NHD - for mye omgang med andre psyke?

[Gjest L@pskus]

NHD- fortell meg om jeg er helt på jordet (feil jorde også kanskje). Tør ikke fortelle om disse tankene til noen - høres ut som om jeg "forhøyer" meg selv på en måte.

Jeg har en intiusjon på at det er lurt for meg å holde meg unna slike møteplasser hvor psyke mennesker omgås (spesielle foreninger for slike lidelser, kommunale fritidssentre o.l.). Har gått i gruppeterapi. Hadde hjelp av det og treffer fortsatt disse jentene noen ganger i året på fritiden. Alle de andre jentene frekventerer disse møteplassene og jeg tror de synes det er rart at jeg ikke vil være med. Men jeg føler at jeg skal bli friskest mulig, må jeg omgås folk med normale reaksjonsmåter og ikke folk som har like rare reaksjonsmønstre som meg. Tror det er med på å vedlikeholde problemet.

Har stor nytte/glede av å diskutere på internet og prate med venninner og bekjente om psykiske problemstillinger - men å fast oppsøke slike møteplasser et par ganger i uken - jeg føler at da har jeg på en måte bestemt meg for at dette skal være livet mitt framover. Det vil jeg ikke, jeg vil omgås de der ute som ikke har psykiske problemer (i for stor grad ihvertfall) og da tror jeg det er DET jeg må trene på og DE jeg må oppsøke.

NHD - skjønner du hva jeg mener, tror du?

Er det noe fornuft i denne tankegangen min, eller viser det bare at jeg tror meg hevet over disse andre psyke på en eller annen unormal måte?

[Gjest petra]

Synes det virker fornuftig av deg. Det er et ordtak som heter : "Si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er". Tror det er mye sant i det.

Selv orker jeg heller ikke så mye kontakt med mennesker som bare klager og synes livet er et ork, fordi jeg kjenner det virker negativt inn på meg.

[Gjest siggy]

Synes det virker fornuftig av deg. Det er et ordtak som heter : "Si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er". Tror det er mye sant i det.

Selv orker jeg heller ikke så mye kontakt med mennesker som bare klager og synes livet er et ork, fordi jeg kjenner det virker negativt inn på meg.

Opplever mye positivt med å omgås alle typer mennesker, men og uten psykiske problemer.....

Det som kan være vanskelig, er hvor mye en velger å utlevere av seg selv og til hvem... Har alltid vært ytterst forsiktig med det og det har ikke bare gjort godt....

Det har blant annet ført til at jeg bærer alt for mange tanker, grubler fryktelig mye og klarer ikke sette ord på det. SÅ kommer slike nedturer som jeg er inne i nå. Værre nedtur denne gangen, enn for 3 år siden.....

MEN nå har jeg funnet noen jeg kan snakke med. EI kan jeg lufte og snakke med om noe, ei anna kan jeg komme til uten å si noe og det er greit. Jeg kan sjokkere den siste med å si ting hun ikke trodde jeg var i stand til å si noe om... OG vi kan holde kjeft sammen. DE er begge viktige mennesker for meg.

SÅ tok jeg skrittet ut og begynte å lese på se på disse sidene. Chattet i mange timer på natteranglere i natt... Luftet masse.

I dag har jeg en bra dag.

Omgangen med psyke mennesker er kanskje hva vi gjør det til selv?

KLEM

[Gjest xerxex]

Du gjør det eneste rette ved å oppsøke friske mennesker i stedenfor å omgås syke.Du lar deg ikke bli holdt tilbake,når du har kommet et stykke videre i livet.

Selv har jeg brutalt nok kuttet ut de som alvorligst syke,så har jeg beholdt de som er oppegående nok til å fungere normalt.

[Gjest L@pskus]

Du gjør det eneste rette ved å oppsøke friske mennesker i stedenfor å omgås syke.Du lar deg ikke bli holdt tilbake,når du har kommet et stykke videre i livet.

Selv har jeg brutalt nok kuttet ut de som alvorligst syke,så har jeg beholdt de som er oppegående nok til å fungere normalt.

Det var en lettelse å høre at det ikke bare var meg som er så "slem" - at jeg kutter ut bekjentskaper som ikke helt følger min "tilfrisknings-kurve".

Da er det nok riktig. Det var godt.

[Gjest lesehesten]

Jeg mener du har helt rett, å omgås for mange med alvorlige psykiske problemer kan nok gjøre at man selv blir dårligere. Særlig viss man går inn i en slags trøster/ allianse rolle. Kan lett føre til at man kommer til å dyrke sykdommen.

Minuset er kanskje at det kan være ok med venner som virkelig skjønner hva det dreier seg om viss man blir dårlig en dag. Jeg prøver også som en tidligere i tråden skrev, først og fremst å holde kontakten med noen få som fungerer på ca samme nivå som meg selv.

Men i all hovedsak støtter jeg din tilnærming helt. For mye sykdomsprat i nærmeste vennekrets er ikke bra.

mvh

[frosken]

Hvis du er så heldig at du har en omgangskrets du kan være sammen med og et rimelig aktivt liv , så synes jeg du velger fornuftig ved å ikke bruke dagsentre etc.

For noen blir vel alternativet fullstendig isolasjon - og da tror jeg de møtestedene du nevner kan være nyttige som et første skritt ut av isolasjonen.

Det er vel lettest å lære konstruktive måter å forholde seg til andre mennesker av de som i hovedsak ikke har så store problemer med det. Dessuten er det vel også ofte mest spennende å snakke med de som ikke har det så vanskelig at all energi går med til å opprettholde et minimum.

Når dette er sagt, så synes jeg allikevel de fleste av oss godt kan stille opp litt for noen som sliter mer enn oss selv. De som sliter mest trenger også venner som har innsikt og forståelse for deres situasjon. Men jeg synes det er greit å begrense slike vennskap til noen få personer .

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Endelig!

Det er alt for vanlig at syke kun omgås syke.

Dersom du har kommet så langt at du føler deg vel med friske, er det den absolutt beste måten å komme seg videre på.

I en behandlingsveileder jeg har vært med å skrive, understrker vi hvor viktig det er at psykisk syke også omgås friske.

"Pasientforeninger" er svært bra for de som enda ikke greier det vanlige liv. Men det er viktig at en ikke forblir der, og at dette ikke blir ens eneste/viktigste sosiale omgang.

Du gjør lurt i å holde fast på dine tanker vedrørende dette, og handler deretter.

[Gjest bipoline]

Du har tydeligvis funnet en vei som fungerer for deg, men det er jo ikke sikkert at det er det beste for andre.

Selv har jeg vært psyk i noen år, er uføretrygdet og vil være det noen år. Jeg har vært veldig dårlig i perioder og har da isolert meg mye fra de friske vennene mine. Har følt at de ikke kunne "møte" meg slik jeg trengte. Jeg har da pleiet omgang med noen jeg har blitt kjent med på psykehuset, men som jeg har følt at jeg har vært på bølgelengde med. Jeg har alltid reagert på mennesker som er "veldig kroniske" hvis du forstår hva jeg mener. Men mennesker som er i samme situasjon som meg har det vært godt å være sammen med. Jeg har, som du, unngått dagsentere - de lukter kronifisering....

Nå går det bedre og jeg har også mer overskudd til å pleie vennskap. Imidlertid merker jeg at mye av omgangstonen blandt folk virker overfladisk etter det jeg har opplevd, jeg føler meg ofte litt utilpass. Men sånn er det normale samfunn, og de gode nære vennene fra psykehuset er der for meg enda - så jeg har både pose og sekk!