Håpløst.. Fullstendig håpløst..

[Gjest blaagutt]

Panikken tok meg fra starten av sist helg og varte helt til onsdag. Klarte å overleve, selv om tankene om selvmord var så klare.

Angsten for å leve. Angsten for å bevege meg utfor husdøra, angsten for å forbli innenfor husdøra.

I dag klarte jeg å tvinge meg selv på skolen, fikk angst av å være så mye hjemme.

Har hatt tre timer, lå to timer og sov på sofaen. Jeg makter ikke mer, men jeg vil ikke hjem. Der venter angsten.

For hver gang jeg puster kjenner jeg smerten, den uuthåldelige smerten. Kjenner hjertet mitt slå, svakere og svakere, det er desperat etter hvile.

Vil kutte meg selv, så utrolig, men jeg tror ikke at jeg klarer. Jeg kan ikke skuffe mine nærmeste igjen. Men det gjør så vondt.

Begynner å lure på om jeg noen venner i det hele tatt har. Der sitter dem og smiler og ler, ingen som spørr meg: "Hei, hvordan går det i helvette?".

En kjent settning er: "Du er ikke alene, du har oss". Hvor er oss på skolen? Hvor er oss når det er alltids jeg som må spørre om hjelp? Hvor er oss?

Har ingen, det er visst bare meg igjen.

[Gjest trampe]

Hei blaagutt.... Se her, vil du ta hånden min?? Så kan vi gå et godt stykke sammen, til du føler du har det mye bedre...?? Se, ta den, la meg få lov til å dra deg opp litt... La meg få deg til å forstå at jeg ser deg, at jeg så gjerne vil hjelpe deg....

*klem til deg* om du ønsker

[Gjest zul]

uff angst e rutrolig vondt !! :-(

men det er ikke håpløst det kan bli bedre og det skal bi bedrede:))) tar tid but hang in there! styrkekos