Fortrenger jeg det eller hva?

[Gjest lillian]

Visste ikke helt hvor jeg skulle legge inn dette spøsrmålet, men prøver her.

For mange år siden opplevde jeg at et av mine søsken begikk selvmord. Dette skjedde like før jeg skulle begynne på skolen. Jeg er nå trettien år.

Jeg har nesten ikke fortalt dette til noen av mine venner, men jeg har fortalt det til noen få. Venner jeg har hatt kontakt med i veldig mange år vet det heller ikke. Jeg synes alltid det er så vanskelig å snakke med noen om dette. Vet ikke helt hvorfor jeg ikke greier å snakke om det.

Er det galt av meg og ikke fortelle dette til mine nærmeste venner? Jeg vet jo at den opplevelsen sikkert har satt alvorlige spor i meg og jeg har slitt en del med tvangstanker, men som nå er litt bedre.

Hvor åpen burde/bør jeg være egentlig på dettte? Er vel også litt redd for at mine venner skal reagere negativt på at jeg ikke har fortalt de det hvis jeg sier det. Hva bør jeg gjøre, fortelle de det eller ikke?

[Gjest xerxex]

Jeg var så naiv,atj eg trudde jeg skulle få medfølelse,når jeg fortalte min svigerfamilie om søstra mi sitt selvmorsforsøk.Har bare fått neg. kritikk.

Jeg tror,at dersom du ville ha foralt det til vennene dine så hadde du gjort det for lengst,for det må jo være noe mer som gjør deg usikker.Kansje de er av den typen som ikke vil vite om problemer,men bare snakke om hyggelige ting.I så fall bør du ikke si det.Hvis de er gode venner,så kan de ikke bli sinte på deg.

Jeg kan dessverre ikke gi mer konkrete råd.

[Gjest Tussi17]

Jeg synes det er verdt et forsøk å prøve å fortelle dette til vennene dine (de du stoler mest på). Hadde jeg vært venninna di, så ville jeg ikke reagert negativt på det. Da ville jeg tenkt som så at du har vanskeligheter med å snakke om dette, og da må man respektere det. Ingen liker å bli tvunget til å fortelle noe, ikke sant?

Man forteller noe når man er klar for det, og ikke "under press" (for å si det sånn).

Dersom du bestemmer deg for, og klarer å fortelle dette til vennene dine, og de gir negativt tilbakemelding....da er det dårlige venner (etter min mening). For venner er der for å støtte og hjelpe hverandre, uansett.

Er jo folk som har opplevd å blitt utsatt for voldtekt når de var små, og som har fortalt dette når de har blitt eldre. De har fått positivt respons på det.

Jeg synes du burde prøve, som sagt, å fortelle dette til vennene dine. Si hvordan du har hatt det, og hvordan du har det nå. De bør jo forstå at sånne ting ikke er noe man liker å snakke om. Folk er jo dessuten forskjellige, og mens noen har lettere for å snakke om vonde opplevelser, så er det annerledes med andre.

Mitt motto er: BEDRE SEINT, ENN ALDRI!

Jeg ønsker deg iallefall lykke til!

mvh.

[Gjest lilliann]

Jeg var så naiv,atj eg trudde jeg skulle få medfølelse,når jeg fortalte min svigerfamilie om søstra mi sitt selvmorsforsøk.Har bare fått neg. kritikk.

Jeg tror,at dersom du ville ha foralt det til vennene dine så hadde du gjort det for lengst,for det må jo være noe mer som gjør deg usikker.Kansje de er av den typen som ikke vil vite om problemer,men bare snakke om hyggelige ting.I så fall bør du ikke si det.Hvis de er gode venner,så kan de ikke bli sinte på deg.

Jeg kan dessverre ikke gi mer konkrete råd.

Takk for svarene.

