meg til å gjøre, er den personen de så gruppe helt borte. Jeg ser jo at det er rart at kan fungere helt fint i en setting, og falle fullstendig sammen i en annen setting som for andre ser fullstendig lik ut.

Jeg kunne også tenke meg å være mer aktiv i fritiden og kanskje finne en aktivitet hvor jeg kan hjelpe andre og samtidig være sosial. Må bare finne setting som fungerer. 

Anonymkode: ae791...fdf

Jeg tror det har med at i kaffekroken er praten fri og man har ikke et konkret tema å støtte seg til. Det er slik for meg i alle fall. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Ja, det er nok det som gjør en forskjell. Å bidra i frivillig arbeid som du gjør ga meg litt inspirasjon, syns du er flink som gjør det🙂👍 en ting er sikkert, sitter jeg hjemme å grubler skjer det ingenting.

Anonymkode: ae791...fdf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Glitter
AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Ja, det er nok det som gjør en forskjell. Å bidra i frivillig arbeid som du gjør ga meg litt inspirasjon, syns du er flink som gjør det🙂👍 en ting er sikkert, sitter jeg hjemme å grubler skjer det ingenting.

Anonymkode: ae791...fdf

Vet du jeg skjønner godt det er vanskelig. Jeg kom i gang med frivillig arbeid fordi det først var tvungen samfunnstjeneste (jeg har historikk med rus og dumme ting). Klarte bare 49 av 239 timer, men de 49 timene var nok til at jeg skjønte at det var bra for meg og jeg ble akkurat trygg nok til å ville fortsette å pushe meg. 

Hadde nok tatt ennå mer tid å komme i gang hvis jeg ikke hadde all støtten fra KIF først. Det var ingen straff for meg med andre ord da. :)

Endret av Glitter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hurja
Glitter skrev (4 timer siden):

Tusen takk. :) Jeg var på gråten da jeg sa til lederen at jeg måtte dra. Men jeg dro jo faktisk så det var hyggelig å høre. :)

Jeg kjenner følelsen, og den er veldig god og tilfredsstillende 😄

Jeg var på et stevne denne uka og jeg hadde det mildt sagt jævlig. Kjempet mot gråten under hele stevnet. Prøvde å være sosial og snakke med andre men jeg klarte det ikke så jeg dro etter kort tid. Klarte ikke en gang å si hadet fordi jeg var så gråtkvalt. Jeg presset meg ekstremt hardt, i tillegg var det en person der som også gjør at vonde ting trigges i meg sånn at det ble enda vanskeligere (men det gikk bra, jeg slapp å være der hen var).

Alt inni meg sa at jeg ikke skulle dra, men jeg bestemte meg for å dra for å bevise for meg selv at jeg klarer, så jeg dro. Resultatet ble deretter, det ble dårlig - men jeg gjennomførte til tross for at det var sykt vanskelig. Men neste gang drar jeg ikke - ikke fordi det er vanslelg, men fordi jeg ikke hadde noe utbytte av det. Nå vet jeg at jeg klarer, og det er poenget mitt.

Vi klarer, glitter ❤️

Endret av Hurja
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Glitter
Hurja skrev (4 minutter siden):

Jeg kjenner følelsen, og den er veldig god og tilfredsstillende 😄

Jeg var på et stevne denne uka og jeg hadde det mildt sagt jævlig. Kjempet mot gråten under hele stevnet. Prøvde å være sosial og snakke med andre men jeg klarte det ikke så jeg dro etter kort tid. Klarte ikke en gang å si hadet fordi jeg var så gråtkvalt. Jeg presset meg ekstremt hardt, i tillegg var det en person der som også gjør at vonde ting trigges i meg sånn at det ble enda vanskeligere (men det gikk bra, jeg slapp å være der hen var).

Alt inni meg sa at jeg ikke skulle dra, men jeg bestemte meg for å dra for å bevise for meg selv at jeg klarer, så jeg dro. Resultatet ble deretter, det ble dårlig - men jeg gjennomførte til tross for at det var sykt vanskelig. Men neste gang drar jeg ikke - ikke fordi det er vanslelg, men fordi jeg ikke hadde noe utbytte av det. Nå vet jeg at jeg klarer. 

Det er jo kjempebra! Noen ganger er det nettopp det å dra som er den store seieren. Ikke nødvendigvis at en fullfører det. Og du hadde jo til og med noen der som trigget deg. 

For meg krevde det mye å velge å avbryte og dra hjem også, for "hva vil de tenker om meg, og hva slags elendig frivillig er jeg?" Men jeg klarte å ta hensyn til meg selv og det var jo bra det også? 

 

Endret av Glitter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hurja
Glitter skrev (3 minutter siden):

Det er jo kjempebra! Noen ganger er det nettopp det å dra som er den store seieren. Ikke nødvendigvis at en fullfører det. Og du hadde jo til og med noen der som trigget deg. 

For meg krevde det mye å velge å avbryte og dra hjem også, for "hva vil de tenker om meg, og hva slags elendig frivillig er jeg?" Men jeg klarte å ta hensyn til meg selv og det var jo bra det også? 

 

Nettopp 😄❤️ 

Ja, det er kjempebra, synes jeg 😄

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...