håpløst

[tigernab]

Hei. Jeg har et stort problem. Samboeren min har vært syklig sjalu i 1. år nå. Han har ingen grunn til å være det. Jeg går hjemme med sønnen vår på 3,5. måneder. Samboeren min ødela hele svangerskapet mitt med sjalusi. Han skjekket skittentøyskurver, oppvaskmaskinen, telefonen, kleskapet o.s.v. i håp om å finne noe. Vi går nå til familierådgiving for å ordne opp i problemene. Sjalusien har blitt mye bedre og jeg har begynt å få lov til å være sammen med vennene mine. Før dette mistet jeg alle vennene mine + selvtilliten min. Nå sliter han med deprisjon og angst. Han går på lykkepiller å får beroligene når han trenger det. Han sliter også med mye luft i magen sånn at det forstyrrer hjerte rytmen. Det hender at hjertet stopper i noen sekunder. Jeg føler at dette aldri vil bli bra igjen for det er noe nytt hele tiden. Jeg har mange ganger tenkt på å gå i fra ham, men da går tankene tilbake til vår sønn. Jeg har selv opplevd skilsmisse å det har odelagt livet til både meg og min bror. Min bror har forsøkt å ta livet mange ganger men å sette ettsende lut i årene+ at han har tatt overdose med masse piller. Jeg har selv vært med i en brann hvor jeg ikke klarte å redde fetteren min, men hoppet ut av et vindu hvor det var 6 meter ned.Jeg har blitt hatet av familien min på pappas side fordi jeg har vært meg selv og fått skylden for masse jeg ikke har gjort. Jeg har blitt forskjellsbehandlet av besteforeldrene mine. Nå har di begynt å behandle sønnen min på samme måte å hater meg derfor fordi jeg holder han unna dem. Broren min har sittet i fengsel for å ha kniv stukket en person. Han er faktisk et enestående menneske, men klarte ikke å beherske sinnet sitt før. Han har hatt en tøff oppvekst. Det som er forskjellen på oss er at jeg kan gråte det ut i steden, mens han får det i sinne. Han er en veldig stolt person. Mamma og pappa har vært snille foreldre, men har gitt oss lite kjærlighet og fortalt oss lite. Min andre bror har holdt på å dø i en bil ulykke. Mamma og pappa er skilte fordi mamma hørte på at pappa hadde sex men venninden til mamma. Da var det jeg som måtte rydde opp i problemene for brødrene mine skygget unna. Mamma fant seg en alkoholikker så hun begynte å drikke mere enn hun gjorde før. Hun ringte meg stadig når hun og samboeren hadde kranglet. Jeg var gravid og orket ikke dette maset, så da slang hun di værste kommentarene i trynet mitt. Da fikk jeg høre at jeg ikke var ønsket til denne værden og ar jeg var ei hore og litt forskjellig. Hun kom stadig til meg for å ta selvmord. Ja, det var ikke måte på. Nå er det enderlig slutt mellom hun og samboeren så nå har det vært stille en periode. Problemet er at hun fortsatt flyr sammen med alkoholikkere, men vil ikke innrømme det. Jeg hadde sjalusien til min samboer oppå det hele + at jeg var gravid. Når jeg føler at jeg er sliten nå og vil prate om det så begynner han bare å prate om sine problemer og hvor lei han er av dem. Jeg blir frustrert jeg. Er jeg en person som sjebnen leker med for å se hvor mye et menneske tåler. Sønnen vår er også missfornøyd fortiden. Jeg gir han masse kjærlig het og masse leking, men ingenting hjelper. Han vil heller ikke til pappan sin for nå er det mamma for ale pengene. Jeg rydder og vasker i huset. Jeg tar meg av barnet vårt. Han orker ikke å gjøre så mye sier han for han er redd for å få hjerte bank igjen. Han sier han hele tiden går rundt å er redd for å dø. Hva skal jeg gjøre da. Jeg vil jo ikke at sønnen vår skal gå igjennom det samme som jeg har gjort med foreldrene mine. Jeg var så lykkelig forelsket når jeg traff han. Jeg hadde vært forelsket i han i 5 år. Hadde det gått som jeg ville at det skulle gå så hadde vi hatt det perfekt nå. Ha er jo den jeg vil leve resten av livet mitt med, men ikke sånn som det er nå. Det er så urettferdig at det er sånn. Jeg ville jo bare det beste for oss, så skjer alt dette. Jeg har fortsatt masse sår fra sjalusien, jeg går hele tiden på tå for å ikke si eller gjøre noe galt. Han er stadig sur nor han kommer hjem fra jobb for da er han sliten. Jeg spør om ikke det er godt å komme hjem til oss som ønsker han velkommen hjem vær dag i døra. Han ser ikke det. Han vil ikke ha sex. Jeg sa det til han her om dagen at det har gått så lang tid uten sex lyst fra han sin side at jeg ikke har lys lenger heller. Jeg lurer på hvor dette skal ende. Jeg har prøvd alt jeg har i over et år snart. Han har jo bare problemer, det går jo aldri over. Han skal til ultralyd nå om en uke p.g.a hjerte. Men jeg har på følelsen at dette aldri blir bra. Når vi er hos sykologen føler jeg meg kald. Jeg er livredd for å bli alene. Jeg vil at sønnen vår skal ha en mor og far som er sammen.

Jeg glemte å si at jeg er 22 år og han er 28. Jeg håper at du kan gi meg noen råd. Jeg håper bare ikke at jeg revner helt å blir lagt inn eller noe. Jeg orker snart ikke mere jeg. Takk for at du leser dette..

[goliane]

Kjære deg!

Jeg syns du er ei fabelaktig jente.

Syns du takler alle problemene du har på en imponerende måte. Du er bare 22 år! Høres ut som du er til stor hjelp og støtte for mange, uten å ha noen støttespillere selv.

Når du skal på helsestasjonen med sønnen din, syns jeg du skal fortelle noen der hvordan du har det. Kanskje kan du få litt avlastning og litt støtte. Det kan hjelpe mye bare å ha noen å snakke med.

Tror du er en flink mamma. Unger på 3,5 mnd. kan ofte være sutrete uten at det betyr at de får for lite omsorg. Men nevn at du syns han virker misfornøyd neste gang du skal til kontroll. De kan sikkert gi deg gode råd.

Siden du og samboeren din går til psykolog, kan du sikkert få snakke med psykologen om det du grubler på også. Kanskje kan du vise han brevet du har skrevet her?

Jeg har ei datter som soner en dom pga. knivstikking. Hun fikk tilbud om et sinnemestringskurs som har vært til stor hjelp for henne. Datteren min er ei flott jente. Du beskriver broren din som et enestående menneske. Det ser det ut til at du er, også.

Ønsker deg alt godt!

Du fortjener et godt, trygt liv for deg og sønnen din.