Grunnen til at det sikkert er vanskelig for meg å snakke om dette er nok redselen for hvordan både jeg selv og vennene mine vil reagere. På den ene siden er dette så lenge siden at jeg føler jeg har ikke "helt lov" til å la tårene renne for dette nå. På samme tid, så er det vanskelig å holde de tilbake om jeg begynner å snakke om det, det blir liksom som om jeg må konsentrere meg fullt og helt om å holde maska. Dette er ikke lett.

Vet også med meg selv at jeg aldri har fått bearbeid dette ordentlig, vi fikk liten profesjonell hjelp den gangen til hvordan vi skulle takle sorgen. Tror ikke noen den gangen heller forsto hvordan det var å være et barn oppi en slik sorg.

Noen ganger tenker jeg at jeg får bare fortsette å la være å tenke på det som skjedde for jeg greier jo det. Andre ganger tenker jeg at det sikkert ville vært fornuftig å gripe fatt i det, siden jeg har vært så lite åpen for det før.

[Gjest xerxex]

Takk for svarene.

Grunnen til at det sikkert er vanskelig for meg å snakke om dette er nok redselen for hvordan både jeg selv og vennene mine vil reagere. På den ene siden er dette så lenge siden at jeg føler jeg har ikke "helt lov" til å la tårene renne for dette nå. På samme tid, så er det vanskelig å holde de tilbake om jeg begynner å snakke om det, det blir liksom som om jeg må konsentrere meg fullt og helt om å holde maska. Dette er ikke lett.

Vet også med meg selv at jeg aldri har fått bearbeid dette ordentlig, vi fikk liten profesjonell hjelp den gangen til hvordan vi skulle takle sorgen. Tror ikke noen den gangen heller forsto hvordan det var å være et barn oppi en slik sorg.

Noen ganger tenker jeg at jeg får bare fortsette å la være å tenke på det som skjedde for jeg greier jo det. Andre ganger tenker jeg at det sikkert ville vært fornuftig å gripe fatt i det, siden jeg har vært så lite åpen for det før.

Av og til er det best å snakke med en vilt fremmend nøytral person i første omgang,som har taushetsplikt,f.eks Kirkens SOS.Du finner sikker tflere nyttige numre i telefon katalogen,hvis du føler at du har behov for å lette på trykket.Det kan jo hende at det er tilstrekkelig.Ellers så kan du jo lette på trykket på dette forumet også,som du har gjort.

[Gjest lilliann]

Av og til er det best å snakke med en vilt fremmend nøytral person i første omgang,som har taushetsplikt,f.eks Kirkens SOS.Du finner sikker tflere nyttige numre i telefon katalogen,hvis du føler at du har behov for å lette på trykket.Det kan jo hende at det er tilstrekkelig.Ellers så kan du jo lette på trykket på dette forumet også,som du har gjort.

Takk for tipset. Å snakke med en helt fremmed eller skrive om det her føles mye lettere.

[Gjest xerxex]

Takk for tipset. Å snakke med en helt fremmed eller skrive om det her føles mye lettere.

Ingen årsak.

[uffamei]

Ingen årsak.

Hei-tenk svært nøye gjennom hva du vil oppnå med å fortelle dine venner om dette;

"mange" er redde for å ta innover seg andres lidelser,og vet ikke hvordan de skal

takle deg og evt, egne/dine reaksjoner.

Og,hvorfor er det viktig å få fortalt dem NÅ,

og ikke tidligere???

Ellers syns jeg du har fått gode råd her.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det er ikke galt av deg å ikke fortelle dine venner om dette.

Hvis du føler deg lettere ved å snakke om det til andre,bør du kanskje gjøre det for din egen del,men det kreves ikke at venner skal fortelle alt om seg selv.

Hvis du synest det har vært vanskelig å snakke om dette til alle dine bekjente,bør du heller snakke med noen som står deg nær,hvor du føler dette blir lettere.

Jeg snakker aldri med folk som gjør at jeg føler meg utrygg.